Notert: Kirken trenger dere og paven i Afrika

Pave Leo XIV i Afrika og katolsk fornyelse preger denne ukens katolske nyhetsbilde: nye konvertitter i Oslo, pavens fredsbudskap i Algerie og Kamerun, og sterke vitnesbyrd om tro, tjeneste og mot.

Nyhetskommentar av sr Anne Bente Hadland EWTN Norge · 17. april 2026

Kirken trenger dere!

Oslo — Det var biskop Fredriks ord til den store gruppen av konvertitter som ble tatt opp i Kirken 2. søndag i påsketiden; 30 i alt i St. Olav menighet, Oslo. Avslutningsvis i prekenen sa han:

«Først, Kirken trenger dere. Ikke fordi dere er bedre enn andre, men fordi Kirken trenger alle hennes troende – til å ta aktivt del i evangeliseringen, i barmhjertighetsgjerningene, og til å bygge våre menigheter.

Så, og med dette avslutter jeg: å være kristen, å være katolikk er ikke et øyeblikks opplysning, en liturgis storhet, eller en åndelig 60-meter. Å underkaste seg den sanne tro, leve i de hellige sakramenter, og hyrdes av apostlenes etterfølgere er et krevende maratonløp. Ta det derfor med ro! Bygg et katolsk liv og en katolsk praksis, steg for steg, forsiktig og ved hjelp av Kirken og hennes lemmer. Og gled dere: I himmelen står Olav den Hellige å ber for dere og for oss ved Guds trone. Det Gud har begynt i dere, måtte han ved forsynet føre til fullendelse!»

Biskop Fredrik Hansen

Hele prekenen kan leses her.

Paven og presidenten

Pavens reise til Afrika er hovedsaken denne gang. Vi har tilgang på en uendelighet av bilder, tekster og kommentarer og må bare gjøre et lite utvalg. Samtidig fortsetter uroen og reaksjonene på Trumps utfall mot pave Leo. Stadig flere kirkeledere rykker ut til pavens forsvar, deriblant kardinal Müller, tidligere prefekt for Troskongregasjonen, som sier at USA, som verdens supermakt, «bærer et særlig historisk ansvar for fred, frihet og menneskehetens velferd i vår globale verden». Dette ansvaret innebærer også å holde farlige regimer tilbake og, innenfor folkerettens rammer, bekjempe «brutale forbrytelser mot eget folk og andre folk» med sanksjoner og militærmakt.

Müller advarte mot en «appeasementpolitikk» som viste seg å være en «katastrofe» i møte med Hitler, og sa at det iranske regimet «må fordømmes verden over» for å misbruke religionen til å rettferdiggjøre drap på uskyldige. Samtidig la han til at det å ødelegge diktatoriske regimers militære kapasitet, også atomvåpen, kan være moralsk berettiget eller til og med nødvendig, men at den tragiske virkeligheten er at krig aldri kan være «ren», og at de som kjemper ofte pådrar seg moralsk skyld. «I dette konkrete tilfellet», sa han, «må det slås klart fast at ingen har rett til å kritisere paven når han trofast følger det oppdraget han mottok fra Kristus om å vitne om fredens evangelium.»

«Kristi budskap står over politiske interesser, og Gud er vår dommer», la han til. «Ingen dødelig kan tillate seg å bruke Guds navn for egne interesser. Selv et godt formål rettferdiggjør ikke dårlige midler. Vi kan bare arbeide og be for fred, men ikke for enhver pris; snarere for en rettferdig fred — også for det iranske folket, slik at de kan bli befridd fra et terrorvelde.» Kardinal Müller sa at Israels rett til å eksistere «aldri må trekkes i tvil», og la til at han håpet militærmakt ikke lenger ville være nødvendig. Som en påminnelse sa han at pave Leo XIV innledet sin apostoliske tjeneste med den bibelske hilsenen til alle mennesker av god vilje: «Fred være med dere!»

Her hjemme har to katolske kvinner opplatt sin munn, hhv generalsekretær i Caritas Ingrid Rosendorf Joys i Dagen og professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary i Dagens Næringsliv og i Vårt land.

