Det katolske menneskesynet og morallæren

KOMMENTAR: Hva vil det si å se mennesket med katolske briller? I katolsk teologi er mennesket skapt i Guds bilde, kalt til hellighet og formet av frie valg. Gjennom dygder, kamp mot synd og Guds nåde søker den troende et godt liv – og til slutt den evige salighet hos Gud.

Olav Hovdelien, 8. desember 2025

Det helt sentrale for forståelsen av det katolske menneskesynet – antropologien i katolsk teologi – er at mennesket er skapt i Guds bilde (Imago Dei) (1 Mos 1:26–27). Mennesket ligner på Gud, og har en uendelig verdi og ukrenkelig verdighet, helt fra unnfangelsen og til naturlig død. Denne gudbilledligheten gjelder alle mennesker, uavhengig av alder, helse, funksjonsevne, kjønn eller sosial status.

Samtidig er mennesket skadet som følge av arvesynden. Paulus beskriver dette slik i Romerbrevet (5:12): «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet.» Vi har altså arvet en fallen natur med tilbøyelighet til synd (concupiscentia). Menneskets natur er derimot ikke totalt fordervet. Gudbilledligheten er intakt, og mennesket har bevart sin frie vilje.

Det katolske menneskesynet får følger for etiske og moralske spørsmål, enten det handler om abort, sosial rettferdighet eller bioetikk. Alle mennesker er kalt til hellighet. Det ligger likevel implisitt i den katolske antropologien, at det ikke kan finnes noen enkel oppskrift for hvordan vi bør leve for å virkeliggjøre gode liv og være ansvarlige samfunnsmennesker. Hva slags etikk er da den katolske morallæren uttrykk for?  

Svaret er dygdsetikk (eller dydsetikk)

Der de to andre ledende teoriene innen normativ etikk – pliktetikk og utilitarisme – har det til felles at de har som hovedformål å formulere allmenne prinsipper for å bestemme hva som er rett eller galt, godt og ondt, fokuseres det i dygdsetikken (eller dydsetikken) på utvikling av den handlendes karakter heller enn forsøke å stille opp regler for riktig adferd. Grunntanken her er, at det gjennom erfaring er det mulig å dyrke frem positive karaktertrekk, det som kalles dygder.

«Målet for et dydig liv består i å bli Gud lik», står det i kompendiet til katekismen, med henvisning til St. Gregor av Nyssa, en av de kappadokiske fedrene som levde i det fjerde århundret. Det finnes menneskelige og guddommelige dygder.

I katekismen heter det om de menneskelige dygder, at de er «grunnfestede holdninger, faste innstillinger, vedvarende fullkommenheter i forstand og vilje som styrer våre handlinger, ordner våre lidenskaper og leder vår fremferd i pakt med fornuften og troen. De erverves og styrkes gjennom gjentakelse av moralsk gode handlinger, og de foredles og opphøyes ved den guddommelige nåde.» (kompendiet 2007: §378, katekismen, 1994: §1804).

I §1805-1809 i katekismen vises det videre til de fire kardinaldygdene. Dette er klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Her kan vi lese at klokskap gjør «fornuften skikket til, under alle omstendigheter, å skjelne vårt sanne gode og velge de rette midler til å oppnå det. Den styrer de andre dydene ved å gi dem retning og grenser.» Rettferdighet er «den varige og faste vilje til å gi andre det som tilkommer dem.» Mot «sørger under vanskeligheter for fasthet og utholdenhet i å søke det gode. Motets dyd setter en til og med i stand til å ofre ens eget liv for en rettferdig saks skyld.» Mens måtehold «holder trangen til forlystelser i tømme, sikrer viljens herredømme over instinktene og sørger for likevekt i bruken av skapte goder.» (kompendiet 2007: §380-383, jf. katekismen, 1994: §1805-1809).

Kardinaldygdenes bakgrunn i antikkens førkristne filosofi

Det Kirken omtaler som de fire kardinaldygder er kjent fra antikkens filosofi. Platon (ca. 428-348 f.Kr.) viser konkret til de samme fire dygdene i sitt verk Staten, som sannsynligvis ble skrevet en gang mellom 377 og 370 f.Kr. Et godt menneske er hos Platon et menneske som besitter den eller de relevante dygder, og hvordan man kan utvikle disse gjennom oppdragelse og utdanning (paideia).

