Når Kristi stedfortreder møter pressen

Pave Leo XIVs uformelle «dørstokk»-intervjuer ved Castel Gandolfo gjør Den hellige far mer tilgjengelig og synlig. Samtidig reiser de nye spørsmål om pavens rolle, politisk nøytralitet og faren for å forveksle spontane kommentarer med læremessig autoritet.

Av Edward Pentin, 23. desember 2025

Det har blitt en ny pavelig tradisjon.

Hver tirsdag kveld, når pave Leo XIV drar tilbake til Vatikanet etter sin nå rutinemessige hviledag i pavens sommerresidens Castel Gandolfo like utenfor Roma, stopper han og snakker med pressen.

Reportere stiller Den hellige far spørsmål om det som er i nyhetsbildet, vanligvis om verdenspolitikk eller Den katolske kirke, og paven svarer spontant med uforberedte svar. Formatet minner om spontane intervjuer som er vanlig for politikere eller kjendiser når de møter media.

For en pave er dette imidlertid et helt nytt fenomen. Ingen pave, ikke engang pave Frans, som likte å bli intervjuet som pave, har stoppet opp for å snakke med pressen på en så ad hoc måte. Pressekonferanser om bord på fly, som ble innført av den hellige Johannes Paul II, ligner, men de er sjeldnere og mer kontrollerte.

Pave Leos egne motiver for å velge denne medietilnærmingen er fortsatt uklare. Han begynte med dette i juni, da journalisten Ignazio Ingrao fra den italienske statskanalen RAI tok kontakt med Den hellige far da han forlot Vatikanradioens område nær Roma.

Den hellige far virket komfortabel med å svare på Ingraos spørsmål, særlig fordi de handlet om temaer som interesserer ham: bærekraft, miljø og trusler mot verdensfreden. Men utvekslingen var oppsiktsvekkende fordi den, for første gang utenfor en pavereise, fjernet en viss, allment akseptert avstand som paven naturlig nyter som Kristi stedfortreder.

Noen liker den jordnære, spontane og folkelige fremtoningen i disse samtalene; andre mener at disse uformelle møtene risikerer å viske ut skillet mellom Petrusembetet og en politisk kjendis, selv om de gir både pastorale og PR-messige fordeler.

Til det positive hører at de kan bidra til at paven fremstår som mindre distansert, mer tilgjengelig, mer menneskelig og mer ansvarlig overfor de troende i denne demokratiske, ansvarlighetskrevende tidsalderen med nyheter døgnet rundt. De tjener det umettelige moderne kravet om åpenhet i alle ting, som har blitt spesielt akutt i Vatikanet etter skandalene om seksuelt misbruk begått av geistlige, økonomisk mislighold og svak styring.

Den iboende åpenheten i samtalene kan bidra til at de troende blir bedre kjent med Leo, som fremdeles er ukjent for mange og noe gåtefull. Den hellige far kan også benytte denne anledningen til å undervise, nå ut til flere mennesker som ellers kanskje ikke ville sett hans andre forhåndsskrevne budskap, og anvende sin lære på brennende spørsmål i tiden.

Men de samme egenskapene som taler for denne praksisen, medfører også nye risikoer. Siden paven begynte å gi disse «dørstokkintervjuene» i Castel Gandolfo i begynnelsen av september, har mediene trukket ham inn i spontane kommentarer om konkrete politiske tiltak og innenrikssaker, noe som har ført til en del uønsket og, vil noen mene, unødvendig kontrovers.

Det mest betydningsfulle eksemplet kom i oktober, da en EWTN-kollega spurte Leo om kardinal Blase Cupich fra Chicago, som hadde tildelt den abortvennlige demokratiske senatoren Dick Durbin fra Illinois en «livstidspris». Som svar rammet pave Leo inn debatten i form av en «sømløs» pro-life-etikk og syntes dermed å undergrave de amerikanske biskopene som for det meste hadde motsatt seg prisen. Leo hevdet også at en person som er motstander av abort, men som støtter dødsstraff eller «umenneskelig behandling av innvandrere», ikke virkelig kan kalles «pro-life» – en klar kritikk av Trump-administrasjonens politikk.

Paven innledet sine kommentarer med å si at han «ikke var særlig kjent» med Durbin-saken – en bemerkning som observatører mente burde ha fått ham til å ikke gå videre. I stedet, ved å svare på spørsmålet slik han gjorde, foretok Leo et sjeldent pavelig inngrep i et konkret kirke–stat-anliggende. Selv om Durbin kort tid etter avslo prisen, bidro pavens kommentarer til å forsterke polariseringen mellom ulike leirer.

Ved andre møter med pressen i Castel Gandolfo har Leo blandet seg inn i USAs innvandringspolitikk og rettet skarpt kritikk mot USAs utenrikspolitikk ved å oppfordre president Trump til ikke å iverksette en militær invasjon av Venezuela.

