Av: Courtney Mares/Catholic News Agency
Oversettelse: Magnus Wathne

Pave Benedikt XVI tilbragte det siste tiåret av sitt liv stort sett utenfor offentligheten mens han i sin pensjonisttilværelse levde som pave emeritus i et kloster i Vatikanet.

Den pensjonerte paven, som var pave fra 2005 til 2013, døde den 31.12.2022, i en alder av 95 år.

Han var den første paven på nesten 600 år som gikk av som pave, og sjokkerte verden da han kunngjorde sin avgang på latin 11. februar 2013.

På det tidspunktet var han 85 år gammel, og oppga sin høye alder og sviktende styrke som årsaker for avgjørelsen.

Før han offisielt gikk av 28. februar 2013, lovte Benedikt å leve ut sin pensjonisttilværelse «skjult» fra verden.

«Selv om jeg trekker meg tilbake til bønnen, vil jeg alltid være nær dere alle, og jeg er sikker på at dere vil være nær meg, selv om jeg forblir skjult for verden,» sa han 14. februar 2013.

I sine siste ord som pave, sa han: «Jeg er ganske enkelt en pilegrim som begynner på det siste stykket av sin pilegrimsreise på jorden. … La oss gå fremover med Herren for Kirkens og verdens gode.»

Etter å ha valgt tittelen «pave emeritus» for seg selv, reiste han på sin siste dag som pave med helikopter fra Vatikanet til den pavelige sommerresidensen Castel Gandolfo.

Et par uker senere, den 2. mai 2013, flyttet han inn i Mater Ecclesiae-klosteret i Vatikanhagene, hvor han levde fram til sin død. Den lille fireetasjers bygningen ble bygget i 1990 som et kontemplativt sted innenfor Vatikanstatens murer for nonner i klausur.

Kvinner som tilhører Memores Domini-kommuniteten, en lekbevegelse tilknyttet Communione e Liberazione-bevegelsen (CL), hjalp med å ta vare på den pensjonerte paven.

Gjennom hele sin pensjonisttilværelse fortsatte pave Benedikt å kle seg i hvitt, men uten de røde skoene han hadde brukt som pave. Han brukte også en enkel hvit sutan i stedet for den mer formelle sutanen (ofte kalt en «simar») med «pellegrina», eller skulderkappe. Ifølge den italienske dominikaneren og teologien Giovanni Cavalcoli fortsatte den pensjonerte paven å være ikledd hvitt fordi han anså pavedømmet for å være en annen bispeordinasjon. Pensjonerte biskoper fortsetter å bære sine emblemer og titler. Det samme gjelder for en pensjonert pave i henhold til denne tolkningen.

Benedikt kom ut fra sin tilbaketrukkethet i februar 2014 for å være til stede i sin etterfølgers første konsistorium, hvor det ble utnevnt nye kardinaler. I april i samme år var han til stede da Johannes Paul II og Johannes XXIII ble helgenkåret.

Erkebiskop Georg Gänswein, den pensjonerte pavens personlige sekretær gjennom mange år, sa at Benedikt brukte en gåstol til å komme seg rundt.

«Han opprettholder en ganske omfattende korrespondanse, men han skriver ikke lenger bøker, men dikterer bare brev til sin sekretær,» sa Gänswein til det italienske magasinet BenEssere i 2016.

«Han lever bevisst som en munk, men han er på ingen måte isolert: Han ber, leser, lytter til musikk, tar imot besøkende og spiller piano.»

I 2020 viste en 30-minutters TV-sending på den bayerske kanalen BR24 den pensjonerte pavens daglige rutine, som begynte med messe hver morgen kl. 7:30 i det lille kapellet i Mater Ecclesiae-klosteret. Etter det tilbrakte han tid på sitt kontor, som ble beskrevet som å være nærmest som et bibliotek.

