Selv skjelvende gamle tar sin stokk
Av sr. Ragnhild Marie OP, 28. september, 2024, 06:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
«Selv skjelvende gamle tar sin stokk», skriver salmedikteren Jonas Dahl[1] i 1904 i sin vakre julehymne «Nu vandrer fra hver en verdenskrok[2]»
De skjelvende gamle og syke som strømmer til Lourdes er ikke på vei til krybben med Jesusbarnet, men til Grotten i Lourdes. Også vi, vi andre som kanskje er hverken er skjelvende eller gamle flokker oss og er med i «i et uoverskuelig pilgrimstog», som Dahl skriver.
Millioner på millioner kommer hvert år til Lourdes fra alle verdenshjørner, millioner på millioner vandrer mot Grotten hvor Jomfru Maria viste seg for Bernadette i 1858.
Ettermiddagen er varm, solen skinner velvillig, men stillheten, den er overdøvende her i Lourdes; bårer, rullestoler, medvandrere med krykker og stokker, og så oss andre, vi som kanskje trenger både krykker og stokker til hjelp for vårt innviklede indre.
Så brytes stillheten, kirkeklokker kimer over hele byen, noe skal skje!
Fanfarer, trompeter, cymbaler, orgelbrus – Pilegrimene kommer!
Pilegrimene kommer, de første rullende på bårer, de neste sittende i rullestoler, så kommer alle oss andre med synlige eller usynlige krykker, alt dette mens jublende toner klinger.
Prosesjonen vandrer mot målet, vandrer fra Marias grotte til Kristus, Kristus som er selve midtpunktet, sentrum, i all tilbedelse.
Vi søker mot kilden, mot Kristus, vi tørster, – men, «en tørstende sjel er en rik sjel[3]» skrev dikteren Jean-René Huguenin, og vi kan med Salmisten synge Salme 42:
Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud.
Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
Tårer er mitt brød dag og natt. Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?»
Dette minnes je, min lengsel veller fram:
Til Guds hus vandret jeg i festskaren med jubelrop og lovsang
– en pilegrimsskare i fest.
[1] Jonas Dahl 1895
[2] Lov Herren 411
[3] «Une âme affamé est une âme riche»
