Petrosentrisme: Et problem?

Petrosentrisme i Den katolske kirke har vokst i takt med økt mediefokus på pavedømmet. Pave Leo XIV har begeistret mange, men også tydeliggjort farene ved en kirkelig sentralisering rundt Roma. Er tiden moden for en ny balanse?

Av George Weigel, 6. juni 2025

KOMMENTAR: Under en måned inn i pontifikatet har pave Leo XIV vist hvordan Kirken kan nå verden i en tid dominert av korte budskap.

For 155 år siden, da det nyopprettede kongeriket Italia erobret de gjenværende pavestatene og pave Pius IX trakk seg tilbake bak den leoninske mur som «fange av Vatikanet», mente Europas elite at pavedømmet var ferdig som historisk faktor – og antok ofte at det samme gjaldt for Den katolske kirke.

Vel.

Forrige måned fanget valget av Pius IXs tolvte etterfølger verdens oppmerksomhet som aldri før – på en måte ingen annen institusjonell eller politisk lederskapsendring kunne klart. Mye av æren for dette tilhører pave Leo XIII, som mellom 1878 og 1903 formet det moderne pavedømmet til en global moralsk læreautoritet og et redskap for globalt moralsk vitnesbyrd. Samtidig satte Leo XIII i gang dynamikker som førte til at Den katolske kirke vokste til et verdensomfattende fellesskap på 1,4 milliarder mennesker – et unikt globalt fellesskap preget av mangfold og inkludering. Pave Leo XIV er for intelligent, for høflig og for klok til å si det direkte, men da han steg ut på loggiaen til Peterskirken om kvelden den 8. mai, kunne denne sønnen av det amerikanske Midtvesten med fordel ha omskrevet Mark Twain: «Ryktene om Kirkens bortgang er betydelig overdrevet.»

Vi som var i Roma i disse elektriske dagene kunne ikke unngå å bli imponert over entusiasmen som møtte den 267. biskopen av Roma. Likevel slo det meg da, som det fortsatt gjør nå, at det er potensielle ulemper ved den petrosentrismen – det sterke fokuset på pavedømmet og paven som målestokk for alt katolsk – som lenge har vært synlig i den katolske verden.

Her er gode nyheter, uten tvil. Verden trenger en voksen stemme som taler voksent i en global medieverden som altfor ofte domineres, og dermed forringes, av korte budskap og tweets – og Leo XIV har allerede demonstrert hvordan dette skal gjøres. Verden trenger noen som kan kaste sannhetens klare lys inn i mørket av konflikt og krig, og også dette har Leo XIV allerede gjort. 1,4 milliarder katolikker trenger et referansepunkt for den enheten som er ett av Kirkens fire kjennetegn – og ved å minne oss om at dette året markerer 1700-årsjubileet for den nikenske trosbekjennelsen, har Leo XIV vist oss nøyaktig hvor mønsteret for denne sannhetsbaserte enheten finnes.

Petrosentrismen har imidlertid også sine ulemper.

Det som skjer i Roma utgjør bare en liten del av alt som skjer med, i og rundt Den katolske kirke i hele verden. I encyklikaen Redemptoris Missio fra 1990 lærte Johannes Paul II at Kirken ikke har en misjon som om det var én av mange ting Kirken driver med. Nei, Kirken er en misjon – en evangelisk misjon definert av Kristus selv i Matteus 28,19: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler.»

Derfor er det som skjer ved pater Bill Ryans Togo-misjon, eller på universitetscampuser hvor Fellowship of Catholic University Students er til stede, eller i det levende pastorale arbeidet i erkebispedømmet Bamenda i Kamerun, eller blant de heroiske prestene og troende i den ukrainske gresk-katolske kirken, eller i Kirkens krisesentre for gravide eller hospits for døende, eller i Jimmy Lais enslige vitnesbyrd fra en fengselscelle i Hongkong – det som skjer i din lokale menighet – minst like viktig, og ofte viktigere, enn det som skjer i Roma.

Da USA ble grunnlagt, fantes det rundt 25 000 katolikker i landet, og det er trygt å anta at færre enn 100 av dem kjente navnet på paven (som tilfeldigvis var Pius VI) eller visste hva han foretok seg. Pendelen har nå svingt kraftig motsatt vei, og altfor mange katolikker er nå opptatt – intenst, ja nesten febrilsk – av hva som skjer i Roma: en uheldig sammenblanding, vil jeg mene, av politiseringen av alt og underholdningskulturen i det 21. århundre. Å ha en interesse for livet ved Kirkens administrative sentrum er greit; en besettelse av det, drevet av dårlig informerte blogger og sosiale medier, er det ikke. Dette forvrenger det globale katolske bildet samtidig som det fører til både uberettigede bekymringer og feilplasserte forhåpninger.

Pave Leo XIV har en enorm oppgave foran seg. La oss holde ham i våre daglige bønner. La oss også gjøre ham den tjenesten å ikke dissekere hver setning han sier, hvert initiativ han tar eller hver utnevnelse han gjør, som om Kirkens fremtid sto på spill. Det tilfører bare en ekstra byrde til dem Robert Prevost allerede tok på seg da han – som tilhenger av Chicago White Sox og dermed en mann kjent med lidelse – sa «Accepto» i Det sixtinske kapell for én måned siden.