«Vårt håp ligger i bønnen»: Nuntius i Ukraina om fred og tro

Erkebiskop Visvaldas Kulbokas, apostolisk nuntius i Ukraina, vitner om bønnens kraft midt i krigens ødeleggelser. I møte med pave Leo XIV løfter han frem Kirkens rolle som håpsbærer og forkynner av en rettferdig fred – en fred som må bygges på sannhet, forsoning og respekt for menneskets iboende verdighet.

Andrea Gagliarducci, intervju – 13. juni 2025

Under beleiringen av Kyiv i 2022 ble alle utenlandske diplomatiske representasjoner evakuert fra den ukrainske hovedstaden. Bare to ambassadører ble værende igjen: Polens ambassadør og den apostoliske nuntius.

Erkebiskop Visvaldas Kulbokas (51) har vært pavens representant i Ukraina siden 2021. Kulbokas kommer fra Klaipėda i Litauen, og har bodd i landet siden krigen mellom Russland og Ukraina brøt ut.

Nuntius møtte pave Leo XIV den 6. juni i Det apostoliske palass. I samtale med Register forklarer erkebiskop Kulbokas hva paven mener med en «rettferdig fred», fremhever Kirkens arbeid i regionen og deler sin sterke tillit til bønnens kraft i en tilsynelatende håpløs situasjon.

En av pave Leo XIVs første oppfordringer var en appell om en rettferdig og varig fred i Ukraina. Hva innebærer en rettferdig og varig fred?
Det finnes minst to dimensjoner ved begrepet «rettferdig» når det brukes om fred. Ordet «fred» burde være tilstrekkelig i seg selv, men dessverre blir det ofte manipulert og misbrukt i dagens situasjon. Noen ganger reduseres betydningen til å gjelde en våpenhvile eller en okkupasjon, som om dette skulle være ekte fred.

Hva innebærer da en «rettferdig fred»?
Det betyr en sann og genuin fred, ikke en overfladisk løsning eller en situasjon der okkupasjonen skjules. En rettferdig fred forutsetter ekte rettferdighet, som innebærer at lov og rett seirer over egoisme og særinteresser. Uten en slik rettferdighet vil freden raskt bli truet av den sterkestes rett, og fristelsen til å ødelegge den nylig etablerte freden vil være stor.

Altså sannhet og rettferdighet som fredens grunnvoll?
Ja, og det er også andre viktige aspekter. Blant disse er arbeidet for forsoning. Det kreves målrettet innsats for å forsone både folkeslag og hjerter.

En av forutsetningene for forsoning er først og fremst å finne forsoning i hverdagen. Det er menneskelig sett svært vanskelig å forsone seg med en angriper mens angrepet fremdeles pågår. Det minste som kreves er at angriperen stanser aggresjonen og anerkjenner den andres rett til å eksistere.

Opplever Ukraina at retten til å eksistere er truet?
I Ukraina er det stor bekymring for landets eksistens. Jeg merket dette tydelig da jeg leste kommentarene fra ukrainske delegasjoner etter forhandlingene i mai og begynnelsen av juni. Delegasjonene understreket gjentatte ganger retten til å eksistere og overleve. Dersom en fredsavtale innebærer å fornekte et folks rett til eksistens, kan det ikke lenger betegnes som en rettferdig fred.

Handler denne krigen mest om Ukrainas ønsker eller Russlands ønske om å etablere et forsvarsrom?
Jeg ønsker ikke å gå inn i militære eller politiske analyser. Likevel er det verdt å minne om at Russland og Ukraina allerede har signert avtaler som definerer deres respektive grenser. Respekt for den andres grenser er et grunnleggende internasjonalt prinsipp. Denne aggresjonen handler derfor om en manglende respekt for Ukrainas territorielle integritet. Spørsmålet jeg stiller meg er: På hvilket grunnlag kan man bestemme at egne interesser skal ha forrang over et annet lands og det internasjonale samfunnets interesser?

Etter tre år med intens krig, og ti år siden konflikten begynte, hvordan er situasjonen for den ukrainske befolkningen?
La meg fortelle deg en historie: En lege arbeider seks dager i uken på sykehuset, og den syvende dagen forsvarer han sitt eget nabolag mot droneangrep. Slike angrep har funnet sted hver eneste dag i 2025. Det har ikke gått mer enn ti dager og ti netter dette året uten bombing. Vanlige mennesker som denne legen føler et sterkt behov for å ta ansvar og beskytte sine hjem med egne hender.

Dette livet er enormt utmattende. Men er belastningen størst ved frontlinjene eller andre steder?
Det finnes steder som Kherson, hvor det på fire år aldri har gått mer enn 56 minutter uten eksplosjoner. Belastningen er kontinuerlig og fører til betydelig fysisk og psykisk utmattelse.

