Skip to content

Kirkens seksuallære | En ordforklaring

I den offentlige diskusjonen og kanskje særlig på sosiale medier, er det en viss grad av forvirring knyttet til terminologien kirken bruker om sin seksuallære. Vi har bedt kateket Peder Josef Foss om å definere disse termene for oss med bakgrunn i kirkens lære.

Kirkens seksuallære | En ordforklaring
Av Peder Josef Foss

«Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet.» (Ef 4,23-24)

I forbindelse med læren om menneskelig seksualitet bruker Kirken flere viktige begreper som ikke brukes i dagligtalen. Hvis man skal ha en samtale om et emne, må man først vite hva ordene man bruker betyr. Denne teksten går derfor gjennom de viktigste termene i tur og orden.

Kyskhet

Kyskhet er moraldyden alle mennesker kalles til å oppøve som tøyler og integrerer de seksuelle lyster i henhold til menneskets og seksualitetens livbringende hensikt.

Katekismen (nr. 2337) sier følgende:

Kyskhet betyr en vellykket integrering av seksualiteten i mennesket og dermed menneskets indre enhet som kroppslig og åndelig vesen. Seksualiteten, hvor mennesket uttrykker sin tilhørighet til den fysiske og biologiske verden, blir personlig og sant menneskelig når den inngår i forbindelsen mellom person og person, i mannens og kvinnens gjensidige gave av hele seg, uten begrensning i tid.

Kyskhetens dyd innebærer altså personlig integritet og fullstendig hengivelse.

Kyskhet er en vedvarende tilstand, en vane, hvorved man behersker sine lyster i forhold til seksuell omgang, slik at man bevarer sin egen og andres ære. Denne dyden går under dyden måtehold,[1] dyden som regulerer vårt forhold til skapte ting i samsvar med fornuften. Menneskets seksualitet er skapt og villet av Gud; den er god. Siden den er en del av den skapte verden, betyr det at den er et begrenset gode. Med alle begrensede goder er det grenser for hvor mye eller lite av det er godt for oss. Vi må ha måtehold i forhold til mat og drikke – vi kan ikke innta hverken for mye eller for lite – ellers bruker vi ikke disse godene i samsvar med den hensikt de ble gitt oss av Gud. Vi må også ha måtehold i forhold til seksuell nytelse, og dyden som regulerer det kalles kyskhet.

Alle mennesker er pliktige til å være kyske, til å integrere seksualiteten og bruke den rett, dvs. i samsvar med dens hensikt. Fra naturen vet vi at seksuell omgang primært er til for å bring nytt liv inn i verden, noe som bekreftes av Guds første befaling til menneskene: «Vær fruktbare og bli mange.» (1 Mos 1,28). Men Kirken legger til at, fordi mennesket er rasjonelt og personlig og har en udødelig sjel, så forutsetter samleiet hvor mannen og kvinnen gir hverandre sin kropp og blir ett, en tilsvarende forening av hele deres liv til beste for dem selv og deres barn (ekteskap).

Bruk eller stimulering av kjønnsorganene som (i) ikke kan være fruktbar og/eller (ii) ikke er innrettet mot ektefellenes gjensidige forening motsier hva vi vet om deres funksjon og er derfor både irrasjonell og skadelig for mennesket. Slike handlinger, som tar mange former, kommer av ukyskhet og nevnes av Hl. Paulus blant kjødets gjerninger (Gal 5,19). Derimot innebærer kyskhet et sunt forhold til sin seksualitet, hvor man ikke overmannes av den, men bruker den for det gode den er skapt for.

Kyskhet består ikke bare i å unngå ekteskapsbrudd – ytre renhet – men i å ha et rent hjerte også: «Salige er de rene av hjerte, for de skal se Gud.» (Matt 5,8). Og videre: «Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal ikke bryte ekteskapet.’ Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» (5,27-28). Kyskhet er en tilstand og en orientering, en helhet som omfatter hele menneske. Der ukyskhet er selvisk og tagende idet den lar lystene løpe av sted uten hensyn for annet enn egen nytelse, er kyskhet givende og befriende fordi den lar oss se hele oss selv som en gave ment for andre og ikke oss selv.

«Kyskheten setter oss sammen igjen; den fører oss tilbake til den enhet vi mistet da vi adspredte oss.» (St. Augustin, Confessiones, 10, 29)

Ekteskap

Ekteskapet er både en naturlig institusjon og et sakrament innstiftet av Kristus og gitt til Kirken, hvor én mann og én kvinne lover hverandre troskap livet ut. Denne bindende pakt utgjør familiens utspring og legger det nødvendige grunnlag for at barn skal kunne komme til verden og motta den omsorg, oppdragelse og utdannelse de behøver. Ekteskapet fullbyrdes i brudesengen, og for å ivareta seksualitetens og menneskets verdighet, er det til denne sengen at samleiet begrenses.

Det var du som skapte Adam og gav ham hans hustru Eva som hjelper og støtte. Menneskeslekten stammer fra dem. Det var du som sa: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper, en som er hans like.» Nå tar jeg denne min kjære til hustru, ikke av uren lyst, men av et udelt hjerte. Jeg ber deg, vis din miskunn mot meg og mot henne, og la oss eldes sammen. (Tobit 8,6-7 fra Tobias’ bønn over seg og Sara sin hustru på deres bryllupsdag)

At ekteskapet er en naturrettslig gestalt, er viktig å understreke. Man behøver ikke å eie den katolske tros fylde for å forstå at samleiet er forbeholdt én mann og én kvinne som forpliktes til å bo sammen og oppdra de barn dette fører til, det er nedfelt i vår natur og i tingenes vesen; det er tydelig å se at det er slik så lenge en ser på saken og ikke på ens begjær.

Herren Kristus bekrefter denne sannheten, tilgjengelig for fornuften, ved sin guddommelige undervisning i Bergprekenen:

«Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være ett kjød. Så er de ikke lenger to; de er ett kjød. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» (Mark 10,4-9)

Ekteskapet, når det opphøyes av Kristus til et sakrament, blir et bilde på Kristi forening med Kirken (jfr. Ef 5,21-33), Han som ofrer sitt liv for hennes skyld i kjærlighet, og hun som gir Ham sin lydighet, alt i gjensidig, udødelig og uoppløselig kjærlighet. Slik Kristus og Kirken aldri kan skille lag, kan heller ikke en mann og kvinne som har inngått et gyldig ekteskap skille seg. Ektefellene skal eksemplifisere kyskhetens dyd, og hengi seg til hverandre og sine barn. Det viktigste mann og hustru gjør er å gi den kjærligheten Skaperen har vist dem og som de gir hverandre, videre til sine barn ved å lære dem å kjenne, tjene og elske Gud.

Jomfru, jomfruelighet og jomfrustanden

Ordet ‘jomfru’ brukes av Kirken på flere måter, men betegner særlig to ting: integriteten (også den fysiske) hos den som bestandig har avholdt seg fra seksuell nytelse – den materielle jomfruelighet – og beslutningen, ofte forseglet ved høytidelig løfte, om å leve ut kyskhetens dyd ved aldri å gifte seg. En tredje mening er også en fullstendig mestring av ens lyster, og er i denne forstand et annet ord på kyskhet. På latin er dette ordet virgo, som har å gjøre med ungdom, friskhet og sunnhet – relatert til virga (‘ungt skudd’).

Jomfru Maria var og er jomfruelig på alle vis: i sitt jordiske liv forble hun i kropp, sinn og ånd en jomfru. Julens sentrale mirakel – jomfrufødselen – består i at Marias kroppslige integritet ikke ble såret av Vår Herres komme inn i verden; Han passerte gjennom henne «som lys gjennom glass», uten å volde hennes legeme noen skade.[2] Siden hun både levde hengitt til Gud som jomfru og samtidig var gift med St. Josef, eksemplifiserte hun kyskhet både for vigslede jomfruers og ektefolk. Hennes rene hjerte som alltid gledet seg i Gud, og hennes ektemanns, St. Josefs hjerte, er forbilder og kilder til styrke for kristne i kampen for kyskhet.

Selv om Kirken ikke roser noen kristen fremfor noen annen for måten de velger å leve ut sin kyskhet på (som jomfru eller som gift) – se KKK nr. 2349 – fastholder hun at jomfrustanden i seg selv er edlere enn ektestanden. Det har hun gjort til alle tider, med utgangspunkt i læren vi har fra Apostelen Paulus og fra Kristus selv.

Jeg skulle ønske at alle var som jeg [ugift]. Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik. (1 Kor 7,7)

Disiplene sa da til ham: «Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg.» Men han svarte: «Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld. La den som kan, ta dette til seg. (Matt 19,10-12)

Det er verdt å understreke på nytt at dette ikke gjør at en som lever som jomfru er bedre enn en som er gift. En ektemann eller hustru kan ha kommet mye lengre i kristenlivet – også ift. Kyskhet – enn en ugift munk eller nonne. Kirken fremholder kun læren hun har mottatt fra apostlene, deriblant Paulus’ observasjoner (1 Kor 7,25-40) om at en jomfru har større anledning til å hengi seg eksklusivt til Gud uten å være belemret av «omsorg for det som hører verden til» (v. 33).

 

Sølibat

Sølibat er livsstanden til dem som har lovet ikke å gifte seg (inngå ekteskap) enten som geistlige, ordensfolk eller vigslede jomfruer.

En livsstand er ikke en dyd (som kyskhet) eller en handling (som å kle seg sømmelig), men en kontinuerlig tilstand man aktivt velger. De som ikke er gift er ikke av den grunn sølibatære – sølibat fordrer et (implisitt eller eksplisitt) løfte eller valg om å avstå fra ekteskapet for å hengi seg til Gud. Forlovede som venter på å gifte seg, eller en som ikke har funnet seg en å gifte seg med, er ikke sølibatære.

Sølibat skiller seg ikke i sak fra jomfrustanden, men bare i hvordan det gjerne brukes. Ordet ‘sølibat’ brukes oftest om det geistlige sølibatet, altså diakoners, presters og biskopers stand som ugifte. I den latinske ritus er sølibat for geistlige en ansett og svært gammel skikk som har sin inspirasjon fra eksemplet gitt av Apostelen Paulus og av Kristus selv sitert tidligere.

Kyskhetsløfte, sølibatsløfte

Dette er løftet avlagt av geistlige, ordensfolk og vigslede jomfruer om livslang jomfruelighet eller sølibat.

Ordet ‘kyskhetsløfte’ må ikke tolkes dithen at kyskhet bare kan leves av de som ikke gifter seg – alle er kalt til kyskhet i sin livsstand – men dette navnet blir gitt løftet fordi det angår måten disse menneskene skal leve sin kyskhet på, til forskjell fra ekteskapsløftene. Kirken har egne riter for avleggelsen av kyskhetsløfte på høytidelig vis.

Avholdenhet

Avholdenhet er tilstanden til en som ikke benytter seg av de ekteskapelige goder, enten fordi de ikke er lovlige for dem eller fordi de etter samråd med sin ektefelle avstår fra samliv.

Avholdenhet praktiseres av alle kristne som ikke er gift, uansett om de har avlagt kyskhetsløfte eller ikke. Det er en livsstand, men ikke nødvendigvis bundet til et kall enten som geistlig, munk, nonne eller vigslet jomfru. De som ikke har avlagt kyskhetsløfte i et særskilt kall, er frie til å inngå ekteskap i fremtiden hvor måten de utøver kyskhetens dyd forandrer seg. Inntil det skjer må de forbli avholdne.

Sømmelighet

Sømmelighet (lat: modestia eller honestia) er en dyd forbundet med kyskhet som ikke angår seksuell omgang i seg selv, men de sider ved utseende, klesstil, språk og manerer som bygger opp under kyskheten – alt som står rundt.

Et kyskt menneske bevarer alle de livs- og kjærlighetskrefter som er nedlagt i det. Denne helheten sikrer personens enhetlighet og motsetter seg all fremferd som ville kunne skade den. Den tåler hverken dobbeltliv eller løgnaktighet. (KKK nr. 2338)

Sømmelighet bevarer sunne forhold mellom menn og kvinner og forsikrer at vår ytre fremtreden gjenspeiler den indre renheten, uselviskheten og selvbeherskelsen som kyskheten handler om.