Mer nylig sa han at han «helst ikke ville kommentere» en amerikansk fredsplan for å få slutt på krigen mellom Russland og Ukraina, fordi han ikke hadde «lest hele greia». Han våget likevel å si at deler av planen «dessverre» representerer en «stor endring i det som i mange, mange år var en ekte allianse mellom Europa og USA». Uten å nevne ham ved navn sa Leo at president Trumps nylige uttalelser om Europa var «et forsøk på å bryte opp det jeg mener er en svært viktig allianse i dag og i fremtiden». Mediene tolket hans kommentarer som en sjelden pavelig irettesettelse av en sittende amerikansk president.

Er det da klokt og nødvendig for en pave å engasjere seg i slike utvekslinger?

En pave er ikke en politiker eller en overstatlig teknokrat, men Kristi stedfortreder, salvet som hans fremste representant for å lede sjeler til himmelen. Hans uttalelser krever derfor ikke bare nøye ettertanke og omtanke, men også et fokus på transcendente og evige realiteter. Hans prioritet er å forme samvittigheter, bekrefte troen og vokte enheten, snarere enn å gi detaljerte retningslinjer om politikk og verdslige anliggender, som dessuten kan utnyttes til partipolitiske formål.

En del vil også feilaktig oppfatte disse intervju-uttalelsene som magisterielle, selv om slik autoritet er forbeholdt formelle pavelige erklæringer.

Den hellige Johannes Paul II og pavene Benedikt XVI og særlig Pius XII forsto dette godt. Sistnevnte var usedvanlig forsiktig og unngikk mediedrevne konfrontasjoner som kunne ha blitt tolket som åpent partipolitiske.

Den hellige Johannes Paul II og Benedikt XVI tok på dyktig vis opp (om enn ikke alltid) presserende aktuelle spørsmål på sine egne premisser, og vanligvis ved å tale i generelle vendinger. De reagerte på aktuelle hendelser ved å vise til Kirkens lære, særlig dens moralske og sosiale lære, og overlot til journalistene å knytte denne læren til dagens enkeltsaker.

På denne måten opprettholdt de det katolske subsidiaritetsprinsippet og overlot til et lands biskoper eller kvalifiserte Vatikan-tjenestemenn, som for eksempel Vatikanets statssekretær, å svare på de konkrete sidene ved slike spørsmål dersom de ønsket det.

De respekterte også den veletablerte og nødvendige avstanden mellom paven og folket. Dette skyldtes ikke klerikalistiske motiver eller et ønske om å formidle at paven er bedre enn andre, men heller at han, som enhver ordinert prest, er «satt til side» og deler Kristi lederskap og midlergjerning på en måte de troende ikke gjør.

En pave skal heller ikke være utilgjengelig, fjern eller fysisk uoppnåelig for folket, men ved å være noe fjernet og hevet over det verdslige i timelige anliggender, gjenspeiler han hellighetens kjerne og verdigheten i Petrusembetet.

En slik avstand øker også mystikken rundt embetet og styrker trolig pavens autoritet – en egenskap som ofte har vært en selvfølge for monarker. En del av dronning Elizabeth II sin appell var at hun nesten aldri ga intervjuer til pressen og, på grunn av sin konstitusjonelle rolle, sjelden ga uttrykk for sine synspunkter på politiske spørsmål. Dette bidro til å styrke hennes kongelige autoritet, som også tilkommer pavene i kraft av embetets monarkiske karakter.

Til syvende og sist er det, bortsett fra journalister på jakt etter en sak, ingen som krever at pave Leo deler sine synspunkter på en bestemt innenrikspolitisk sak i slik detalj – eller på noen annen dagsaktuell sak, for den saks skyld. Den hellige far trenger ikke å stå til ansvar overfor noen velgere; hans eneste dommer er Gud. Han står også fritt til å forkynne på sine egne premisser når og hvordan han finner det passende, og har mange muligheter til å gjøre det – i prekener, budskap og magisterielle dokumenter.

I kontrast til dette foregår disse spontane «dørstokkintervjuene» på andres premisser og krever et umiddelbart, lite gjennomtenkt svar, noe som gjør ham sårbar for å havne i kontroverser og begå doktrinære feil som sannsynligvis vil bli tolket som magisterielle.

Gitt problemene, risikoen og fallgruvene ved disse spontane møtene, kan det derfor være klokt av pave Leo og hans rådgivere å revurdere bruken av dem. De kunne innføre sikkerhetstiltak og interne «spilleregler». Eller de kunne, i lys av den begrensede nytten slike møter faktisk gir, ganske enkelt avvikle dem helt – kanskje sammen med pressekonferansene om bord på fly.

Stillhet er gull. Og i denne urolige, lunefulle og stadig klagende tiden preget av sosiale medier, mer enn noensinne.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.