8 grunner til at den hellige John Henry Newman er kirkelæreren vi trenger nå

KOMMENTAR: Pave Leo XIVs første valg av kirkelærer gir oss et forbilde på mot og klarhet i en tid preget av forvirring.

Av p. Raymond J. de Souza, 2. august 2025

Da pave Leo XIII ble valgt til Peters etterfølger i 1878, etter den lange og defensive regjeringstiden til salige Pius IX, ga han et råd om å følge nøye med på hans første kardinaler. Blant disse var den hellige John Henry Newman – den enestående intellektuelle konvertitten som, selv om han anerkjente sannheten i Det første Vatikankonsils definisjon av pavens ufeilbarlighet, mente at tidspunktet for definisjonen var lite hensiktsmessig.

Kardinal Newman foretrakk dialog med moderniteten fremfor å ta avstand fra den. Ingen annen skikkelse representerte Leo XIIIs nye tilnærming tydeligere enn Newman: en dreining bort fra tridentinsk katolisismes defensive holdning, til fordel for evangelisering av en ny, liberal verdensorden.

Nå har pave Leo XIV utnevnt den hellige John Henry Newman til sin første kirkelærer – en tittel som kun gis til helgener med teologisk lære av ypperste kvalitet. Totalt har bare 38 helgener (inkludert Newman) blitt erklært kirkelærere, blant dem Augustin av Hippo, Leo den store, Gregor den store, Thomas Aquinas og Bonaventura.

Den hellige far ga Newman tittelen den 31. juli, på minnedagen for den hellige Ignatius av Loyola, en dato som faller mellom festdagene for to kirkelærere: Peter Krysologus (30. juli) og Alfons Maria de’ Liguori (1. august). Ignatius er ikke kirkelærer.

Utnevnelsen av Newman, som ifølge Vatikanets kunngjøring «snart» formelt vil motta tittelen «kirkelærer», er spesielt aktuell i vår tid – like aktuell som han var da han ble kreert til kardinal i 1879. Her følger åtte grunner til at Newman er akkurat den kirkelæreren Kirken trenger i dag.

Les også:
Den hellige John Henry Newman blir kirkelærer: – En gave til vår tid
Pave Leo XIV utnevner sin første kirkelærer: Den hellige John Henry Newman

Intellektets doktor

Den hellige John Henry Newmans liv var fullstendig viet til å bevege seg «fra skyggene … inn i sannheten» – ordene han selv valgte til sin gravstein. Å gi sin tilslutning til sannheten er en handling fra intellektet. Likevel var Newman så subtil og oppmerksom på den menneskelige erfaring at han også forstod betydningen av våre følelser, intuisjoner og relasjoner som hjelpemidler på veien mot den ytterste sannhet. Nettopp derfor er Newmans vektlegging av intellektet som det fremste redskap for sannhetserkjennelse spesielt velkommen i en tid dominert av følelser, hvor også troende kristne gjerne søker Guds vilje gjennom subjektive erfaringer.

Newmans konversjon i 1845 var et kulturelt og kirkelig jordskjelv i England, nettopp fordi han var datidens fremste religiøse tenker. Han var sannsynligvis den mest lærde engelskmannen i en periode hvor kunnskap og dannelse sto høyt i kurs.

I sin preken ved messen med kardinalene dagen etter valget, bemerket pave Leo XIV at «også i dag finnes det mange miljøer hvor den kristne tro anses som absurd, beregnet på svake og uintelligente mennesker».

Selv om det utvilsomt finnes kristne som er absurde, svake og uintelligente, og verdens dom derfor kan forstås, er ikke den kristne tro i seg selv absurd. Kristne burde snarere etterstrebe styrke og intelligens. Kardinal Newman var nettopp et slikt forbilde, og derfor ekstra aktuell for vår tid.

Motets doktor

Den avdøde kardinal George Pell – som ville gledet seg dypt over Newmans opphøyelse, og måtte Gud tillate ham å gjøre nettopp det i himmelen – understreket ofte at mot er den dyden Kirken trenger mest i vår tid, både kirkelig, kulturelt og politisk. Kirken har aldri hatt overflod av mot – noe skjærtorsdag stadig minner oss om – men Newman hadde denne dyden. Mot er ikke en intellektuell dyd; det er fullt mulig å være en dyktig lærer og samtidig feig.

Newman forstod at sannheten, når den først erkjennes, har konsekvenser. Det handler ikke bare om en intellektuell tilslutning, men om en fullstendig omvendelse av livet. Derfor forlot han sitt kjære Oxford for å bli katolikk – en avgjørelse som på den tiden førte til betydelig sosialt tap.

Etter sin konversjon ble Newman betraktet med mistenksomhet som liberal av flere ledende katolske autoriteter i England, i en tid da Roma var dominert av reaksjonær konservatisme. Newman bar denne mistenksomheten, samt kritikk og fornærmelser, med verdighet, selv om hans private brev avslører hvor tungt dette var for ham. Det krevde mot å fortsette sin intellektuelle søken, legge frem argumenter og engasjere seg i offentlige debatter, samtidig som han mistet tidligere trosfeller og møtte mistillit fra sine nye.

Moderasjonens doktor

Da pave Benedikt XVI besøkte Storbritannia i 2010 for å saligkåre John Henry Newman – den eneste saligkåringen han personlig ledet utenfor Roma – holdt han en historisk tale i Westminster. Der roste han britenes politiske institusjoner, som ifølge ham skyldte mye til «nasjonens instinkt for moderasjon».

Newman var et forbilledlig eksempel på dette moderasjonens instinkt. Han kunne være bestemt og kompromissløs i sin teologiske forskning og i sitt forsvar av sannheten, men han var alltid opptatt av dialog. Allerede som anglikaner vakte han oppsikt ved å tolke den anglikanske lære på en måte som var mer sympatisk overfor katolske perspektiver. Også som katolikk forsøkte han å finne elementer i 1800-tallets liberalisme som kunne anerkjennes uten at han samtidig kompromitterte den katolske tro.

Fellesskapets doktor

Da den hellige John Henry Newman konverterte til katolisismen i 1845 og forberedte seg til prestevielsen, fant han i Oratoriet til den hellige Filip Neri det fellesskapet han søkte, og introduserte det også i England. Newman levde som oratorianer i Birmingham frem til sin død i 1890, hvor hans relikvier fortsatt blir æret.

Ved å velge den hellige Filip Neri som forbilde foretrakk kardinal Newman den vennskapelige og milde tilnærmingen fremfor den konfronterende. I Roma på 1500-tallet, da Kirken sto overfor reformasjonens store utfordringer, representerte to helgener ulike, men ikke nødvendigvis motstridende tilnærminger. Filip Neri var «mildhetens og vennlighetens helgen», som Newman selv skrev, mens Ignatius av Loyola var kampens mann. Ignatius mente Filips metode var for mild og ikke tilstrekkelig for tidens utfordringer.

Begge tilnærminger er nødvendige, men Newman valgte altså Filip Neri. Det fremstår derfor noe ironisk at pave Leo XIV valgte nettopp Ignatius’ festdag til å tildele tittelen «kirkelærer» til en disippel av Filip Neri.

Ignatius understreket betydningen av sentire cum Ecclesia («å tenke med Kirken»), og ingen gjorde dette bedre enn John Henry Newman. Å tenke med Kirken betyr ikke å mekanisk gjenta det Kirken sier. Det begynner med å tenke selvstendig, og en vennskapelig og åpen samtale, snarere enn konfrontasjon, er ideell for å utvikle og foredle egne tanker.

Da Newman grunnla et katolsk universitet i Irland, skrev han ned sine refleksjoner om hvilke karaktertrekk han ønsket å utvikle hos studentene. I sitt verk «Definition of a Gentleman» («Definisjon av en gentleman») ga Newman en presis irettesettelse av dagens «mannosfære» på internett og dens katolske sympatisører:

«[En gentleman] er aldri smålig eller ussel i sine diskusjoner, utnytter aldri andres svakheter, forveksler aldri personangrep eller skarpe replikker med argumenter, eller antyder ondskap han ikke våger å si rett ut. Han følger den gamle vismannens råd, med langsiktig klokskap, om alltid å behandle sin fiende som om han en dag vil bli ens venn.»

Samvittighetens doktor

Av hele Newmans lære er det kanskje hans forståelse av samvittigheten som er mest aktuell i dag. Når anti-autoritære impulser preger både katolske miljøer på venstre- og høyresiden, brukes ofte samvittigheten som argument for å plassere privat skjønn over Kirkens autoritative lære. Newman hadde et annet syn: Han beskrev samvittigheten som «Kristi opprinnelige stedfortreder» – evnen som gjør oss i stand til å erkjenne og anvende objektive sannheter i konkrete situasjoner. Noen av disse sannhetene er allerede gitt oss av Kirkens læreembete (magisteriet). Å sette samvittigheten opp mot magisteriet blir derfor, riktig forstått, en selvmotsigelse.

