Om forholdet mellom kristen tro og politikk

Av Olav Hovdelien, 24. september 2025

«Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!», sier Jesus i Markusevangeliet (kap. 12, vers 17). Dette utsagnet peker på en balanse mellom det å oppfylle forpliktelser som samfunnsborger i en sekulær sfære (å betale skatt), og å leve i samsvar med Guds vilje. Dette er en balanse alle kristne borgere i et samfunn alltid har vært nødt til å ta stilling til. 

Sitatet fra Markusevangeliet gir en forståelsesramme for forholdet mellom tro og politikk, kirke og stat. Dette er et tema som nok er blitt gjennomdrøftet mange ganger, men som nå har fått det fornyet aktualitet i og med det politiske attentatet på den kristne aktivisten og republikaneren Charlie Kirk 10. september i år. Bør religion og politikk holdes skarpt avskilt, slik det kanskje har vært tradisjon for i en del protestantiske miljøer? Eller bør kristne ta et aktivt samfunnsansvar og arbeide for at politikken, utdanningssektoren, kulturlivet og andre samfunnssektorer skal være tydelig preget av kristendom? 

Charlie Kirk stod tydelig forankret i denne siste forståelsen av forholdet mellom religion og politikk, og har fått kritikk for dette også i norske medier. Kritikken har ikke bare gått på at han angivelig har hatt feilaktige meninger og verdioppfatninger, det er også blitt stilt spørsmål ved om det i det hele tatt er legitimt å ta med kristne verdier og trosoppfatninger inn i den offentlige politiske diskursen. Hva bør vi som katolikker tenke om dette? I det følgende skal vi se nærmere på hvorvidt det finnes et katolsk svar på hvordan forholdet mellom kristen tro og politikk bør forstås. 

Da finnes det ikke noe bedre sted å starte enn hos kirkefaderen Aurelius Augustin (354-430 e.Kr.).  

Augustin og De Civitate Dei (Om Guds stat)

Augustin av Hippo er en av de mest innflytelsesrike kirkefedrene og vanskelig å komme utenom for oss i vestkirken, nær sagt uansett hvilket spørsmål som er oppe til diskusjon. Dette gjelder også forholdet mellom tro og politikk, som han tematiserer i boken som ofte regnes som hans hovedverk, De civitate Dei (Om Guds stat). Trond Berg Eriksen skriver at denne boken «er en sammenfatning av oldkirkens forståelse av verdenshistoriens løp. Verket er det mest storslåtte forsøk som noen gang er gjennomført på å finne mening i historiens gang og i Romas undergang.» Intet mindre!

I De civitate Dei skiller Augustin skarpt mellom det han kaller to «stater» (civitates), den jordiske og den himmelske. «Den jordiske stat» (civitas terrena) representerer det verdslige samfunnet, slik dette er preget av egoisme og maktkamp mellom menneskene, og synd det som har vendt Gud ryggen – mens «Guds stat» består av de som elsker Gud og lever for evigheten, ledet av tro og nåde. Der «den jordiske stat» er midlertidig og ofte i opposisjon til Gud, er «Guds stat» åndelig og evig. Ifølge Augustin hører den som er kristent primært til «Guds stat», og lever som «peregrini» (fremmede) i denne jordiske verden, som, og det ligger i ordet, preges av verdslighet. Her nede vil hjertet alltid være urolig, en peregrinus var alltid syk av hjemlengsel. Ifølge Augustin, bekrefter denne uroen at vi oppholder oss hjemmefra og er her nede på gjennomreise. Først på dommedag skulle de to statene skilles klart fra hverandre.

Augustin avviste ideen om at kirken skulle erstatte staten, men han avviste ikke at kristen tro har noe i denne jordiske verden å gjøre. Tvert imot mente han at kristne herskere skulle styre ut fra kristne prinsipper, som barmhjertighet og rettferdighet. Dette er verdier som bør prege og gjennomsyre samfunnet. Augustin roste kristne ledere som brukte troen til å fremme det felles gode – som keiser Theodosius den store (379-395) i hans egen samtid – samtidig som han kritiserte hedenske keisere for å misbruke makt. 

Augustin ønsket seg en sterk stat, men en stat som beskyttet den kristne flokken. Ifølge ham leder politikk som ikke er basert på kristen tro til dekadanse og moralsk forfall, som han selv så i Romerriket på terskelen til dets undergang. Augustins kirke i hans egen samtid «er fremdeles en åndskirke som ikke tar mål av seg til å konkurrere med den romerske administrasjon eller rettsordning, men som gleder seg over den støtten den kan hente fra makthaverne.», skriver Trond Berg Eriksen. Det kristne keiserdømme som gudvillet ordning ligger utenfor Augustins forståelseshorisont. 

Ifølge Augustins politiske tenkning skal kirken påvirke staten indirekte gjennom borgernes samvittighet, og ved å være et vitnesbyrd om moralsk sannhet. Det skal kirken gjøre uten å søke direkte politisk kontroll eller å identifisere seg med statlige strukturer, da dette risikerer å forringe kirkens egentlige kall. Selv om kristne herskere bør styre rettferdig og i samsvar med Guds lov, skal de to maktene forbli adskilt. Augustin kritiserer dermed ideen om en fullstendig integrasjon av religion og politikk («teokrati»), men han avviser ikke at kristne borgere arbeider for at kristendommen skal prege samfunnet. Idealet hos ham synes å være det kristne kongedømmet med en konge som ikke blander seg inn i kirkens anliggender, men som beskytter denne. En kristen konge bør styre med tanke på det felles gode, veiledet av kristne prinsipper, men uten å usurpere kirkens åndelige rolle.

