Pave Frans og jesuittene: En komplisert relasjon

NYHETSANALYSE: Selv om pave Frans hadde vært distansert fra sin egen orden i mer enn to tiår, gjenopptok han umiddelbart kontakten etter pavevalget og forble en hengiven jesuitt frem til sin død.

Joan Frawley Desmond, 14. mai 2025

Dagen etter at konklavet i 2013 valgte ham til Kristi stedfortreder, ringte pave Frans jesuittenes kurie i Roma og ba om å få snakke med pater Adolfo Nicolás, daværende generalsuperior for Jesuittordenen.

Ifølge rapporter tok det litt tid før resepsjonisten som svarte godtok at innringeren faktisk var pave Frans, men da denne hindringen var overvunnet, snakket de to mennene sammen og avtalte raskt et personlig møte.

Noen måneder senere, den 31. juli 2013, feiret pave Frans messen sammen med 200 av sine jesuittiske medbrødre på festdagen for den hellige Ignatius av Loyola i Il Gesù, Jesuittordenens moderkirke. Etter messen besøkte han graven til ordenens tidligere generalsuperior, pater Pedro Arrupe, som døde i 1991.

Den påfølgende måneden delte pave Frans visjoner og initiativer som ville definere begynnelsen av hans pontifikat i et eksklusivt seks timer langt intervju med jesuittpater Antonio Spadaro.

Intervjuet ble samtidig publisert i flere jesuittiske tidsskrifter verden rundt og skapte forventninger om radikale endringer. The New York Times skrev i overskriften at pave Frans mente Kirken var for «kritisk opptatt av» temaer som «homofile, abort og prevensjon». Den amerikanske jesuitten pater James Martin applauderte denne innsikten i påfølgende medieintervjuer.

Slik begynte et unikt og uventet samarbeid mellom Kirkens første jesuittpave og Jesuittordenen, noe som reparerte et langvarig anspent forhold både mellom Frans’ umiddelbare forgjengere og ordenen, og mellom Jorge Mario Bergoglio og hans egne jesuittiske medbrødre.

Det mest konkrete og slående eksempelet på endringen var at det ikke fantes jesuitter i seniorstillinger i kurien da kardinal Bergoglio fra Buenos Aires ble valgt til pave. Ved hans død hadde derimot tre jesuitter fungert som prefekter for viktige dikasterier under hans pontifikat, mens andre jesuitter som patrene Spadaro og Martin ble betrodde rådgivere.

Jorge Mario Bergoglio trådte inn i jesuittenes novisiat i 1958, ble ordinert til prest i 1969, og avla sine evige løfter som jesuitt i 1973. Samme år, i en alder av 36 år, ble han utnevnt til provinsialsuperior for jesuittene i Argentina.

Hans seksårige periode som provincial falt sammen med den turbulente tiden etter Andre Vatikankonsil som rystet Jesuittordenen, og med den eskalerende volden i Argentina som førte til militærkuppet i 1976 og innledet den beryktede «den skitne krigen» (1976–1983). Under denne perioden ble titusenvis av dissidenter torturert og «forsvunnet» av militærjuntaen som styrte landet.

Som provinsial hjalp pater Bergoglio, ifølge rappo flere personer med å gjemme seg fra militæret og hjalp også noen med å flykte ut av landet. Imidlertid ble han også mistenkt for å ha utlevert to jesuittprester til myndighetene.

De to jesuittene ble senere funnet i live. En av prestene, pater Franz Jalics, frikjente offentlig paven i 2013, mens den andre, pater Orlando Yorio, døde i 2002 fortsatt mistenksom til pater Bergoglios rolle, selv om Frans’ biografer har undersøkt og avvist anklagene fra pater Yorio.

Mens han navigerte det krevende politiske klimaet på den tiden, skapte den unge provinsialen stor kontrovers da han satte i gang en reform av den polariserte jesuittprovinsen.

«Det var galskap. Jeg måtte håndtere vanskelige situasjoner, og tok avgjørelser brått og alene,» fortalte pave Frans til pater Spadaro i intervjuet fra 2013.

Men selv om han erkjente at hans «autoritære og raske beslutningsmåte førte til alvorlige problemer og beskyldninger om å være ultrakonservativ», gjorde Frans det klart at han «aldri hadde vært høyreorientert».

Forvirring etter konsilet 

Lokale jesuitter hadde mistet orienteringen i kjølvannet av Det andre Vatikankonsil, samtidig som fellesskapet ble påvirket av fremveksten av frigjøringsteologien, hvor enkelte medlemmer tok i bruk marxistiske elementer som klassekamp i sin kritikk av samfunnets sosiale og økonomiske status quo, og av katolisismen selv.