Der Platon bruker dialogen som sin form, når han skal utvikle sine tanker, og formidle disse til leserne, finner vi hos Aristoteles (384-322 f.Kr.) en mer systematisk fremstilling i hans moralfilosofiske hovedverk Den nikomakisme etikk.

Hos Aristoteles er moralsk dygd en disposisjon hos mennesket til å kjenne hva som er det rette i en gitt situasjon. Dygd (arete) vil si dugelighet eller god funksjon. Moralsk dygd handler om en holdning et menneske må utvikle for å få et godt liv og bli lykkelig. Man må være god for å ha det godt. Etisk modning krever dermed erfaring over tid.

Målet med menneskelivet, er det Aristoteles kaller eudamonia, som gjerne oversettes med lykke eller tilfredshet. Det handler om å få realisert sitt potensiale som menneske, og veien dit går gjennom utvikling av dygdene.

De guddommelige dygder – tro, håp og kjærlighet

Hva er de guddommelige dygder? Og hvilke guddommelige dygder finnes?

Svaret er tro, håp og kjærlighet. Ifølge kompendiet er dette «dydene som har Gud som opprinnelse, årsak og umiddelbare objekt. Inngytt i mennesket ved den helliggjørende nåde setter de det i stand til å leve i forbindelse med Treenigheten. De utgjør grunnlaget og sjelen for den kristnes moralske handling og gir liv til de menneskelige dyder.» (§ 384).

Der kardinaldygdene, klokskap, rettferdighet, mot og måtehold altså er noe alle mennesker kan få del i, uavhengig av om de er troende eller ikke, er det først gjennom troen at de guddommelige dygdene fullbyrdes. De guddommelige dygdene gis bare som en gave fra Gud.

Dette knyttes igjen til læren om menneskets frie vilje. Den frie viljen innebærer at mennesket selv står til ansvar for handlingene sine, og har mulighet til å velge å gjøre det som er godt, forutsatt Guds nåde. Når vi gjentar en god handling, blir det lettere og lettere å gjøre den.

Tilsvarende, når vi venner oss til å gjøre en bestemt synd, blir det vanskeligere og vanskeligere å komme ut av den. Vi formes vi av de handlinger vi gjør, og det livet vi lever setter sitt preg på oss.

Thomas Aquinas – dygder som er tilgjengelig for alle og dygder som forutsetter Guds nåde

Hos Thomas Aquinas (1225-1274) finner vi en skjelning mellom de dygdene som er tilgjengelig for alle, og de dygdene som forutsetter Guds virksomme nåde. Denne skjelningen svarer til skjelningen mellom åpenbaringsteologien, som henter sine premisser fra Bibelen, og den naturlige teologi, som bygger på sanseerfaringen. I den naturlige åpenbaringen vitner naturen eller skaperverket om Gud på en måte som ligger åpen for alle mennesker, mens den spesielle åpenbaringen er den som skjer ved Guds nåde i Jesus Kristus.

En grunnleggende tanke hos Thomas er at mennesket ved hjelp av sin naturlige erkjennelse, sanser og fornuft, kan nå frem til innsikter om ikke-sansbare ting. Gud forstås som et allvitende, uendelig intellekt hvorfra alle øvrige egenskaper hos Gud utledes: liv, allmakt, godhet og kjærlighet, og målet for livet er den evige salighet.

Thomas bruker begrepet beatitudo (lat.) om dette målet. Dette tilsvarer det Aristoteles kalte eudamonia. Men for Thomas handler det, i tillegg til å leve i henhold til dygdene, også om å kjenne og elske Gud, en forestilling som var ukjent for Aristoteles. Ifølge katolsk tro, er den dypeste lengselen i oss alle å komme tilbake til Gud. Alle mennesker har dermed egentlig en dyp lengsel etter å gjøre det gode.

Samtidig viser erfaringen at vår falne natur lettere dras mot det onde og mot synd. Det er her lastene og dødssyndene kommer inn i bildet.