Joys skriver:

«Leo XIV insisterer på at solidaritet ikke kan avgrenses geografisk eller strategisk – og at Afrikas lidelser ikke blir mindre alvorlige av at de bortprioriteres av Vesten. Og han har tydelig kritisert sammenbruddet av den regelstyrte verdensorden som møysommelig ble bygd opp etter andre verdenskrig. Det er Trump, mer enn noen andre, som det siste halvannet året har svingt sleggen mot de internasjonale institusjoner og lovverk som har gitt «de små» en viss beskyttelse mot hemningsløs maktbruk fra «de store».

Kanskje står vi foran en moderne variant av den gamle pave–keiser-konflikten? Ikke mellom kirke og imperium i klassisk forstand, men mellom moralsk autoritet og rå makt. Spørsmålet er hvem som tar størst risiko. Er det Trump, som utfordrer den åndelige lederen til millioner av sine egne velgere? Eller er det paven, som utfordrer det som fortsatt omtales som «verdens mektigste mann»?

Historien gir ingen enkle svar. Den viser oss imidlertid dette: Når makten ikke tåler moralsk kritikk, er det nettopp da kritikken trengs mest.»

Ingrid Rosendorf Joys, Dagen

Haaland Matlary blir intervjuet av Vårt land og sier at å «angripe pave Leo er nærmest suicidalt». Hun sier at 22 % av stemmene til Trump kom fra katolske velgere, og at et flertall av katolikkene stemte Trump ved siste valg. Pave Leo er på sin side historisk populær blant katolikker i USA.

Til Trumps påstand om at Leo ble valgt fordi han selv var president i USA, sier hun: «Det er jo så ekstremt selvsentrert tullball å si at pave Leo ble valgt fordi de måtte ha en til å håndtere Trump, som om Den katolske kirke, som har 2000 år på baken, skal bry seg om en kortvarig amerikansk politiker.»

Og videre:

Matlary mener at pave Leo kun uttaler seg med basis i den katolske sosiallæren:

Leo sier ganske enkelt at fred er noe en skal etterstrebe og at militærmakt er noe man bruker kun når det er absolutt nødvendig. Leo har egentlig vært veldig tilbakeholden på å si så mye, men nå tenker jeg at han vil minne både Benjamin Netanyahu og Trump på at det ikke er etisk ansvarlig å vurdere krig som et normalt virkemiddel i internasjonal politikk.

Janne Haaland Matlary, Vårt land

Andre kommentarer til paven og Trump:

Amerikanske biskoper om rettferdig krig

«Når pave Leo XIV taler som den universelle kirkens øverste hyrde, gir han ikke bare uttrykk for teologiske synspunkter, men forkynner evangeliet og utøver sitt embete som Kristi stedfortreder.» Dette skriver biskop James Massa, leder av kommisjonen for doktrine under Den amerikanske katolske bispekonferansen, på bakgrunn av kommentarer om Den katolske kirkes om krig og fred.

I uttalelsen heter det:

«I over tusen år har den katolske kirken forkynt teorien om rettferdig krig, og det er denne lange tradisjonen Den hellige far nøye henviser til i sine uttalelser om krig. Et fast prinsipp i denne tusenårige tradisjonen er at en nasjon kun kan ta til våpen på legitimt grunnlag ‘i selvforsvar, når alle fredsbestrebelser har slått feil’ (Den katolske kirkes katekisme, nr. 2308). Det vil si at for å være en rettferdig krig må den være et forsvar mot en annen som aktivt fører krig, noe som er det Den hellige far faktisk sa: ‘Han lytter ikke til bønnene til dem som fører krig.’

«Når pave Leo XIV taler som den universelle Kirkens øverste hyrde, gir han ikke bare uttrykk for teologiske meninger, han forkynner evangeliet og utøver sitt embete som Kristi stedfortreder. Kirkens konsekvente lære insisterer på at alle mennesker av god vilje må be og arbeide for varig fred, samtidig som de unngår det onde og urettferdighetene som følger med alle kriger.»

Biskop James Massa, USCCB

Paven i Algerie

Pave Leo XIV er den første pave som besøker Algerie. Riktignok har pave Leo besøkt landet tidligere, men da som leder for augustinerne. Da foretok han to reiser til det muslimske landet, hvor mindre enn én prosent av befolkningen er kristne. Som start på sin elleve dager lange maraton av møter i Vest- og Sentral-Afrika møtte paven medlemmer av augustinerordenen, troende fra regionen og representanter for det offentlige liv samt det diplomatiske korps, og besøkte et pleiehjem tilhørende De små søstrene av de fattige, grunnlagt av den franske nonnen Jeanne Jugan (1792–1879), som ble helligkåret i 2009.

I basilikaen Vår Frue av Afrika i Alger hyllet paven kirkens martyrer i regionen: «Dere er arvinger etter en skare av vitner som ga sitt liv av kjærlighet til Gud og sin neste. Jeg tenker da særlig på de nitten algeriske martyrene, de ordensmenn og -kvinner som hadde bestemt seg for å stå ved dette folkets side i glede og sorg. Deres blod er et levende frø som aldri slutter å bære frukt.»

En gjennomgangsmelodi i pavens taler og prekener er nødvendigheten av å vitne om fellesskap, dialog og fred. Og han insisterer stadig på at det er mulig for kristne og muslimer å leve sammen i fred og respekt. Og han trekker frem vitnesbyrdet fra hellige kvinner. Nettopp deres vitnesbyrd er, ifølge paven, uforandret aktuelt: Monika, Augustins mor, og andre helgener er «en klar oppfordring til også i dag å være troverdige tegn på fellesskap, dialog og fred.» Ikke minst kjærligheten til nesten ga martyrene kraften til å holde ut. I møte med hat og vold forble de trofaste helt til de ofret livet, sammen med mange andre menn og kvinner, kristne og muslimer. Dette skjedde «uten krav og uten oppstyr, med den roen og standhaftigheten som kjennetegner dem som verken er overmodige eller fortvilte, fordi de vet hvem de har satt sin lit til».

Paven besøkte også utgravningene i Annaba, den antikke romerske bispebyen Hippo, der kirkelæreren Augustinus (354–430) ledet den kristne menigheten

I sin preken understreket paven at helgenene er trofaste vitner om båndet mellom himmel og jord, og henviste til den hellige Augustinus’ omvendelse. Den lærde mannen fra Thagaste, dagens Souk-Ahras i Algerie, som ble omvendt etter en urolig ungdomstid og lot seg døpe i Milano, og som senere ble biskop av Hippo.

Den hellige Augustinus «er et forbilde i denne sammenheng: Mer enn for sin visdom beundrer vi ham for hans omvendelse. I denne gjenfødselen fant han Gud og seg selv i Ham. Kristne blir født på ny ovenfra og fornyet av Gud som Jesu brødre og søstre. Kirken, som nærer dem gjennom sakramentene, er et moderlig liv som tar imot alle jordens folk.

På mandag minnet paven om den konfliktfylte avslutningen på kolonitiden ved minnesmerket for de falne i den algeriske uavhengighetskrigen 1954–62 i Alger. Blodprisen som ble krevd av de kristne i de påfølgende tiårene, er forankret i den offentlige bevisstheten gjennom skjebnen til trappistene fra Tibhirine som ble myrdet i 1994.

Paven hedret Algeris martyrer med et privat besøk hos augustiner-misjonssøstrene i mottak- og vennskapssenteret i Bab El Oued. To spanske nonner, Esther Paniagua Alonso og Caridad Álvarez Martín, ble myrdet i oktober 1994 på vei til søndagsmessen. I Algerias «svarte tiår» fra 1992 til 2002, da borgerkrigen mellom militærregjeringen og islamistene kostet rundt 200 000 menneskeliv, hadde biskopen i hovedstaden rådet alle utenlandske misjonærer til å tenke seg godt om før de bestemte seg for om de virkelig ønsket å bli i Algerie i lys av faren. Men de to spanske nonnene bestemte seg for å bli i sin lille menighet i Bab El Oued ved Alger, til tross for borgerkrigen, og fortsette å hjelpe muslimske barn.

Pave Leo XIV ble tatt imot til en omvisning i den store moskeen i Alger. I samtalen med rektoren ved moskeen fremhevet Leo XIV, med henvisning til sin «åndelige far», betydningen av å søke etter sannheten og etter Gud. Augustinus hadde lært oss å anerkjenne hvert menneskes verdighet. Guds avbildning skal kunne gjenkjennes i hver mann og hver kvinne. For kristne betyr dette at det er svært viktig å lære å leve sammen med respekt for hvert menneskes verdighet.

Under flyturen videre sa han om besøket i moskéen at det var et uttrykk for at «selv om vi har ulike trosretninger, ulike måter å utøve vår tro på og ulike levemåter, kan vi leve sammen i fred». Og han pekte på den hellige Augustinus og hans vektlegging av enhet og harmoni som en veiledning for dagens samfunn.

Augustins skrifter, lære og åndelighet er en oppfordring til «å søke Gud og å søke sannheten», noe han sa er «noe som er svært nødvendig i dag, og et budskap som er svært aktuelt for oss alle i dag som troende på Jesus Kristus, men også for alle mennesker».

Og paven bemerket at grunnleggeren av hans augustinske orden er æret av både kristne og muslimer i Algerie, hvor muslimer utgjør rundt 99 prosent av befolkningen.

Det korte besøket var «en fantastisk mulighet til å fortsette å bygge broer og fremme dialog».

Stoppestedene på pavens reise gjenspeiler kontinentets kulturelle og språklige mangfold: I Algerie er arabisk offisielt språk, i Angola kommuniserer befolkningen på portugisisk, i Kamerun blir Leo ønsket velkommen på fransk, og i Ekvatorial-Guinea er spansk en felles språk som en del av kolonitidens arv, men det snakkes også fransk, portugisisk og lokale dialekter.

Paven i Kamerun

Etter å ha hilst på en liten katolsk befolkning i Algerie, trer pave Leo XIV nå inn i en helt annen virkelighet i Kamerun, hvor nesten én av tre innbyggere er katolikker og Kirken driver utallige menigheter, skoler, sykehus og pastorale sentre spredt utover både i byer og i landsbyene. Kamerun, som ofte kalles «Afrika i miniatyr», er kulturelt og religiøst mangfoldig: Katolikker lever side om side med protestanter, pinsevenner, muslimer og tilhengere av tradisjonelle religioner, noe som gjør dialog og en klar katolsk identitet avgjørende.

Pave Leo XIV ankom Kamerun 15. april og kom med en kraftfull oppfordring til fred til en nasjon preget av mange år med separatistisk vold, og sa til landets ledere at «det er en slik sult og tørst etter rettferdighet», mens tusenvis av mennesker sto langs gatene i hovedstaden for å ønske ham velkommen.

Under velkomstseremonien sa han bl.a.: «Menneskeliv har gått tapt, familier er blitt fordrevet, barn er fratatt skolegang, og unge mennesker ser ikke lenger noen fremtid», mens president Paul Biya, den 93 år gamle autoritære lederen som har styrt Kamerun i mer enn fire tiår, satt ved siden av ham.

Paven og Biya hadde et privat møte under fire øyne før den offentlige talen. Før besøket hadde en fremtredende kamerunsk jesuittprest, pater Ludovic Lado, offentlig oppfordret paven til å la være å komme, og advarte om at besøket kunne oppfattes som en støtte til en regjering som han hevdet hadde begått «massiv valgfusk» for å forlenge Biyas styre etter et omstridt presidentvalg i oktober 2025. Fader Lado sa at dusinvis av sivile ble drept i voldshandlingene etter valget.

Erkebiskop Andrew Nkea av Bamenda, leder av landets bispekonferanse, sa i forkant av besøket at han tror pavens tilstedeværelse kan føre til «håndgripelige mirakler» for fred.