En fraksjon blant lokale jesuitter tolket konsilet som et avgjørende og ønsket brudd med Kirkens tradisjon og ordenens historiske forståelse av sitt karisma, mens en annen gruppe forsøkte å bevare veletablerte modeller for formasjon og utdanningsapostolater.

Som Frans’ biograf Austen Ivereigh forklarte i boken The Great Reformer: Francis and the Making of a Radical Pope, hadde den tidligere jesuittprovinsialen, pater Ricardo O’Farrell, latt medlemmer fjerne tradisjonelle praksiser knyttet til jesuittisk formasjon og «borgerlige» akademiske studier, og skape et egalitært fellesskap. Enkelte jesuittprofessorer og studenter flyttet til et eksperimentelt «basissamfunn», hvor det gikk rykter om betinget prestesølibat og tette bånd til venstreorienterte geriljagrupper.

Pater Bergoglio avviste en «falsk reform» av provinsen basert på ideologiske strømninger fra høyre eller venstre – fraksjoner han beskrev som «restaurasjonister eller idealister» – og presenterte i stedet en ny ramme som skulle «vaksinere» lokale jesuitter mot «ideologiens fristelser», ifølge Ivereigh.

På visse måter speilet hans posisjon elementer fra peronismen – en «tredje vei», det nasjonalistiske programmet til Argentinas tidligere sterke mann, Juan Perón, som fremhevet landets katolske røtter og økte sosiale investeringer, mens han tok avstand fra både marxistisk og kapitalistisk politikk.

Pater Bergoglio avviste ovenfra-og-ned-initiativer som ignorerte folkets religiøsitet og de praktiske behovene til de fattige.

Han tilbød fire «kristne prinsipper» for ledelse – blant annet at «enhet kommer før konflikt» og «virkeligheten før ideen» – som grunnlag for ignatiansk åndelig skjelning og forsoning i den splittede provinsen.

«Han var ikke, slik enkelte har beskyldt ham for, en konservativ som ønsket å ta ordenen tilbake til tiden før Det andre Vatikankonsil, men en fornyer, som Benedikt XVI, som motstod forsøk på å tilpasse Kirken til verden i modernitetens navn», fortalte Ivereigh til Register i et intervju fra 2014.

En periode med «ydmykelse» 

Etter at han hadde avsluttet sin tjeneste som provinsial, ble pater Bergoglio utnevnt til rektor ved jesuittenes voksende seminar i Buenos Aires. Der instruerte han studentene sine til å omfavne lære og praksiser hentet fra jesuittenes tidlige misjoner i Latin-Amerika: et «alternativ for de fattige», uttrykt gjennom manuelt arbeid, praktisk pastoral omsorg, og dyp respekt for folkelig kultur og verdier som Mariavalfarter og andakter.

Som jesuittleder inspirerte han med sin enkle livsstil, nærhet til de fattige og imponerende kapasitet for krevende, praktisk tjeneste, en gruppe unge jesuitter til å etterligne hans prestelige idealer. Jesuittprovinsialen som etterfulgte pater Bergoglio støttet hans visjonære lederskap. Kall og samarbeid med de trengende blomstret.

Men mange eldre jesuitter – både tradisjonalister og progressive – begynte å utfordre hans autoritære og direkte lederstil, og avviste den som uforenlig med Jesuittordenens karisma og prioriteringer.

«Han gjorde folk virkelig oppgitte med sin insistering på at bare han visste den riktige måten å gjøre ting på. Til slutt sa de andre jesuittene: ‘Nok er nok,’» fortalte en jesuitt fra provinsen til Paul Vallely, forfatter av boken Pope Francis: The Struggle for the Soul of Catholicism.

Den økende kritikken nådde til slutt jesuittenes generalsuperior i Roma, pater Peter Hans Kolvenbach. I 1986 ble pater Bergoglio fjernet fra stillingen som rektor for seminaret.

Innen 1990 ble han forvist til en jesuittresidens i Córdoba i Argentina, hvor han fikk forbud mot å feire messe offentlig i jesuittkirken eller bruke telefon uten tillatelse. Hans disipler ble instruert om å ikke kontakte ham.

Pater Bergoglios fall fra posisjon markerte en periode med introspeksjon og dyp «ydmykelse», som han senere uttrykte det, da han reflekterte over de «hundrevis av feil» han hadde begått, preget av sin autoritære lederstil. Men hans situasjon fanget også oppmerksomheten til kardinal Antonio Quarracino i Buenos Aires.

