Som et lite barn hos sin mor

Salme 131 beskriver et stille hjerte, frigjort fra hovmod og uro. Som et barn hos sin mor kaller salmen oss til barnlig tillit og hvile i Guds kjærlighet.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland

… jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor.
Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.[1]

Salme 131, en ganske kort salme er tilskrevet David, den er som en stille perle midt i Salmenes bok. Den skiller seg ut ved sin enkelhet og ydmykhet. Der andre salmer kan være fulle av jubel og begeistring eller jammer og klage, beskriver Salme 131 en stille overgivelse, en barnlig hvile i Guds nærvær.

«Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte.»[2]

I den kristne tradisjon er hovmod den første og farligste av de syv dødssynder. Hovmod kan være selve roten til at mennesket vender seg bort fra Gud. Begynner vi derimot med å si «mitt hjerte er ikke hovmodig» betyr det å bekjenne at man lever i sannheten, sannheten som er at Gud er Gud, og jeg, jeg er bare en av hans skapninger. Dette er ikke på noen måte falsk ydmykhet, men en reell erkjennelse av min plass i Guds plan.

«Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg.»

Kirken lærer at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, hele vårt sinn og all vår kraft, men også at det finnes mysterier vi ikke kan gripe fullt ut. I stedet for å fylle vårt sinn med rastløshet og stolthet, inviterer salmisten oss til tillit. Vi skal søke Gud med intellekt og kjærlighet, men aldri tro at vi selv verken kan «omfatte» eller for den del «oppfatte» Gud. Det er et ekko av jomfru Marias ord: «Se, jeg er Herrens tjenerinne», det er et aksept av mysteriet.

«Jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor.»

Bildet av barnet, og vi som barnet, er dypt kristent. Det minner oss om Jesu ord: «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det»[3] Barnet er helt avhengig, men også helt trygt i morens favn. På samme måte er vi kalt til å hvile i Guds kjærlighet, uten frykt, uten stolthet, uten behov for å kontrollere alt. I den katolske tradisjon kalles dette den åndelige barndom, som ble så sterkt fremhevet av lille Thérèse av Lisieux.

«Israel, vent på Herren fra nå og til evig tid!»[4]

Salmen slutter ikke med individet, ikke med meg, men med folket. Min personlige ydmykhet og tillit er ikke bare for min egen sjels fred, den er også for Kirkens liv. Når hver troende hviler i Gud, styrkes hele Guds folk i håpet. Å «vente på Herren» er en kjerne i katolsk bønn: både i liturgien, hvor vi venter på Kristi komme i Eukaristien, og i vår eskatologiske lengsel, hvor vi venter på Herrens endelige komme i herlighet.

Salme 131 er en invitasjon til enkel bønn. Den minner oss om at ekte kristen modenhet og klokskap ofte ytrer seg som barnlig tillit. I en verden full av støy, krav og prestasjon, peker salmen på det stille hjertet, barnet som hviler hos sin mor, sjelen som hviler hos Gud.

[1] Salme 131, 2

[2] Salme 131, 1

[3] Mark 10,15

[4] Salme 131, 3