Mens han stort sett forble utenfor offentligheten – stadig mer mens helsen hans gradvis ble verre de siste årene – bidro den pensjonerte paven med noen av sine tanker om enkelte av de største kontroversene som konfronterer Kirken. Han var imidlertid forsiktig med slike uttalelser, selv om bidragene viste at den pensjonerte paven ikke hadde mistet noe av sin teologiske kløkt under tilbaketrukketheten i Vatikanhagene.

Ett inngrep kom i april 2019 da han offentliggjorde et tidligere upublisert essay om Kirken og overgrepsskandalen, etter et betydningsfullt møte om overgrepsskandalen som Pave Frans hadde sammenkalt i Roma tidligere i februar. Han bemerket at han «hadde vært i en stilling med ansvar som Kirkens hyrde på et tidspunkt da skandalen ble offentlig, og i løpet av opptakten til den,» så han ønsket å bidra med sine refleksjoner til diskusjonen.

Han analyserte de ødeleggende virkningene av den seksuelle revolusjonen og sammenbruddet av katolsk moralteologi, «som etterlot Kirken forsvarsløs mot disse endringene i samfunnet». Han snakket likefremt om virkningene av overgrepsskandalen på Kirken, men han konfronterte også den dypere krisen i den moderne verden og i Kirken som en følge av manglende tro.

«I dag,» skrev han, «handler anklagen mot Gud fremfor alt om å karakterisere hans Kirke som fullstendig dårlig, og dermed å advare imot den. Tanken om en forbedret Kirke, skapt av oss selv, er i virkeligheten et forslag fra djevelen, som han ønsker å bruke for å lede oss bort fra den levende Gud, gjennom en svikefull logikk som vi alt for enkelt lar oss lure av.»

I januar 2020 bidro Benedikt med et essay i en bok til forsvar for geistlig sølibat. Han konkluderte med en refleksjon omkring ordene i Joh 17,17-18: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet. Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.»

Han skrev at ordene traff ham dypt dagen før hans ordinasjon og fikk ham til å reflektere over det livslange kallet til en prest om stadig å forene seg selv med Kristus.

I 2022 var det atter en gang overskrifter over hele verden om den pensjonerte paven, etter at en rapport bestilt av München erkebispedømme anklaget ham for dårlig håndtering av fire saker om seksuelle overgrep begått av prester i bispedømmet mens han tjente som erkebiskop der mellom 1977 og 1982.

I et brev hvor han svarte på rapporten, ba han personlig om overgrepsofrenes tilgivelse. Brevet ble medfulgt av et tre siders motsvar på rapportens kritikk, og var signert av fire rådgivere av paven.

Pave Frans besøkte ofte Benedikt på viktige begivenheter, og kalte ham «alle bestefedres bestefar».

«Jeg har sagt mange ganger at det gir meg stor glede at han lever her i Vatikanet, fordi det er som å ha en klok bestefar hjemme,» sa pave Frans i 2014.

Til slutt endte Benedikt opp med å tjene lenger som pave emeritus enn som pave, og mye lenger enn noen hadde forutsett, inkludert den pensjonerte paven selv. Under en feiring i juni av 95-årsdagen hans på slottet Nymphenburg i München, organisert av Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI-stiftelsen, mimret en emosjonell Gänswein at Benedikt en gang hadde fortalt ham: «Jeg hadde aldri trodd at den siste strekningen på reisen fra Mater Ecclesiae-klosteret til himmelens porter og St. Peter, ville være så lang.»

Gänswein la til at selv om årene bar preg på den tidligere paven og tappet ham for krefter og hans helse, hadde han alltid «et oppmerksomt, årvåkent sinn og blikk».

Gjennom et tiår ba og skrev Benedikt, og gjorde de siste årene av sitt liv til en ofring til Gud. Han døde som han alltid hadde levd. Som Gänswein så treffende beskrev det, beholdt den tidligere paven gjennom det hele «sitt hjertes ydmyke ro».