Bare to år etter eksilet ble jesuittpresten uventet utnevnt til hjelpebiskop, deretter erkebiskop av Buenos Aires i 1998, og ble kreert til kardinal i 2001.

Under sine regelmessige reiser til Roma på kirkelig oppdrag som overhyrde for et betydelig erkebispedømme, bodde kardinal Bergoglio på Vatikanets gjestehus, hvor han senere tok permanent bolig etter valget til pave. Likevel holdt han avstand fra jesuittenes kurie, helt frem til han ble pave i mars 2013.

Mulighet for forsoning 

Ifølge Ivereigh var jesuittenes generalsuperior, pater Nicolás, den første som tok kontakt etter Frans’ pavevalg, ivrig etter å lege de personlige sårene etter tiår med smertefull adskillelse. Samtidig benyttet pater Nicolás muligheten til å reparere Jesuittordenens anstrengte forhold til Vatikanet.

Tilbake i 1981 førte ordenens toleranse for teologisk dissens, kaotiske formasjonsspraksiser og betydelige medlemsflukt til at pave Johannes Paul II satte i gang en pavelig intervensjon. Denne suspenderte den vanlige ledelsen av Jesuittordenen og innsatte en pavelig delegat som overtok ansvaret frem til tiden var inne for en generalkongregasjon og valg av en ny generalsuperior.

«Dette var det største slaget mot jesuittene siden ordenen ble oppløst i 1773 av pave Klemens XIV,» bemerket pater Raymond J. de Souza i en retrospektiv artikkel i Register fra 2021, som skildret Johannes Paul IIs modige, men til slutt mislykkede kampanje for å tvinge jesuittledelsen til en grundig reform av den kriserammede ordenen.

Mer enn tre tiår etter Johannes Paul IIs intervensjon grep både jesuittenes generalsuperior og pave Frans muligheten til en gjensidig forsoning. Paven begynte igjen å feire sin jesuittiske identitet offentlig, til tross for flere tiår med avstand til ordenen.

Under det omfattende intervjuet med pater Spadaro i 2013 forklarte Frans hvordan den hellige Ignatius’ praksis med åndelig skjelning hadde formet hans egen forståelse av Guds vilje i store og små situasjoner.

«Visdommen i åndelig skjelning hjelper oss til å håndtere livets uunngåelige tvetydighet, og hjelper oss med å finne de mest hensiktsmessige midlene, som ikke alltid sammenfaller med det som virker stort og sterkt,» fortalte han pater Spadaro, i kommentarer som hadde til hensikt å gjøre hans særegne lederstil mer forståelig.

Samtidig «gledet Jesuittordenen seg over glansen han reflekterte,» observerte Ivereigh i The Great Reformer. «På mindre enn ett år hadde Frans brakt Jesuittordenen tilbake inn i varmen og modellert en helt ny relasjon mellom paven og jesuittene, som nesten var stikk motsatt av Johannes Paul IIs.»

Jesuittiske utnevnelser 
I løpet av sitt pontifikat utnevnte pave Frans tre jesuitter til sentrale stillinger i kurien: den spanske kardinalen Luis Ladaria som prefekt for Troskongregasjonen, den spanske pater Juan Guerrero Alves som prefekt for Økonomisekretariatet, og den tsjekkiske kardinalen Michael Czerny som prefekt for Dikasteriet for fremme av helhetlig menneskelig utvikling.

Mens pave Frans ikke utnevnte noen jesuitter til kardinal før 2018, har han i løpet av seks konsistorier siden den gang gitt kardinalverdigheten til åtte jesuitter: Ladaria, Czerny, den peruanske erkebiskopen Pedro Barreto, erkebiskopen av Luxembourg Jean-Claude Hollerich, den pensjonerte litauiske erkebiskopen Sigitas Tamkevičius, den argentinske erkebiskopen Ángel Sixto Rossi, erkebiskopen av Hongkong Stephen Chow, og pater Gianfranco Ghirlanda, tidligere rektor ved det pavelige universitetet Gregoriana.

Kardinal Hollerich, tidligere president for Kommisjonen for biskopskonferansene i EU, ble også utnevnt til hovedrelator for bispesynoden 2021–2023. Kardinal Czerny, som tidligere var undersekretær for migranter og flyktninger i Dikasteriet for helhetlig menneskelig utvikling, fungerte også som sekretær for synoden om Amazonas-regionen.