Med Augustins tenkning i mente skal vi ta et sprang frem til Joseph Ratzinger (1927-2022), som tok navnet Benedikt XVI, etter at han ble valgt til pave i 2005. Ratzinger vedkjente seg absolutt å være inspirert av den nord-afrikanske kirkefaderen, samtidig som han forholder seg til en sosial og historisk kontekst som nok ville virket fremmed for Augustin og hans samtidige. 

Joseph Ratzinger og hans syn på forholdet mellom kristen tro og politikk 

Året før han ble valgt til pave, argumenterte Joseph Ratzinger i essayet «Det som holder verden sammen. Prepolitiske forutsetninger for en fri stat», for nødvendigheten av at Vesten trenger å forankre sine verdier i kristendommen. Denne ideen følger han så opp i boken Christianity and the Crisis of Cultures, som utkom i engelsk utgave i 2006. Her utdyper han dette slik: 

«Vi må ta inn over oss at opplysningsfilosofien, og kulturen som er preget av denne, er mangelfull. Den kutter bevisst forbindelsen til sine historiske røtter, og mister dermed den mektige kilden som den sprang ut fra. Slik fristiller denne kulturen seg fra det vi kanskje kan kalle menneskehetens grunnleggende hukommelse.» 

Ratzinger viser videre til hvordan vitenskapen og fornuften har vist seg utilstrekkelig som etisk grunnlag for samfunnet. Vitenskapen og fornuften har for eksempel ikke vist seg å kunne gi beskyttelse til samfunnets svakeste. Ifølge ham, trengs det derfor en forpliktelse på et normativt verdigrunnlag som er bygd på visse prinsipper for å opprettholde et fritt og godt samfunn. En genuin autentisk religiøs tro er nødvendig for å opprettholde samfunnets moralske byggverk. For Ratzinger ligger løsningen for Vesten i å sammenholde den sekulære rasjonaliteten med sin religiøse arv, der katolsk naturrettstenkning er et korrektiv for den sekulære rasjonaliteten. 

Ratzingers tenkning står i en naturlig forlengelse av Det annet Vatikankonsil (1962-1965), som gav sin tilslutning til menneskerettighetstenkningen. Her gav Kirkens sin tilslutning til religionsfriheten som en helt sentral menneskerettighet. 

Konsilet åpnet videre for dialog og samarbeid med alle «av god vilje». Men dette er ikke ment å stå i veien for at vestlige samfunn på en tydelig måte fortsatt preges av kristendom. For Ratzinger er det avgjørende å motvirke tendensene til at det utvikles det han kaller et «relativismens diktatur», uten at han dermed ønsker å arbeide for at det innføres en form for teokratisk styreform. Kristendommen, slik denne ble overlevert gjennom apostlene Peter og Paulus, representerer en sunn tilnærming til staten. Ratzinger viser til hvordan Jesus anerkjente statsmakten og Pontius Pilatus, samtidig som han satte grenser for dennes autoritet. 

Slik bør forholdet mellom Kirken og statsmakten være, ifølge Ratzinger: «Troende kristne burde se på seg selv som en kreativ minoritet og bidra til å hjelpe Europa til å gjenoppdage det beste i sin kulturarv, for derved å stå til tjeneste for hele menneskeheten.» 

Kirkens sosiallære om forholdet mellom kristen tro og politikk

I Kirkens sosiallære finner vi igjen ideene om forholdet mellom kristen tro og politikk som vi har sett hos Aurelius Augustin og Joseph Ratzinger (senere pave Benedikt XVI). Dette forholdet forstås som et dynamisk og nødvendig samspill, der troen ikke skal dominere staten, men veilede katolikkers engasjement i det offentlige liv for å fremme det felles gode. I Den katolske kirkes katekisme heter det i §1913: «Det er nødvendig at alle bidrar til det felles gode, hver på sitt sted og i sin livsoppgave. Denne forpliktelsen er nedlagt i menneskets verdighet.»

Sosiallæren innebærer også at demokrati verdsettes som en form for styresett som fremmer deltagelse, ansvarlighet og fredelig maktskifte, og advarer samtidig mot etisk relativisme: «Samfunnets borgere bør så mye som mulig ta aktivt del i det offentlige liv.» (katekismen, § 1915). 

Legitim politisk pluralisme tillater ulike strategier for å oppnå det felles gode, men katolikker må i henhold til sosiallæren velge alternativer som er forenlige med Kirkens lære og ikke støtte politikk som krenker fundamentale etiske krav: «Politisk myndighet må holde seg innenfor rammene av den moralske orden og trygge forholdene for utøvelse av friheten», står det i katekismens § 1923. Dette impliserer at katolikker ved demokratiske valg støtter partier som nettopp gjør dette. Eksempler på den moralske orden er beskyttelse av menneskeverdet, forbud mot selvbestemt abort og eutanasi, en forståelse familien som basert på monogamt ekteskap mellom mann og kvinne, samt vektlegging av sosial rettferdighet og støtte til fredsarbeid. 

Katolikker må leve i samsvar med troen i sitt politiske engasjement, og unngå støtte til bevegelser som motarbeider Kirkens lære. Men de kan gjerne ta med seg sin kristne tro og blande seg inn i politikken og måten et land styres på. Det er dette som er utgjør den katolske forståelsen av forholdet mellom kristen tro og politikk.

Litteratur
Eriksen, T. B. Augustin. Det urolige hjerte. (Oslo: Universitetsforlaget, 2000)
Ratzinger, J. (pave Benedict XVI). Christianity and the Crisis of Cultures. (San Francisco: Ignatius Press, 2006)
Rowland, T. Ratzinger’s Faith. The Theology of Pope Benedict XVI. (Oxford: Oxford University Press, 2008)

Olav Hovdelien har en doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet.