Den hellige Bernardin av Siena
Minnedag 20.mai

Den katolske kirke hedrer St. Bernardin av Siena den 20. mai. Som fransiskanermunk og predikant er St. Bernardin kjent som “Italias apostel” for sitt arbeid med å gjenopplive landets katolske tro på 1400-tallet.

Bernardine Albizeschi ble født i 1380 i Siena, Italia, av foreldre fra overklassen. Da han var tre år, mistet han moren, og fire år senere døde faren. Hans tante, Diana, tok seg av ham og lærte ham å finne trøst og trygghet ved å stole på Gud.

Selv som barn viste Bernardin stor omsorg for de fattige, drevet av sin kjærlighet til Gud. Han var vant til å faste, og gikk ofte uten mat for å hjelpe andre i større nød. Fra 11 til 17 år studerte han, og i den perioden utviklet han sin veltalenhet, noe som senere skulle tjene ham som evangelist.
Før han ble predikant, tilbrakte Bernardin flere år med å pleie syke og døende. Fra 1397 til 1400 jobbet han ved et sykehus i Scala.

Under denne perioden brøt en alvorlig pest ut i Siena, noe som førte til at Bernardin tok over ansvaret for hele sykehuset. Inntil 20 mennesker døde daglig, og mange av sykehusets ansatte ble også ofre for sykdommen. Bernardin fikk hjelp av 12 unge menn til å holde sykehuset i drift. Selv om han unngikk pestsmittet, ble han syk av det harde arbeidet og måtte være sengeliggende i fire måneder.

Etter å ha blitt frisk, brukte Bernardin over et år på å pleie sin tante Bartholomaea før hun døde. Deretter flyttet han til et lite hus utenfor byen og begynte å søke Guds vilje for sitt fremtidige liv gjennom bønn og faste.

I 1403 sluttet Bernardin seg til fransiskanerne av den strenge observans, og levde et liv preget av fattigdom og ydmykhet. Mens han ba foran et krusifiks, hørte han Kristus si: “Min sønn, se meg henge på korset. Hvis du elsker meg eller ønsker å etterligne meg, skal du også henge naken på korset og følge etter meg. Slik vil du helt sikkert finne meg.”

Etter at Bernardin ble ordinert til prest, fikk han i oppdrag å forkynne for italienerne som var i ferd med å miste sin katolske tro. Den dominikanske evangelisten St. Vincent Ferrer spådde at en av hans tilhørere ville fortsette arbeidet blant italienerne – en profeti Bernardin hørte og oppfylte.

Bernardins personlige hengivenhet til Gud, som imponerte selv de strenge fransiskanerne, gjorde hans forkynnelse svært effektiv. Han fikk folk til å oppgi sine laster, vende tilbake til Gud og slutte fred med hverandre. Han fremmet hengivenhet til Jesu navn som et enkelt og effektivt middel til å minne seg om Guds kjærlighet til enhver tid.

Når andre prester spurte ham om råd, ga Bernardin dem en enkel regel: “Søk først Guds rike og hans ære i alle dine handlinger. Gjør alt til hans ære. Vær utholdende i broderlig nestekjærlighet og praktiser først det du ønsker å lære andre.”

“På denne måten,” sa han, “vil Den hellige ånd være din herre, og gi deg slik visdom og slik tunge at ingen motstander vil kunne stå imot deg.”

Bernardins eget liv vitnet om denne kilden til styrke i møte med prøvelser. Han tålte en anklage om kjetteri – som pave Martin V vurderte som falsk – og nektet å gi opp sin dristige forkynnelse da en adelsmann truet ham med døden.

Bernardin ble også anerkjent over hele Italia, og han ble tilbudt bispeembetet tre ganger, men takket nei hver gang. Han valgte i stedet å fortsette sitt misjonsarbeid, og forkynte over det meste av Italia, og klarte til og med å forsone medlemmer av de stridende politiske fraksjonene.

Senere i livet var Bernardin generalvikar for sin fransiskanerorden i fem år, og gjenopplivet dens strenge leveregler. I 1444, førti år etter at han trådte inn i ordenslivet, ble han syk under en reise. Han fortsatte å forkynne, men mistet snart kreftene og stemmen.

St. Bernardin av Siena døde 20. mai 1444. Bare seks år senere, i 1450, ble han kanonisert som helgen av pave Nikolaus V.