Jesuittordenen under pave Frans

De profilerte jesuittene under pave Frans’ pontifikat ble aldri et stort stridspunkt blant hans kritikere. Derimot skapte pavens uklare rolle i Vatikanets langvarige håndtering av saken rundt den tidligere jesuitten Marko Rupnik betydelig kontrovers. Rupnik var troverdig anklaget for å ha gitt absolusjon til en medskyldig i synd mot det sjette bud, samt flere tilfeller av seksuelle overgrep mot voksne under hans tilsyn. Dette førte til beskyldninger om at pavelig «favorisering» hadde skjermet den vanærede slovenske kunstneren og åndelige veilederen.

Samtidig ga Frans’ jevnlige møter med ulike jesuittprovinser innblikk i de tankene og initiativene som definerte hans pontifikat.

Under et møte med slovakiske jesuitter 21. oktober 2021, spurte en prest Frans om tendensen blant enkelte katolikker til å «søke sikkerhet i fortiden».

«Vi lider under dette i Kirken i dag: ideologien om å gå bakover. Dette er en ideologi som koloniserer sinnene,» svarte Frans. «Livet skremmer oss … friheten skremmer oss.»

«Jeg tenker på arbeidet som ble gjort under familiesynoden for å få frem at par i nye ekteskap ikke allerede er dømt til helvete. Det skremmer oss å ledsage mennesker med ulik seksuell orientering.»

Da han reflekterte over jesuittenes eget oppdrag, antydet han at «Herren ber Jesuittordenen om å være fri innen bønn og åndelig skjelning. … Min intensjon er ikke å oppmuntre til uforsiktighet, men jeg vil understreke at det å vende tilbake ikke er riktig vei. I stedet bør vi bevege oss fremover i åndelig skjelning og lydighet.»

«En sang til håpet» 

Jesuittordenen er fortsatt Kirkens største mannlige orden, men antallet medlemmer er redusert med mer enn halvparten siden toppen på 1960-tallet. Ifølge CARA (Center for Applied Research in the Apostolate) var det i 2017 bare 15 842 jesuitter, og ifølge ordenens egne tall for 2022 var antallet falt til i underkant av 15 000. For tiden befinner 61 % av jesuittene seg i Sør-Asia, Latin-Amerika, Afrika og Asia-Pacific, mens kun 39 % er i Europa og Nord-Amerika.

«Vi vil fortsette å bli færre,» fortalte pave Frans en annen gruppe jesuitter under et møte i desember 2021. Han kom ikke med konkrete løsninger eller pekte på praksiser i ordenen som bidro til problemet, men bemerket at mange religiøse ordener hadde opplevd lignende tilbakegang. Han påpekte videre at Herren hadde gitt Jesuittordenen en viktig lekse i «ydmykelse».

«I de åndelige øvelsene peker Ignatius alltid på dette: ydmykelsen,» sa han, med henvisning til sine egne erfaringer fra tiden i indre eksil fra ordenen.

Under et møte i Jakarta i Indonesia i 2022 med jesuitter fra Indonesia, Øst-Timor og Singapore, var Frans mer tydelig:

«Jeg ønsker at jesuittene skaper engasjement,» oppfordret han dem. «Les Apostlenes gjerninger for å se hva de gjorde i kristendommens begynnelse! Ånden fører til ‘uro’, ikke til å la alt forbli uendret. Dette er kort sagt måten å håndtere viktige saker på.»

«Husk at jesuittene må være på de vanskeligste stedene, der det er minst lett å handle,» fortsatte han. «Det er vår måte å ‘gå lenger’ på, til Guds større ære.»

Utvekslingene understreket det sterke båndet mellom paven og medlemmene av hans egen orden. Etter hans død diskuterte eksperter hvorvidt hans lederstil hovedsakelig sprang ut av hans jesuittiske identitet. Svaret på dette spørsmålet kunne avgjøre om en annen jesuitt vil bli valgt til pave i fremtiden. Men Frans, som nærmet seg slutten av livet, syntes å ha funnet fred med ordenen som formet hans presteskap.

Under møtet i desember 2021 vendte Frans seg til de siste årene av et jesuittkall og sin egen forestående død.

«En jesuitt som når vår alder og fortsetter å arbeide, tåler motsetninger og ikke mister smilet, blir en sang til håpet,» sa den 84 år gamle paven.

«Som i livet, slik i døden, må jesuitten gi vitnesbyrd om etterfølgelsen av Jesus Kristus,» konkluderte han. «Et liv med feil og svakheter, ja, men fullt av glede i Guds tjeneste.»