Bernhard, idealisten – Biskop Erik Varden

Fra den andre av biskop Eriks konferanser i denne ukens fastetidsretrett. 

Les også:
Ved inngangen til fastetiden

Hva slags mann var den hellige Bernhard? Hvor kom han fra? Han ruver over cistercienserbevegelsen på 1100-tallet – så stor var hans karisma og arbeidsomhet.

Mange, også noen som burde vite bedre, tror at han var den som satte ordenen i gang. Det var han selvsagt ikke; men han vakte oppsikt da han kom i 1113, 23 år gammel, med en gruppe på tretti ledsagere.

Klosteret han sluttet seg til, Cîteaux, var et prosjekt som var like mye innovasjon som reform. Grunnleggerne, som etablerte det i 1098, kalte huset sitt novum monasterium – «det nye klosteret». De gjorde noe nytt, ikke først og fremst som en reaksjon mot noe. Og det er like greit, for reaksjonsprosjekter renner før eller siden ut i sanden.

Ved første øyekast var cistercienserprosjektet konservativt. Likevel innførte dets sentrale aktører nyvinninger. Denne dialektikken viste seg fruktbar.

Bernhards tillit til egen dømmekraft kunne gjøre ham fleksibel i etterlevelsen av konvensjonelle prosedyrer som han ellers hevdet å forsvare. Samtidig kunne hans syn på Kirkens behov drive ham til rigide standpunkter, preget av en stridbar partiskhet.

Men han var ingen hykler.

Han var oppriktig ydmyk, helt og fullt viet til Gud, i stand til øm mildhet, en trofast venn – ja, også i stand til å bli venn med tidligere fiender – og et overbevisende vitne om Guds kjærlighet. Han var, og forblir, en fascinerende skikkelse.

Dom James Fox, den initiativrike abbeden ved Gethsemani fra 1948 til 1967, skrev en gang oppgitt om sin medbror Thomas Merton: «Han har et så elektrisk sinn!» Merton kunne tirre Fox med sine ideer, intuisjoner og sin pågåenhet. Likevel visste Fox at Merton var ekte. Han respekterte ham, satte pris på hans selskap (når de ikke sto midt i en episk krangel), og gjennom det meste av sin tid som abbed gikk han til Merton til skriftemål.

Det ville være tåpelig å sammenligne Thomas Merton med Bernhard av Clairvaux, men det finnes en temperamentmessig likhet. Bernhard visste ingenting om elektrisitet, men han hadde en kvikksølvaktig natur som rommet – og måtte balansere – enorme spenninger.

Bernhards lære om omvendelse springer ut av en bibelsk kultur uten sidestykke og av veloverveide teologiske innsikter. Men den springer også ut – og stadig mer med årene – av personlig kamp. Han lærer å ikke ta for gitt at hans vei alltid er den rette. Erfaringer, sår og provokasjoner tvinger ham til å granske sin egen selvrettferdighet og til å undre seg over Guds barmhjertige rettferdighet.