Synder og dødssynder

Innen katolsk lære skilles det mellom «dødssynder» og «svakhetssynder». «Dødssynd ødelegger kjærligheten i menneskets hjerte ved en alvorlig forseelse mot Guds lov, den vender mennesket bort fra Gud, menneskets endelige mål og salighet, ved å foretrekke et mindre gode fremfor Ham.» (katekismen, 1994, §1855).

Når det gjelder svakhetssyndene, kalles disse også «venielle synder». «Det er snakk om «mindre tungtveiende saker, eller når en overtrer moralloven i en alvorlig sak, men uten fullt ut å vite det eller uten fullt overlegg.» (kompendiet 2007: §396) Svakhetssynden skiller seg i sitt vesen fra dødssynden ved at den ikke bryter pakten med Gud, selv om den svekker kjærligheten. Her settes det altså et skille mellom de syndene som må skriftes og de syndene som kan, men strengt tatt ikke må bekjennes i et skriftemål. I kompendiet presiseres dette videre på denne måten:

«Det foreligger en dødssynd hvis objektet er en alvorlig sak, og synden begås fullt ut bevisst og med overlegg. En slik synd ødelegger kjærligheten i oss, berøver oss for den helliggjørende nåde og fører oss til helvetets evige død hvis vi ikke angrer den. Dødssynder blir vanligvis tilgitt gjennom dåpens sakrament eller gjennom botens og forsoningens sakrament.» (kompendiet, 2007: §395).

For å kunne motta Guds barmhjertighet, må man etter katolsk lære, bekjenne sine feil og angre sine synder. Da vil man kunne motta tilgivelse.

Lastenes plass i regnskapet

Det er i forlengelsen av beskrivelsen av skillet mellom «dødssynder» og «svakhetssynder», at spørsmålet om lastene behandles i katekismen: «Lastene er det motsatte av dydene. De er feilaktige vaner som formørker samvittigheten og gjør en tilbøyelig til det onde. Lastene kan knyttes til de syv såkalte hovedsynder: hovmod, havesyke, misunnelse, sinne, vellyst, fråtseri og dovenskap (akedi).» (kompendiet, 2007: §398).

På samme måten som kardinaldygdene representerer stabile egenskaper som i henhold til katolsk lære bør fremdyrkes, representerer de syv hovedsyndene egenskaper som man som menneske og kristen skal ta avstand fra og ikke dyrke frem. Et fellestrekk ved de syv hovedsyndene, er at de er abstrakte i den forstand at de ikke innebærer konkrete handlinger, eller konkrete synder. De er mer å forstå som et resultat av en lang rekke gjentagende alvorlige synder. En katolikk vil vanligvis ikke gå til skriftemål og bekjenne sitt hovmod eller sin misunnelse, men mer konkrete synder som hovmodet eller misunnelsen har resultert i.

Det er en forbindelse mellom laster (hovedsynder) og dødssynder på den måten at lastene beskrives som «feilaktige vaner» som «formørker samvittigheten og gjør en tilbøyelig til det onde», og dermed formodentlig fører til både den ene og den andre formen for synder. Disse kan igjen føre til åndelige død, brudd med Gud og altså evig fordømmelse og fortapelse, hvis man ikke angrer og skrifter syndene for en prest og mottar botens sakrament.

Vedvarende synd kan føre til åndelig død, og en tilstand borte fra Gud. Det som kalles fortapelse. På den annen side måte vil gode handlinger kunne bli til gode vaner, og videre utvikle seg til dygder, og et liv i Guds vennskap og nærhet. Dette er den katolske oppskriften på et godt liv i en verden der synden fortsatt er en realitet, i spenningen mellom livet i denne verden og forventningen av Jesu gjenkomst og dommedag.

Litteratur

Aristoteles, Den nikomakiske etikk (Vidarforlaget, 2003)
Den katolske kirkes katekisme (St. Olav forlag, 1994)
Den katolske kirkes katekisme. Kompendium (St. Olav Forlag, 2007)
Platon. Samlede verker. Bind V. Kleitofon Staten (Vidarforlaget, 2001)
En lenger versjon av denne teksten er publisert i Torgeir Haugen og Nils Gilje (red.) Barn og de sju dødssyndene. Refleksjonar over dygder og laster. (Solum Bokvennen, 2025).

Olav Hovdelien har doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet – storbyuniversitetet.