En ekte katolsk moralteologi kan aldri eksistere uten en riktig forståelse av samvittighetens sentrale betydning. Newman er vår tids mest pålitelige lærer i dette spørsmålet.

Prosaens og poesiens doktor

Jeg husker en samtale med historikeren Conrad Black, selv en litterær personlighet, om mesterne i det engelske språk. Vi var enige om at Shakespeare utvilsomt kunne kreve tittelen som den fremste dikteren og dramatikeren, men vi var uenige om hvem som var størst innen prosa. Black argumenterte for Abraham Lincoln, sannsynligvis motivert av sin interesse for politisk historie, mens jeg selv fremholdt kardinal Newman – sikkert påvirket av mitt arbeid som kapellan ved Newman House på universitetet. På min side i diskusjonen sto også den irske litterære giganten James Joyce, som betraktet Newman som den største engelskspråklige prosaforfatteren.

Kristendommen er troen på Ordet. Ordenes kvalitet er derfor avgjørende, og av den grunn bør de være vakre. Newmans tekster kjennetegnes nettopp ved sin skjønnhet, ja, også ved en nærmest musikalsk rytme. En leser med mer praktisk anlagte preferanser kan bli frustrert av hans elegante, men komplekse setningsstruktur med mange lag av underordnede bisetninger, hvor temaer blir belyst fra flere vinkler innen én og samme setning – lik lyset som brytes gjennom en diamant. Dersom en leser ikke ser skjønnheten i Newmans språk, ligger utfordringen hos leseren, ikke hos Newman.

En del av hans tekster er også blitt tonesatt. Selv om poesien hans ikke var like omfattende som prosaen, har flere av hans dikt blitt populære salmer, blant annet «Lead Kindly Light» (Leid, milde ljos), «Firmly I Believe and Truly» og «Praise to the Holiest in the Height».

Forkynnelsens doktor

Newman var ikke en akademisk teolog som primært skrev vitenskapelige bøker og tidsskrifter. I likhet med kirkefedrene var han først og fremst en predikant – noe som kan forklare hans appell hos både Benedikt XVI og Leo XIV, siden patristikken var svært viktig for dem begge.

Newman var sin tids fremste predikant, og allerede i 1850 – kun fem år etter sin konversjon – ble han invitert til å preke ved gjenopprettelsen av det katolske hierarkiet i England, en historisk hendelse som markerte slutten på tre århundrer med forfølgelse av katolikker.

Kanskje er det ingen som i dag kan måle seg med Newman som forkynner, men når seminarister og unge prester ber meg om råd for å forbedre sine prekener, sier jeg alltid: Be mindre, les mer. Mange forbilder fortjener å leses, men Newman hører hjemme øverst på enhver slik liste.

Enhetens doktor

Da pave Frans erklærte den hellige Ireneus av Lyon som kirkelærer i 2022, ga han ham tittelen Doctor Unitatis («Enhetens doktor»).

Noe lignende kan sies om den hellige John Henry Newman. Liberale viser gjerne til at Newman tok avstand fra sin samtids reaksjonære konservatisme. Konservative, derimot, understreker at Newman selv hevdet å ha brukt hele sitt liv på kampen «mot liberalisme innen religionen». Bibelforskere anerkjenner ham som et forbilde innen bibelsk teologi. Hans hengivenhet til kirkefedrene dreide seg ikke om stivnet tradisjonalisme, men om ressourcement – å hente frem gamle kilder og bruke dem på en kreativ og fornyende måte. Newman omtales derfor ofte som «den skjulte faren» til Det andre Vatikankonsil, og dermed som en avgjørende inspirasjonskilde for dette viktige konsilet i nyere tid.

Da de amerikanske biskopene i 2023 ga sin støtte til en begjæring om å utnevne Newman til kirkelærer, uttalte biskop Robert Barron: «Dette kan bidra til å lege noen av splittelsene i Kirken.»

På grunn av sin brede appell kan ikke Newmans lære plasseres innenfor en enkelt gruppe eller retning. Hans undervisning er genuint kirkelig, og taler til hele den katolske Tradisjonen på en måte som treffer vår tids utfordringer med bemerkelsesverdig klarhet og innsikt.