– Søndagseukaristien er uunnværlig for kristenlivet, sa pave Leo XIV før han ba mariabønnen Regina Caeli 12. april på Petersplassen.
Han viste til sin forestående reise til Afrika, der «noen martyrer fra den tidlige afrikanske kirken, Abitenes martyrer, har gitt oss et vakkert vitnesbyrd om dette».
– Stilt overfor valget om å få beholde livet på betingelse av at de gav avkall på å feire eukaristien, svarte de at de ikke kunne leve uten å feire Herrens dag. Det er der vår tro næres og vokser.
– For det er gjennom eukaristien at også våre hender blir «den Oppstandenes hender», som vitner om Hans nærvær, Hans miskunn og Hans fred i sporene av arbeid, oppofrelser, sykdom og årenes gang, som ofte er inngravert i dem – og like fullt i ømheten i et kjærtegn, et håndtrykk eller en nestekjærlighetens gest, sa paven.
I sin kommentar til evangeliet for 12. april, andre søndag i påsketiden – som den hellige Johannes Paul II viet Den guddommelige miskunn – tok paven utgangspunkt i de troendes møte med Jesus:
– Hvor kan vi finne ham? Hvordan kan vi kjenne ham igjen? Hvordan kan vi tro?
– Det er selvsagt ikke alltid lett å tro. Det var ikke lett for Thomas, og det er heller ikke lett for oss. Troen må næres og støttes. Derfor innbyr Kirken oss på den «åttende dag», det vil si hver søndag, til å gjøre som de første disiplene: å samles og feire eukaristien som ett fellesskap.
Paven avsluttet:
– I en verden som har så stort behov for fred, forplikter dette oss mer enn noen gang til å være trofaste og utholdende i vårt eukaristiske møte med den Oppstandne, slik at vi kan gå derfra som kjærlighetens vitner og forsoningens bærere.
– Måtte Jomfru Maria hjelpe oss med dette – hun som er salig fordi hun var den første som trodde uten å se.
Etter bønnen vendte pave Leo XIV tilbake til fredstemaet. Med henvisning til de ortodokse kirkers påskefeiring sa han:
– Jeg følger disse fellesskapene med enda mer intens bønn for alle som lider på grunn av krigen, særlig det kjære ukrainske folket.
– Måtte Kristi lys bringe trøst til tyngede hjerter og styrke håpet om fred. Måtte det internasjonale samfunnets oppmerksomhet om denne krigens drama ikke avta. Jeg står også mer enn noensinne nær det kjære libanesiske folket i disse dager av sorg, frykt og et ukuelig håp i Gud.
– Humanitetsprinsippet, som er innskrevet i ethvert menneskes samvittighet og anerkjent i folkeretten, innebærer en moralsk forpliktelse til å beskytte sivilbefolkningen mot krigens grufulle følger. Jeg appellerer til de stridende partene om å hvile våpnene og snarest søke en fredelig løsning, sa han.
Om Sudan sa paven at onsdag 15. april markerer tre år siden den blodige konflikten begynte.
– Så mye det sudanske folket lider – uskyldige ofre for denne umenneskelige tragedien. Jeg gjentar min inderlige appell til de krigførende partene om å la våpnene ligge og, uten forhåndsbetingelser, innlede en oppriktig dialog med sikte på snarest mulig å få slutt på denne krigen mellom brødre.
Til slutt hilste paven de fremmøtte:
– Jeg ønsker dere alle hjertelig velkommen, romere og pilegrimer, særlig de troende som har feiret Den guddommelige miskunns søndag i Santo Spirito in Sassia.
Relaterte saker:
