Pave Leo XIV i Angola: – Bygg fremtidens håp
Pave Leo XIV feiret søndag sin første messe i Angola, i den raskt voksende byen Kilamba utenfor Luanda. I prekenen oppfordret han landet til å «se mot fremtiden med håp» og til å «bygge fremtidens håp».
KILAMBA, Angola — Pave Leo XIV feiret søndag sin første messe i Angola i Kilamba, en raskt voksende by om lag 32 kilometer fra hovedstaden Luanda. Der sa han til de troende at Angola må «se mot fremtiden med håp» og «bygge fremtidens håp».
Kilamba, som ble grunnlagt i 2011, har vokst til en by med om lag 130 000 innbyggere, ifølge den nyeste folketellingen fra angolanske myndigheter. Byen ble bygget med finansiering knyttet til et kinesisk offentlig investeringsselskap, og både byplanen og arkitekturen minner mer om kinesiske befolkningssentre enn om en typisk afrikansk by.
Likevel var atmosfæren under pavens messe umiskjennelig afrikansk.
Om lag 100 000 troende fylte den store åpne plassen der den eukaristiske feiringen fant sted. Mange var kledd i tradisjonelle angolanske drakter. Speiderne var tallrike, og til stede var også militært personell, leger, sykepleiere, prester og misjonærer – legfolk og ordensfolk – som har arbeidet i Angola i mange år og ikke ville gå glipp av anledningen.
– Dette besøket er en anledning til feiring og håp, for oss og for dette vakre landet Angola, sa en polsk misjonssøster fra Fransiskanske misjonssøstre av Maria til EWTN News.
Rundt klokken 10.15 lokal tid innledet pave Leo messen. Inngangsprosesjonen ble ledsaget av en hymne preget av både tro og entusiasme, kjennetegn ved de afrikanske folkemengdene som har møtt paven gjennom hele denne reisen.
– Med et takknemlig hjerte feirer jeg eukaristien her midt iblant dere. Gud være takk for denne gaven, og takk for deres varme velkomst, sa paven ved begynnelsen av prekenen.
Speilbilde av Angolas historie
I sin refleksjon over evangelieberetningen om disiplene på veien til Emmaus sa Leo at han i denne scenen så «et speilbilde av Angolas historie, av dette vakre, men sårede landet, som hungrer og tørster etter håp, fred og broderskap».
Han fortsatte:
– Samtalen langs veien mellom de to disiplene, som med sorg tenkte tilbake på det som hadde skjedd med deres Mester, minner om den smerten som har preget deres land: en lang borgerkrig med ettervirkninger av fiendskap og splittelse, av sløste ressurser og fattigdom.
– Når man lenge har levd midt i en historie som er så preget av smerte, risikerer man å miste håpet og bli stående lammet av motløshet, akkurat som de to disiplene, sa han.
Paven pekte deretter på det sentrale kristne svaret på slik lidelse:
– Kjære venner, Herrens gode nyhet, også for oss i dag, er nettopp denne: Han lever, han er oppstått, og han går ved vår side mens vi vandrer langs lidelsens og bitterhetens vei. Han åpner våre øyne så vi kan gjenkjenne hans verk, og gir oss nåden til å begynne på nytt og gjenoppbygge fremtiden.
Da han minnet om hvordan Kristus fulgte de to disiplene i deres skuffelse, sa Leo at den samme veien nå ligger foran Angola.
– Også her er veien trukket opp for oss, for dere, kjære angolanske brødre og søstre, slik at dere kan begynne på nytt. På den ene siden er det vissheten om at Herren følger oss og har medlidenhet med oss, og på den andre siden den forpliktelsen han ber oss om, sa han.
Eukaristien som kilde til håp
Paven la vekt på bønn, Skriften og særlig eukaristien som stedet der de troende møter Gud og får håpet fornyet. Han advarte også mot forvrengninger av troen.
– Derfor må vi alltid være på vakt overfor de formene for tradisjonell religiøsitet som riktignok hører til røttene i deres kultur, men som samtidig står i fare for å forvirre og blande inn magiske og overtroiske elementer som ikke hjelper dere på den åndelige vandringen, sa han.
– Forbli trofaste mot det Kirken lærer, ha tillit til deres hyrder, og hold blikket festet på Jesus, som åpenbarer seg i Ordet og i eukaristien, la han til.
Kirkens oppdrag i Angola
Deretter vendte Leo seg til Kirkens oppdrag i Angola. Han sa at landets vedvarende vanskeligheter krever «nærværet av en Kirke som vet hvordan den skal gå ved deres side, og hvordan den skal lytte til sine barns rop».
– En Kirke som, med Ordets lys og eukaristiens næring, vet hvordan den skal tenne det tapte håpet på nytt, sa han. – En Kirke som består av mennesker som dere, som gir seg selv slik Jesus gav seg selv i brødsbrytelsen for de to disiplene på veien til Emmaus.
– Angola trenger biskoper, prester, misjonærer, ordensmenn og ordenskvinner og legfolk som i hjertet bærer ønsket om å «bryte» sitt eget liv og gi det til andre, forplikte seg til gjensidig kjærlighet og tilgivelse, bygge rom for broderskap og fred, og gjøre handlinger preget av medfølelse og solidaritet overfor dem som trenger det mest, sa paven.
Appell om nasjonal fornyelse
I den siste delen av prekenen kom Leo med en appell om nasjonal fornyelse. Han sa at «det er mulig sammen å bygge et land der gamle splittelser blir overvunnet én gang for alle, der hat og vold forsvinner, og der korrupsjonens svøpe heles gjennom en ny kultur for rettferdighet og deling».
Bare slik vil en lovende fremtid være mulig, særlig for de mange unge som har mistet håpet.
Pave Leo XIVHan avsluttet med en direkte appell:
– Brødre og søstre, i dag trenger vi å se mot fremtiden med håp og å bygge fremtidens håp. Vær ikke redde for å gjøre det!
Paven forsikret de fremmøtte om sin nærhet og sine bønner, og betrodde Angolas folk til Jomfru Marias beskyttelse, under tittelen Vår Frue av Muxima.
Appeller til verden
Før han ledet «Regina caeli» etter messen, tok pave Leo opp flere internasjonale kriser. Han beklaget den «nylige intensiveringen av angrepene mot Ukraina», påpekte at sivile fortsatt lider, og sa:
– Jeg uttrykker min nærhet til alle som lider, og forsikrer om mine bønner for hele det ukrainske folk. Jeg fornyer min appell om at våpnene må tie, og at dialogens vei må følges.
Paven viste også til den kunngjorte våpenhvilen i Libanon og sa at den «er en grunn til håp» og «et tegn på lettelse for det libanesiske folk». Han la til:
– Jeg oppmuntrer dem som arbeider for en diplomatisk løsning, til å fortsette fredssamtalene for å få slutt på fiendtlighetene i hele Midtøsten.
Selv etter at feiringen var over, avtok ikke de troendes entusiasme. Folkemengden syntes motvillig til å la paven dra, og fortsatte med sang, dans og jublende rop, mens fargene og gleden fra dagen fortsatte å fylle den enorme samlingsplassen.
Av Marco Mancini · EWTN News · Oversatt til norsk av EWTN Norge
