Grønland, Gardar og Nordpolmisjonen

Av sr. Anne Bente Hadland, 11. januar 2025
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”

Grønland har plutselig fått masse oppmerksomhet. Ikke helt uten grunn ettersom en påtroppende amerikansk president har ytret ønske om å tilegne seg hele stasen. Og Danmark vet ikke helt hva de skal si. I Klassekampen leser vi følgende:

«Hvorfor heter det Island der det er mest grønt og Grønland der det er mest is? Dette var et mysterium for meg da jeg var liten, og egentlig lurer jeg på dette fortsatt. Realiteten er at vi kan svært lite om Grønland, hvem grønlenderne er, og hvordan deres forhold til Danmark er. Så når Grønland nå er på alles lepper i The Trump Show (som vi ikke helt veit om er en tragedie eller en komedie) er det et stort lerret som skal blekes – bokstavelig talt.»

Ja, det er sikkert et stort lerret, og vi skal her bidra litt til blekingen, for Grønlands historie er interessant, også fra et norsk, katolsk synspunkt. Den katolske kirke er representert overalt, også på Grønland, bare 1 % av befolkningen, riktignok, men likevel. Én kirke, Kristi Kongekirken i hovedstaden Nuuk (Godthåb), med ca 100 medlemmer. De fleste fra Filippinene, Vietnam og Danmark. Menigheten ligger, som resten av Grønland, under Danmark, for katolikkenes del altså Bispedømmet København.

Men slik har det ikke alltid vært. Grønland ble kristnet på 1000-tallet, og bispedømmet Gardar opprettet i 1124. Grønland inngikk i Norgesveldet fra 1261, sammen med Island og Færøyene. Da Norge ble underlagt Danmark ved reformasjonen i 1536, fulgte Grønland og de andre øyene med i unionen og ble siden beholdt av Danmark. Ved Kieltraktaten i 1814 fikk Danmark formelt overhøyheten over Grønland, det vil si de beboelige delene av landet. I 1921 proklamerte imidlertid den danske regjering sin suverenitet over hele Grønland. Gradvis har Grønland fått delvis selvstyre, men er fortsatt underlagt Danmark og også økonomisk avhengig av landet. Hva forsvar angår, er øyen et felles dansk-amerikansk forsvarsområde innenfor NATO. 

Så mye om den politiske historien. Den katolske historien er ikke mindre interessant. En som hadde førstehånds kunnskap om å leve som katolikk både på Grønland og Færøyene, var p. Alex Kons, sogneprest i Stavanger (1978-1989), senere i Kristiansand. Han var kanskje en av de prestene som har vært lengst sammenhengende på Grønland, fra 1963 til 1971, deretter på Færøyene 1971-1977.  I 1977 kom han til Norge for å etablere en OMI-kommunitet i Stavanger. Med seg hadde han to andre prester, også de amerikanere, p. Norman Volk og p. Lon Konold. Stavanger var på dette tidspunkt midt i utviklingen av oljeindustrien og St. Svithun menighet bar preg av det. Av menighetens 800-900 medlemmer var 200 amerikanere. Så det var ikke uten grunn at presteskapet ble amerikansk.

Tiden på Grønland og Færøyene hadde satt sine spor hos p. Kons. Han snakket mye om årene der. For å komme rundt til sognebarna måtte han ta flysertifikat, og han var også gjennom en flystyrt. I et intervju i St. Olav forteller han litt mer om arbeidet på Grønland og Færøyene. Her nedtones imidlertid flykrasjene!

Bispedømmet Gardar eksisterer imidlertid fortsatt. Da det ble opprettet, var det det første katolske bispedømme i «den nye verden», altså Amerika, både nord og sør. Da den første biskopen kom dit i 1124, biskop Arnaldur, begynte han byggingen av en katedral viet til den hellige Nikolaus, de sjøfarendes skytshelgen, passende nok. Først lå bispedømmet under Bremen i Tyskland, så Lund i Sverige 1126-1152. Da returnerte biskop Arnaldur til Hamar og ble biskop der. I 1152 kom både Grønland, Island, Isle of Man, Orknøyene og Færøyene under det nylig opprettede Nidaros erkebispesete. Det var stedlig biskop der like til 1378. Fra slutten av 1300-tallet frem til reformasjonen var det allikevel utnevnt katolske biskoper til Grønland, men de bodde ikke der.

På 1800-tallet kom Grønland inn under Nordpolmisjonen, dette helt ekstraordinære misjonsprosjektet som omfattet hele den nordlige halvkule med hovedsete i Alta. Det ble opprettet i 1855 og omfattet Norge og Sverige nord for polarsirkelen, Island, Grønland, Færøyene, det arktiske Nord-Amerika, Shetland, Orknøyene og Caithness i Skottland. Meningen var å drive misjonsvirksomhet i disse områdene, styrt fra Altagård i Alta. Første prefekt var Paul Marie Etienne de Djunkovskij, en russer som konverterte fra den ortodokse kirke, ble prefekt i Alta, for så å vende tilbake til Russland og ortodoksien  i 1861. Da overtok Msgr. Bernard Bernard og ledet prosjektet til det ble nedlagt i 1869. Det var ikke liv laga… Men St. Mikaels menighet i Hammerfest ble grunnlagt gjennom Nordpolmisjonen og eksisterer fortsatt.

Det som også eksisterer fortsatt er bispedømmet Gardar. Det ble gjenopprettet som et titulærbispedømme i 1996. Et titulærbispedømme er et bispedømme som ikke et geografisk definert, og en titulærbiskop er en biskop som følgelig ikke har det administrative ansvaret for et geografisk bestemt bispedømme. Tittelen titulærbiskop brukes om prelater som er bispeordinert, men som har andre oppgaver enn å lede et bispedømme. For eksempel nuntius som har rang av erkebiskop, hjelpebiskoper, prelater med embeter i den romerske kurie. Titulærbiskopene får da tildelt et historisk bispesete som ikke lenger har en funksjon. Som Gardar på Grønland.

Og det finnes faktisk en biskop av Gardar. In 2001 utnevnte pave Johannes Paul II hjelpebiskopen, Edward Clark i Los Angeles, som titulærbiskop av Gardar, og han lever og innehar fremdeles tittelen!

Artikkelen i The Pillar som avstedkom dette innlegget:

https://www.pillarcatholic.com/p/is-an-american-the-bishop-of-greenland

Andre kilder:

https://www.newspapers.com/article/the-post-crescent-fr-alex-kons-to-norwa/15021055

https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/Årganger/1977/1977_17.pdf