Kan du dele dine erfaringer fra krigen?
Det er svært annerledes å oppleve krigen på nært hold enn å fortelle om den. Det blir tydelig når en soldat kommer hjem fra fronten og ikke klarer å kommunisere med familien, fordi deres erfaringer er så ulike. Soldatens opplevelser balanserer på grensen mellom liv og død, og han vet også at det ville være urimelig tungt å overføre hele denne byrden til familien. Dette er også min utfordring – å samtale med mennesker som har ulike opplevelser, selv innenfor Ukraina, siden enkelte områder er mindre direkte berørt.

Hva skjer i en slik situasjon?
Vi vender oss til Gud. Vi holder fast ved bønnen og lar oss omfavne av Gud. Det finnes ingen ensomhet, fordi hele Kirkens bønn omgir oss. Den avgjørende nåden som vi opplever, er nettopp Guds nærvær. I disse dagene minner evangelietekstene oss om Jesu ord: «Har du Faderen, er din glede fullkommen.» Kirkens kall er nettopp å leve i denne fullkomne gleden, til tross for ødeleggelsene, fordi vi er med Gud. Uten tro og bønn er følelsen av håpløshet og isolasjon overveldende.

Hvilken rolle kan Kirken spille?
Det finnes okkuperte områder hvor jeg som apostolisk nuntius ikke fysisk kan utføre min evangeliske plikt: å gi vann til de tørste og trøst til de lidende. Enkelte steder er så avskåret fra oss at det føles som en annen verden.

Ved frontlinjen er situasjonen annerledes, der ordet «militær» favner bredt: menn og kvinner, frivillige og tvangsinnkalte, de som stirrer døden i øynene, og de som er såret og vet at døden nærmer seg raskt.

Leger og feltprester forteller at nesten alle ber om tilgivelse for sine synder. Kirkens rolle her er avgjørende: å formidle Guds nåde og syndenes forlatelse, siden dette er den største gaven vi har å gi. Er det ingen kapellan til stede, ber kameratene for de døende og ber Herren om tilgivelse på deres vegne. Kirkens kjerneoppgave er å vitne om og støtte Evangeliet.

Har dette noen effekt?
Vi snakket om rettferdig fred. Evangeliet går enda dypere enn alle samtaler om fred og rettferdighet. Evangeliet handler om å søke og bygge et levende forhold til Gud Faderen. Dersom jeg virkelig ønsker dette møtet med Faderen, vil jeg forkynne det, og betrakte denne forkynnelsen som mitt livs viktigste oppgave. Da ville det aldri falle meg inn å ødelegge andre.

Evangeliet er et åndelig og moralsk våpen som Kirken holder i sine hender. Invitasjonen til bønn – slik pave Frans gjorde, og slik pave Leo gjør nå – er en invitasjon til å forkynne evangeliet, og dermed bidra til fred. Dette snakket jeg også med pave Leo om under vårt nylige møte. Når Kirken forkynner Evangeliet, gir den mening og dybde til alt den gjør, inkludert humanitært arbeid.

Vi er midt i Jubileumsåret for håp, og akkurat nå feirer vi også Jubileet for nuntier. Finnes det håp for landet hvor du nå er nuntius?
Hvis jeg skulle svare kun ut fra menneskelig logikk, må jeg innrømme at svaret er nei. For å kunne ha reelt håp, burde jeg se konkrete handlinger, en ekte og oppriktig innsats for fred fra de involverte landenes side, ikke bare en kamp for egne interesser. Alle forhandlere – ikke bare i Ukraina-konflikten, men generelt – understreker at den største utfordringen ligger i avstanden mellom virkeligheten og viljen til fred. Uten politisk vilje kan det ikke forhandles. Resultater presenteres internasjonalt først når tiden virker moden. Det viktigste arbeidet nå er å la partene uttrykke sine synspunkter. Jeg opplever dessverre ikke at dette arbeidet gjøres for øyeblikket.

Betyr dette at vi er uten håp?
Det finnes grupper som gir meg håp. Eksperter samles og reflekterer oppriktig over hva fred innebærer. Dessverre er disse gruppene ikke særlig innflytelsesrike, men de gir meg et begrenset håp. Og så minnes jeg Jomfruens budskap i Fatima. Hva var det hun flere ganger ba de små hyrdene om? Å be. På samme måte ønsker jeg å følge eksempelet til disse små hyrdene og igjen lytte til Vår Frues oppfordring: «Be, be, be, og gjennom bønn vil dere vinne freden.»

Andrea Gagliarducci
Vatikankorrespondent for Catholic News Agency, EWTN News og analytiker hos ACI Stampa, ekspert på Vatikanets interne dynamikk.