Som Apostelen Paulus formaner:

På hvert sted vil jeg at mennene skal be med løftede og rene hender, uten sinne og strid. På samme måte vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremferd. De skal smykke seg med måte og forstand, ikke med alle slags fletninger, gullsmykker, perler eller dyre klær, men med gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som vil leve gudfryktig. (1 Tim 2,8-10; se også 1 Pet 3,3-4)

Sømmelighet dirigerer vår adferd så den passer seg ifølge hvem vi er i møte med andre mennesker og har krav som varierer med alder, kultur og stilling i samfunnet. Man skal ikke forsøke å «bli lagt merke til», men snarere føye seg etter skikkene som gjelder på stedet man er, så sant de er sunne og gode.

Det mest avgjørende i forhold til sømmelighet er kjønn – mannens og kvinnens seksualitet legger ulike bestemmelser på dem for hvordan de skal bevare sin egen og andres hellighet ved sine ord, kledning og fremtreden. De skal ikke være årsak til hverandres fristelse, men te seg med kjærlighet og ærbarhet. Selv om det er sjeldent å høre snakk om dette, så er det ikke avleggs. Tvert imot vil behovet for å vokte sin integritet både for menn og kvinner forbli der så lenge vår natur forblir.

Kjærlighet

Kjærligheten (lat: caritas) er den teologiske dyden, gitt av Herren i hvert av sakramentene, som lar oss elske Gud for Hans egen skyld, og vår neste for Guds skyld.

Den ligger til grunn for alle de andre dydene som den øverste av dem alle. Kirkens lære om seksualitet, ekteskap, familie og jomfruelighet forblir ugjennomtrengelig så lenge det hele ikke forstås i lys av kjærlighet. Langt ifra å være en følelse i strid med virkeligheten, er kjærligheten en villet beslutning om å elske Gud og det Han har skapt fordi det er godt. Kjærligheten setter mennesket fri fra sine lyster og lar det leve i sannheten, for Gud er selv både Kjærlighet og Sannhet.

I lys av dette kan Katekismen si:

Kyskhetens dyd utfolder seg i vennskap. Den viser disippelen på hvilken måte han skal følge og etterligne Ham som har valgt oss til sine venner, som gav seg helt for oss og har gitt oss del i sin stilling som Guds like. Kyskheten er et løfte om udødelighet. (nr. 2347)

Vår Frelser elsket sine disipler inntil det siste for ved sin død å gi dem nytt liv. I dette livet løses de fra egenviljens slaveri og får tjene Gud som frie menn og kvinner. Hele mennesket, også dets seksualitet, transformeres og gjenskapes av Kristi legende kjærlighet, og lar den ved kyskhetens dyd enten i ekteskap eller avholdenhet bli et uttrykk denne Hans endeløse, selvoppofrende kjærlighet til oss.

For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor. Hver av dere skal vite å vinne seg sin egen kone i hellighet og ære, ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud. Ingen må krenke eller utnytte sin bror på noen måte. Herren straffer alt slikt, det har vi tidligere sagt dere klart og tydelig. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv. (1 Tess 4,3-7)

 

[1] Måtehold er sammen med klokskap, rettferd og mot én av de fire ‘kardinaldydene’ brukt i Kirkens moralteologi, fra latin cardinalis (‘dørhengsel’ i betydning ‘hoved-‘)

[2] «Ved å fordype sin tro på Maria som jomfru og mor er Kirken blitt ført til å bekjenne at hun virkelig var og alltid forble jomfru, selv da hun fødte Guds menneskevordne Sønn. Kristi fødsel hadde nemlig “ikke krenket, men stadfestet hennes jomfruenhet”.» (KKK nr. 499)

St Rita Radio blir drevet som et frivillig prosjekt. Om du ønsker å støtte St Rita Radio økonomisk kan det gjøres på Vipps 650212 eller konto kontonummer 3905.10.86949.

Hos Birgittasøstrene på Tiller er det mulig å overnatte på gjestehuset deres når du er i Trondheim. De har flotte rom og god mat. Du finner mer informasjon på Birgitta søstrene sine nettsider https://birgitta.katolsk.no/ .

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

‘Reminders’ About Ukraine

COMMENTARY: Ukraine’s religious leaders and the faith of its people have been essential in sustaining that hard-pressed country’s Davidic struggle against the Russian Goliath.

Mer nyheter

Bidrag etter emne