Pave Leo XIV om åndelig fattigdom og sosialt ansvar

Pave Leo XIV advarer mot at den mest alvorlige formen for fattigdom er mangel på Gud. Han påpeker at ekte rikdom handler om tro, håp og sosial rettferdighet.

Av Victoria Cardiel, 15. juni 2025

Pave Leo XIV understreket at «den alvorligste fattigdommen er ikke å kjenne Gud», og at det å ha Ham med på livets vei setter materiell rikdom i perspektiv, fordi «vi oppdager den virkelige skatten vi trenger».

– Rikdom kan ofte skuffe og føre til tragiske situasjoner av fattigdom – fremfor alt den fattigdommen som kommer av å ikke erkjenne vårt behov for Gud, og av forsøket på å leve uten Ham, påpekte paven.

Den hellige far kom med disse uttalelsene i budskapet for den niende verdensdagen for fattige, som markeres søndag 16. november. Det ble publisert 13. juni av Vatikanets pressekontor. 

I tråd med pave Frans’ tidligere advarsler mot «globaliseringen av likegyldighet», pekte pave Leo på risikoen for å «bli forherdet og resignert» i møte med nye former for fattigdom.

Han understreket samtidig at Kirkens sosiale ansvar for å fremme det felles gode har sitt grunnlag i «Guds skapelseshandling, som gir alle del i jordens goder». Disse godene, «i likhet med fruktene av menneskers arbeid, bør være tilgjengelige for alle».

Paven siterte den hellige Augustin i budskapet:

«Du gir brød til den sultne, men det ville være bedre om ingen var sultne, slik at du ikke hadde behov for å gi det bort. Du kler den nakne, men måtte alle være kledd, slik at det ikke var nødvendig å dekke dette behovet.»

Den hellige far gjorde det klart at hjelp til de fattige «først og fremst handler om rettferdighet, før det er et spørsmål om barmhjertighet». Han minnet også om at når vi møter fattige eller mennesker som lever i nød, kan vi selv erfare å ha mindre enn tidligere – og miste det vi en gang trodde var sikret: et hjem, nok mat hver dag, tilgang på helsehjelp, god utdanning, informasjon, religionsfrihet og ytringsfrihet.

For paven handler Verdensdagen for de fattige om å minne Kirken på at de fattige befinner seg «i sentrum av all vår pastorale aktivitet» – ikke bare dens «karitative arbeid, men også budskapet som den feirer og forkynner».

– Gud tok på seg deres fattigdom for å berike oss gjennom deres stemmer, deres historier og deres ansikter, skrev han i budskapet som ble signert 13. juni, på festdagen for den hellige Antonius av Padova, de fattiges skytshelgen.

I teksten gjorde han det klart at de fattige «ikke er en distraksjon for Kirken, men våre elskede brødre og søstre». Han understreket videre at de fattige «gjennom sine liv, ord og sin visdom setter oss i kontakt med evangeliets sannhet».

Den hellige far fremhevet i sitt budskap at de fattige ikke bare er «mottakere» av Kirkens pastorale omsorg, men «kreative subjekter» som utfordrer oss «til å finne nye måter å leve ut evangeliet på i dag».

På denne måten blir enhver form for fattigdom et kall «til konkret å erfare evangeliet og gi effektive tegn på håp».

Paven påpekte hvordan mennesker uten ressurser kan bli vitner om «et sterkt og standhaftig håp, nettopp fordi de bærer det i seg midt i usikkerhet, fattigdom, ustabilitet og marginalisering».

– De kan ikke støtte seg på sikkerheten som makt og eiendeler gir; tvert imot er de prisgitt og ofte ofre for disse. Deres håp må nødvendigvis søkes et annet sted, la han til.

Dermed understreket paven at når Gud settes i sentrum som «vårt første og eneste håp», er det nettopp da «vi selv går fra flyktige håp til et varig håp».

Den verste diskrimineringen er mangelen på åndelig omsorg
Paven siterte også pave Frans’ encyklika Evangelii Gaudium, som sier at den verste diskrimineringen de fattige lider under, er «mangelen på åndelig omsorg».

– Dette er en trosregel og hemmeligheten bak håpet: Alle jordiske goder, materielle realiteter, verdslige gleder og økonomisk velstand, hvor viktige de enn måtte være, kan ikke gi ekte lykke til våre hjerter, understreket pave Leo.

Den hellige far reflekterte også over det «gjensidige forholdet» mellom de tre teologale dydene: tro, håp og kjærlighet.

– Håpet springer ut fra troen, som nærer og opprettholder det på grunnlag av kjærligheten, som er alle dyders mor. Vi trenger alle kjærlighet, her og nå, understreket han.

Pave Leo slo dermed fast at kjærligheten er en realitet som «engasjerer oss og styrer våre beslutninger mot det felles gode», og påpekte at «den som mangler kjærlighet, ikke bare mangler tro og håp, men også fratar sine medmennesker håpet».

Med spesifikk henvisning til det kristne håpet, som Guds Ord forkynner, beskrev han det som en «sikkerhet i hvert skritt på livets vei», fordi det ikke er avhengig av menneskelig styrke, «men av løftet fra Gud, som alltid er trofast».

Av denne grunn har kristne, ifølge paven, helt fra begynnelsen identifisert håpet med ankerets symbol, som gir stabilitet og trygghet.

– Midt i livets prøvelser inspireres vårt håp av den faste og trygge vissheten om Guds kjærlighet, som Den Hellige Ånd har utøst i våre hjerter. Dette håpet skuffer ikke, understreket han.

Kjærligheten – Kirkens største sosiale bud
Leo understreket derfor at det bibelske kallet til håp innebærer «plikten til å ta vårt ansvar i historien uten å nøle», og fremholdt at «kjærligheten faktisk er det største sosiale budet», slik det står i paragraf 1889 i Den katolske kirkes katekisme.

Paven forklarte at «fattigdom har strukturelle årsaker som må identifiseres og fjernes. I mellomtiden er hver enkelt av oss kalt til å gi nye tegn på håp som vitner om kristen kjærlighet, akkurat som mange helgener har gjort gjennom århundrene».

For paven er sykehus og skoler institusjoner som er skapt for å nå de mest sårbare og marginaliserte, og de «bør være en integrert del av ethvert lands offentlige politikk». Han beklaget imidlertid at «kriger og ulikheter ofte hindrer dette i å skje».

Han løftet også frem konkrete eksempler på håp, som «hjem for ulike grupper, fellesskap for mindreårige, sentre for lytting og mottakelse, suppekjøkken, sentre for hjemløse og skoler for elever med lav inntekt».

Og han la til:

– Hvor mange av disse stille tegnene på håp går ikke ofte ubemerket hen, men er likevel så viktige for å vekke oss fra likegyldigheten og inspirere andre til å engasjere seg gjennom ulike former for frivillig arbeid!

Til slutt oppfordret paven til å fremme utviklingen av politikk for å bekjempe «både gamle og nye former for fattigdom, samt å gjennomføre nye initiativer for å støtte og bistå de aller fattigste».

– Arbeid, utdanning, bolig og helse er fundamentene for en sikkerhet som aldri kan oppnås med våpen. Jeg ønsker å uttrykke min takknemlighet for de initiativer som allerede eksisterer, og for den innsatsen som daglig blir vist på internasjonalt nivå av et stort antall menn og kvinner av god vilje, avsluttet han.