Han påpekte at utvandrergrupper, politikere og til og med separatistiske krigere hadde gitt uttrykk for et felles ønske om pavens budskap, og sagt med én stemme: «Velkommen, Hellige Far. Hjelp oss å oppnå fred.»

«Dette er allerede et stort mirakel», sa erkebiskopen.

Etter å ha møtt lokale myndigheter på flyplassen, bega paven seg til St. Joseph-katedralen, som fungerer som sete for erkebispedømmet Bamenda. Der møtte han innbyggerne i Bamenda til et fredsmøte.

Etter flere vitnesbyrd talte paven. Han understreket at innbyggerne i Bamenda, til tross for en nesten ti år lange konflikt, er verdens lys fordi de hungrer og tørster etter rettferdighet. «Bamenda, i dag er du byen på høyden, strålende i alles øyne», sa paven, og oppmuntret dem til ikke å miste håpet.

I sin tale til dem, spesielt lekfolk og ordenssøstre, som tar seg av mennesker traumatisert av vold, uttrykte han takknemlighet for deres arbeid, som ofte går ubemerket hen og også er farlig.

«Krigens herrer» later som om de ikke erkjenner at «det bare tar et øyeblikk å ødelegge, men ofte er ikke et helt liv nok til å gjenoppbygge». Paven beklaget hvordan de som sitter ved makten lukker øynene for de milliarder av dollar som brukes på drap og ødeleggelse, «men ressursene som trengs for helbredelse, utdanning og gjenoppbygging, er ingensteds å finne».

De som tar ressursene fra de afrikanske landene, bruker pengene til våpen, og «opprettholder dermed en endeløs syklus av destabilisering og død». Pave Leo påpekte at dette er en verden på hodet, og han oppfordret alle til å fordømme og avvise denne utnyttelsen av Guds skaperverk.

Den hellige far etterlyste «en avgjørende kursendring – en ekte omvendelse – som vil føre oss i motsatt retning, inn på en bærekraftig vei preget av menneskelig brorskap». Verden «herjes av en håndfull tyranner, men holdes likevel sammen av en mengde støttende brødre og søstre».

Fred er ikke noe som skal oppfinnes. Snarere, understreket han, er det noe vi oppdager når vi omfavner vår neste som vår bror eller søster.

En av de eldste institusjonene i Vatikanet

Pavens «velgjører», altså den som deler ut almisser på vegne av paven, er en av de eldste funksjonene i den romerske kurie. I følge Edgar Beltran i The Pillar, er pavens velgjører et av de mest interessante menneskene i den romerske kurie, og i artikkelen «My diocese is the poor» blir vi nærmere kjent med ham.

Paven utnevnte erkebiskop Luis Marín til vervet i mars i år. Som paven selv, er erkebiskopen augustiner, og i og med pave Frans’ kuriereform, er han også prefekt for Dikasteriet for karitative tjenester. Dette dikasteriet utgjør, sammen med Dikasteriet for evangelisering og Dikasteriet for troen, de tre sentrale dikasteriene i kurien.

Om oppgaven sier han: Jeg er ikke her for å være en akademiker som driver med teoretisk nestekjærlighet, og heller ikke for å være byråkrat eller leder. Jeg er et vitne, en kanal for Kristi nestekjærlighet. Min oppgave er å være til stede og å være evangeliet ved siden av de trengende og de utstøtte.

Vi er en del av et stort dikasterium som gjennomfører konkrete og vidtrekkende sosiale tiltak. Det mest kjente aspektet er pavens velsignelser – inntektene fra disse går til pavens veldedighetsarbeid.

Deretter har vi to klinikker ved siden av kolonnaden i Peterskirken som et konkret sosialt tiltak innen helsevesenet. … Vi har 120 frivillige leger, hvorav flere er pensjonister. Og vi tilbyr tjenester innen de viktigste medisinske spesialitetene.

