Pave Leo XIV skal besøke Ekvatorial-Guinea i mai – dette møter han

KOMMENTAR: Den hellige fars kommende reise til Afrikas eneste spanskspråklige nasjon fører ham til et katolsk land preget av oljerikdom, ulikhet og flere tiår med autoritært styre.

Av Alberto M. Fernandez, 12. februar 2026

Kunngjøringen av pave Leo XIVs andre apostoliske reise, planlagt i mai, inneholdt et overraskende stopp.

I tillegg til å besøke Angola skal Den hellige far besøke Ekvatorial-Guinea – et av Afrikas minste og mest ukjente land, men også et av de mest katolske, målt i andelen av befolkningen (87 %) som er tro mot Kirken. Landet, på størrelse med den amerikanske delstaten Maryland og med under 2 millioner innbyggere, består av én stor øy, flere mindre øyer og en fastlandsdel på det afrikanske kontinentet.

På mange måter står lille Ekvatorial-Guinea i likhet med gigantiske Angola overfor flere av de store utviklings- og ressursutfordringene som er vanlige i andre afrikanske land. Det er en av Afrikas oljeeksporterende stater, med alle de velsignelser og forbannelser oljerikdom kan gi. Landet har investert tungt i infrastruktur, noe som ses i asfalterte motorveier, elektrisk belysning, moderne flyplasser og stilrene offentlige bygninger.

Kinesiske selskaper på oppdrag for myndighetene bygger en ny hovedstad, Oyala (eller Ciudad de la Paz), hugget ut av uberørt regnskog. Energiboomen, ledet av amerikanske oljeselskaper, trakk folk bort fra store deler av landet og inn til de to viktigste byene Bata på den afrikanske kysten og den tidligere hovedstaden Malabo på øya Bioko i søken etter tjenester og arbeidsmuligheter som ikke fantes andre steder. Oyala er et kostbart forsøk på å snu denne trenden. Men med infrastruktursatsingen fulgte også massiv korrupsjon.

Før oljen ble oppdaget på slutten av 1990-tallet, var Ekvatorial-Guinea et av Afrikas fattigste land, avhengig av utenlandsk bistand og en beskjeden kakaoproduksjon. Nå blir luksusvarer – og til og med mange basisvarer – importert med fly fra Europa. Med oljerikdommen har det kommet prangende forbruk blant elitene og ekstrem ulikhet mellom rike og fattige (på papiret er landet Afrikas fjerde rikeste). Ekvatorial-Guinea er ikke alene om dette. Det er ikke verdens mest korrupte land, men det ligger svært nær bunnen.

Mange ekvatorialguineere ønsker seg en stilling i offentlig sektor eller i oljeselskaper. Tjenesteytende næringer – servitører, frisører, arbeidsfolk – bemannes ofte av utlendinger, fra andre afrikanske land eller fra steder utenfor kontinentet. En ekvatorialguineansk bonde jeg kjente, ansatte noen lokale til å hjelpe til med avlingen; de sluttet etter et par dager, og han ansatte kinesiske arbeidere for å fullføre jobben. Som andre afrikanske land med relativ velstand, står Ekvatorial-Guinea overfor problemet med ulovlig migrasjon fra fattigere land – og migrantene blir ofte mislikt av den lokale befolkningen.

Da den hellige pave Johannes Paul II besøkte Ekvatorial-Guinea 18. februar 1982, velsignet han et land som inntil nylig hadde gjennomlevd brutal religionsforfølgelse. Spania avviklet i hast sitt afrikanske kolonistyre i 1968, og som resultat av et demokratisk valg ble en bokstavelig talt galning valgt til president. I 11 år styrte Macías Nguema – en bokstavelig talt psykopat og selvutnevnt «hitleristisk marxist» – med jernhånd. Han henrettet en sjettedel av befolkningen, utviste misjonærer og stengte alle kirkene. Noen har kalt Nguema «en afrikansk Pol Pot». Han ble troverdig anklaget for å praktisere både hekseri og kannibalisme. Ekvatorial-Guinea ble kalt «Afrikas Auschwitz».

Teodoro Obiang Nguema – en ung offiser og slektning av den fryktede diktatoren – styrtet Macías 3. august 1979 i det som ble omtalt som «frihetskuppet», og kirkedørene ble gjenåpnet. Macías ble stilt for en summarisk militærdomstol og henrettet.

I 1982 ble pave Johannes Paul II ønsket velkommen av den 39 år gamle president Teodoro Obiang. I mai 2026 ventes pave Leo XIV å bli møtt av Obiang, nå 83 år, som ikke bare er Afrikas lengstsittende leder, men også verdens lengstsittende leder. De fleste ekvatorialguineere, medianalderen er 20 år, har aldri kjent noen annen president. Obiang er ingen Macías – det er det svært få som er – men han har vært en autoritær skikkelse, både beundret og foraktet. En rettssak i juni 2023 dømte opposisjonelle politikere til lange fengselsstraffer.

Til tross for sine mange feil og en rekke politiske overtramp ser Obiang på seg selv som en lojal sønn av Den katolske kirke.

Mens opposisjonspolitikere håner ham for angivelig å ha flere koner og så mange som 30 barn, beordret Obiang i 2006 byggingen av den største kirken i landet – og en av de største kirkene i Afrika. Den italienskbygde Basilikaen for Den uplettede unnfangelse i Obiangs hjemby Mongomo ble innviet i 2011 av kardinal Francis Arinze. Da den historiske katedralen Santa Isabel i Malabo (bygget i 1897) ble alvorlig skadet i en brann i 2020, beordret Obiang at restaureringen skulle betales over statsbudsjettet.

Når pavens reise nærmer seg, vil mange medier fordømme regimet i Ekvatorial-Guinea som på en eller annen måte unikt ondt eller unikt korrupt. Det er det ikke. Den krevende virkeligheten er vanskelig nok i seg selv. Det regimet egentlig representerer, er en videreføring av en gammel afrikansk politisk modell – den autoritære «Big Man»-staten med neopatrimonialisme. 

Angola, under avdøde José Eduardo dos Santos, var tidligere et slikt land. Begge Ekvatorial-Guineas naboland, Kamerun og Gabon, har lignende «sterk mann»-regimer.

I kontrast til Obiangs nøye pleide, og sannsynligvis oppriktige, offentlige profil som et samvittighetsfullt katolsk statsoverhode, er hans antatte etterfølger hans uberegnelige 57 år gamle sønn og første visepresident, «Teodorin» Obiang. Han er beryktet for sine tidligere utskeielser og ikke kjent for religiøs hengivenhet. Landet kan godt stå overfor en ustabil og traumatisk maktovergang, før heller enn siden.

Pave Leos utfordring i Ekvatorial-Guinea vil ikke bare være åndelig – hans hovedfokus på denne og enhver reise – men også sosial. Uten å være åpenlyst partisk: Hvordan kan han best fremme menneskelig utfoldelse, sosial fred og mer rettferdige og menneskeverdige samfunn i regimer som forbindes med autoritarisme og korrupsjon?

I vår verden i endring fremstår dette ikke lenger som særlig «afrikanske» utfordringer» – og det var de kanskje aldri – men globale.

Alberto Fernandez tjenestegjorde som USAs ambassadør i Ekvatorial-Guinea under George W. Bush-administrasjonen.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.