«Kirken og okkupanten»

Hvordan opptrådte Den katolske kirke under okkupasjonen i Norge? En ny bok avslører et sammensatt bilde preget av unnfallenhet, troskap og motstand. Gjennom grundige enkeltstudier og ny dokumentasjon retter «Kirken og okkupanten» et kritisk blikk på katolske lederes og menigheters rolle under krigen.

Av Bernt Oftestad, 28. mai 2025

Den norske kirkes kamp mot nazisme og nazistat er forholdsvis godt belyst. Nå foreligger en «okkupasjonshistorie» om en av frikirkene: Else-Britt Nilsen og Knut W. Ruyter (red.) «Kirken og okkupanten. Den katolske kirke i Norge og andre verdenskrig.» St Olav forlag, Oslo 2025 (400 sider). Boken innledes med et søkelys på de norske katolske menigheter og den monastiske del (nonner og klostere) av Kirken. Forholdet til «kirkekampen» i Norge tas opp. Et bidrag om «Den katolske kirkeledelse i Tyskland og naziregimet» er også med. Deretter følger en rekke enkeltstudier: om skole, katolsk døpte jøder, Undsets kamp for jødene, en biografi, og to bidrag om katolsk publistikk. Boken er omfangsrik. Her er nedlagt et stort og krevende arbeid. Og det formidles en mengde ny og interessant kunnskap.

Bestill boken fra St Olav forlag

Hva skal kunnskapen brukes til? Det var å forvente at den skulle gi underlag for en historisk fremstilling av Den katolske kirke under okkupasjonen av Norge. Men det gir ikke boken. Man har villet lage en «forskningsbasert redegjørelse», formuleringen røper usikkerhet overfor de historievitenskapelige krav. Mangel på faglig kompetanse viser seg da også i selve opplegget og i enkeltbidrag. Av og til nokså sjenerende. Kilder presenteres, men her er ingen kildekritikk, noe som er helt nødvendig på grunn av variasjoner av kilder. Problemstillinger som skal gi forståelse og forsøk på forklaring av denne fortidige virkeligheten, er fraværende. En nytestamentler (?!) har fått i oppdrag å skrive om den tyske kirkekamp. Det er blitt mye om det katolske episkopatet i etterkrigstidens Tyskland. Den tyske kirkekampen refereres, men med god avstand til den kirkehistoriske forskning.

Ett tema er særlig viktig i boken: Tidligere oppfatninger av katolsk holdning til den tyske okkupanten og nazi-staten skal kritisk prøves. Skjønnmalingen av Kirkens holdning under okkupasjonen må retusjeres og korrigeres. Det er viktig og riktig å ta dette opp. Søkelyset blir særlig rettet mot den katolske biskopen i Sør-Norge, Jacob Mangers (1932-1964). I flere sammenhenger blir hans rolle analysert. Konklusjonen er klar: Biskop Mangers var unnfallende overfor okkupasjonsmakten. Han sto egentlig utenfor den «kirkekamp» som Den norske kirkes biskoper og dens lekfolk førte sammen med protestantiske frikirker. Å lese om Mangers holdning til norske jøder er trist og forstemmende. Dette bilde av biskopen synes godt fundert.

I innledningen heter det at man har villet «skrive en historie nedenfra, fra erfaringer og stillingtagen fra ledelse og enkeltpersoner.» Det betinger at biografier blir viktig. Men man vil samtidig ha «forståelse for Kirkens «tilhørighet til – og avhengighet av – verdenskirken, (..).» (s.13). Det vises til at mange av de tyske soldater og offiserer var katolikker. Man ble okkupert av trosfeller. Dette trekk ved norsk katolsk «erfaring» er et viktig og interessant tema også for den alminnelige okkupasjonshistorie. I ulike sammenhenger blir det belyst, Dessuten hadde den tyske krigsmakt sin feltpresttjeneste også med katolske prester. Torbjørn Olsens bidrag – «Okkupanter og trosfeller» – gir en kyndig innføring i dette tema.

Men verdenskirken er viktig også på annen måte. Den katolske embetskirken i Norge var relatert til verdenskirken ved å være i fellesskap med paven og under hans styre. Under okkupasjonen må det ha vært selvsagt for biskop Mangers å følge pavestolens forsøk på å forholde seg klokt til den tyske nazistaten. Ved et rikskonkordat ville paven bevare et rettssikret rom for Den katolske kirkes liv og virke i Tyskland. Det forutsatte bla. at ingen katolske prester fikk involvere seg i politikk. Mangers synes å ha lagt konkordatets paradigme til grunn for sin holdning. Det betinget at han var varsom, meget varsom. Han påla katolske prester å være politisk nøytrale i sin forkynnelse. Denne linje hadde imidlertid sine triste omkostninger. Forskjellen mellom Norge og Tyskland var stor. Mangers ville ha fått god støtte både fra kirkene og folket i Norge, om han hadde markert motstand. Men Mangers rettslige stilling var helt annerledes enn statskirkens biskoper (og prester), noe som må ha virket på han. De hadde legitimitet som biskoper ut fra den norske statsreligionen. I Norge hadde Mangers sin legitimitet som katolsk borger ut fra religionsfriheten. Men sin legitimitet som biskop fikk han fra Roma.

De katolske menigheter som møtte okkupasjonens utfordringer, var formet av sine erfaringer under mellomkrigstiden. Dette tematiseres ikke i boken. Det historisk-kontekstuelle perspektiv mangler. Under mellomkrigstiden levde Den katolske kirkeunder under trykket fra en markant antikatolisisme. Det katolske miljøet svarte med «katolsk nasjonalisme». Den besto kort og godt i visjonen av og arbeidet for Norges rekatolisering. Også Undset markerte dette fremtidssyn. Og det hadde tilslutning fra den øverste geistlige ledelse. «Det apostoliske vikariat» utga i 1942 en jubileumsbok skrevet av den fremtredende presten K. Kjelstrup, “Norvegia Catholica. Moderkirkens gjenreisning i Norge.” Det er påfallende at man har oversett denne sentrale kilden. Katolikker gikk inn i motstandsbevegelsen (Hjemmefronten), noen ble nazister og landssvikere. Hvordan mellomkrigstidens erfaringer reflekteres i katolikkers ulike valg tas ikke opp i boken. Kunne man ut fra den «katolske nasjonalisme» bevege seg i diametralt motsatte retninger politisk-ideologisk sett?

Ulike bidrag om spesielle emner gir viktig historisk kunnskap. Noen bør fremheves: Knut W. Ruyter, «Figurer på mørk bunn. Katolsk døpte jøder og jødeloven», som avslører rystende unnfallenhet, ikke minst hos biskop Mangers. Gjermund Høegh, «Erling Eek Larsen. Lektor, konvertitt og motstandsmann.» Her tegnes et portrett av et engasjert kulturmenneske, hengiven katolikk og motstandsmann, som endte sitt liv som NN-fange i Dachau vinteren1944. Et godt bidrag er Else-Britt Nielsen, «Nonner under okkupasjon». Det særegne ved katolsk okkupasjonshistorie kommer her nyansert og konkret til uttrykk: Tyske nonner møtte katolske tyske soldater – en vanskelig relasjon. Tilpassing til okkupasjonsmakten kunne være nødvendig. Samtidig drev nonnene illegalt arbeid. Boken er flott designet med et rikt og velvalgt billedmateriale. Men den burde hatt et personregister og en bibliografi.