Det finnes også dusjer for mennesker som trenger hygienetjenester, men som ikke har tilgang til dem. Og vi har ansvaret for Domus Mariae, som drives av Missionaries of Charity, og Palazzo Migliori [herberge], som drives av Sant’Egidio.

Tolv diakoner fra Roma kommer i skift for å bistå de som kommer hver dag for å få hjelp, og vurderer hvordan de kan hjelpe dem i samarbeid med sogneprestene. Det er en konkret barmhjertighetsgjerning der vi uttrykker Herrens barmhjertighet overfor de mest trengende. Vi bistår også ulike institusjoner, menigheter og sosiale organisasjoner, først og fremst i utkanten av Roma, men også i andre deler av Italia, og også internasjonalt gjennom Caritas.

Les mer hos The Pillar.

Et katolsk øyeblikk?

Folk konverterer ikke i nevneverdig omfang til en institusjon som ikke har noe å tilby. Her tilbys noe – og det blir tatt imot.

Det skriver journalisten Andrea M. Picciotti-Bayer i artikkelen «Vårt katolske øyeblikk». Hun peker på at tilliten og troverdigheten til ulike institusjoner er historisk lav, allikevel trekkes stadig flere til Den katolske kirke.

Hun skriver: «Hva er det som faktisk danner mennesker med solid karakter? Den katolske kirken i USA har arbeidet målbevisst med dette spørsmålet – ikke i teorien, men i praksis, gjennom programmer, fellesskap og kall som i det stille er blitt fostret fram gjennom flere tiår for å forme menn og kvinner som kan tjene det felles gode.

Resultatene blir nå synlige. Stadig flere voksne trer inn i Kirken. Folk konverterer ikke i nevneverdig omfang til en institusjon som ikke har noe å tilby. Her tilbys noe – og det blir tatt imot.

Oppmerksomheten fra toneangivende medier preges ofte av iscenesettelse – katolisismen som estetikk, identitetsmarkør eller influenserinnhold. De mest synlige uttrykkene forveksles med de mest betydningsfulle. Den virkelige historien er stillere, og den har bygget seg opp over mange år.»

Hun peker både på ordensfolk, prester og lekfolk som representerer en solid menneskelig formasjon. «Varige institusjoner krever mennesker med solid karakter, og karakter krever dannelse – ikke bare ambisjoner.»

Hun avslutter slik: «Jeg liker å kalle tiden vi lever i for «vårt katolske øyeblikk». Støyen i kulturen vår vil få sitt øyeblikk. Mennene og kvinnene som i det stille bygger, tjener og former neste generasjon – og konvertittene som slutter seg til dem – vil prege dette århundret.»

Les hennes interessante refleksjoner her.

Kanskje en helgen?

I 2015 ofret Akash Bashir, en 20 år gammel pakistansk katolikk, livet for å hindre en islamistisk selvmordsbomber i å komme seg inn i en fullsatt kirke i Lahore – en handling som reddet livene til utallige kristne kirkegjengere. Han er siden blitt erklært Guds tjener av Kirken.

Akash Bashir var en pakistansk lekmann og en tidligere student ved Don Bosco tekniske institutt i Lahore, Pakistan. Akash Bashir ble født 22. juni 1994 i en katolsk familie i Risalpur i Pakistan.

Han var frivillig sikkerhetsvakt for kirken på grunn av volden mot kristne i regionen. Han var bare 18 år da han meldte seg frivillig og fikk spesiell tillatelse fra presten til å gjøre det. Det var 1500 mennesker inne i kirken, og i den nærliggende anglikanske kirken hadde det allerede eksplodert en selvmordsbombe. Han stilte seg i veien og omfavnet selvmordsbomberen i et bjørneklem. Av de 1500 menneskene inne i kirken ble bare tre skadet, takket være hans offer. Han elsket virkelig Kristus, viet seg til å beskytte kirken og ga villig sitt liv for å beskytte andre. Det er vanskelig å forestille seg hvor mange som kunne ha dødd hvis han ikke hadde vist den ultimate modige handlingen.

Nyhetskommentar av sr Anne Bente Hadland · EWTN Norge