Kan katolikker donere organene sine? Her er hva Kirken sier

Av Daniel Payne, oversatt av Eli Åm, 06. november 2024

En nyhetsrapport fra Kentucky avslørte nylig en liten, men tydelig risiko i forbindelse med organdonasjon, en risiko som bekrefter og understreker en av Kirkens viktigste læresetninger om hvordan prosessen med å donere organer må foregå.

I september ble det i kongressen avslørt en hendelse fra 2021 der en mann ved navn TJ Hoover ble erklært hjernedød, og et medisinsk team ble satt sammen for å høste organene hans. På operasjonsstuen viste det seg imidlertid at Hoover fortsatt var i live. Flere blant det medisinske personalet sluttet på grunn av det de beskrev som en traumatisk opplevelse.

«Flere av oss som var ansatte, måtte gå i terapi», sa en av dem til National Public Radio. Myndighetene er i gang med å etterforske hendelsen.

Hva sier den katolske kirken om organdonasjon?

Den katolske kirke sier at organdonasjon er en akseptabel og til og med moralsk prisverdig praksis. Den katolske kirkes katekisme §2296 sier: «Transplantasjon av organer er i samsvar med moralloven såfremt den fysiske og psykiske risiko giveren løper, står i forhold til den gunstige virkning som forventes oppnådd hos mottageren. Donasjon av organer etter at døden er inntruffet er en edel og fortjenstfull handling og oppfordres til som et uttrykk for generøs solidaritet. Det er ikke moralsk akseptabelt dersom giveren eller vedkommendes rettmessige stedfortreder ikke har gitt uttrykkelig samtykke til det.»

Joe Zalot, utdanningsdirektør ved National Catholic Bioethics Center (NCBC), fortalte i et intervju med CNA at Johannes Paul II, pave Benedikt XVI og pave Frans alle har uttalt seg positivt om organdonasjon.

Frans har beskrevet det som et «uttrykk for universelt brorskap som binder alle menn og kvinner sammen», mens Johannes Paul II beskrev organdonasjon som «en ekte kjærlighetshandling».

Zalot påpekte at det egentlig finnes to typer organdonasjon.

«Den ene er med et parvis organ, som en nyre», sa han. «Vi har to nyrer. Hvis broren min har nyresvikt og trenger en transplantasjon, og jeg er en match, kan jeg gi ham nyren min, så lenge jeg samtykker.»

Det mer fremtredende spørsmålet, sa han, er donasjon av vitale organer, som et individ per definisjon ikke kan leve uten.

«Kirken er positiv til donasjon av vitale organer», sier Zalot. «Men man må ha moralsk visshet om at personen som gir organene faktisk er død.»

«Kirken sier ikke nøyaktig hvordan man gjør det. Det er et medisinsk spørsmål», sier Zalot. «Men du må være moralsk sikker på at personen er død for å kunne ta ut hans eller hennes vitale organer.»

Debatt om «hjernedød

En fremtredende debatt blant både leger og moralteologer er klassifiseringen av «hjernedød», en medisinsk betegnelse som indikerer fullstendig tap av hjernefunksjon, inkludert de ufrivillige mekanismene som hjernen bruker for å opprettholde livet.

«Hjernedød er et veldig, veldig hett tema blant katolske etikere», sier Zalot. Nye retningslinjer for hjernedød som ble utstedt i fjor av en stor nevrologisk forening, ble kritisert av mer enn 150 katolske etikere og teologer på grunn av bekymring for at pasienter feilaktig kunne bli erklært «hjernedøde» og deretter få fjernet organene sine mens de fortsatt var i live.

Den amerikanske katolske bispekonferansen (USCCB) og NCBC kritiserte i fjor et forslag fra Uniform Law Commission om å omskrive definisjonen av «hjernedød» , og hevdet at revisjonen ville erstatte standarden for hel hjernedød med en standard for delvis hjernedød, og dermed utvide kriteriene for organhøsting.

Forslaget om at delvis hjernedød er tilstrekkelig for uthenting av vitale organer kan avskrekke enkeltpersoner fra selv å bli donorer, hevdet gruppene som kritiserte forslaget.

Katekismen slår videre fast i §2296 at det er «moralsk utillatelig å direkte foreta invalidiserende kvestelse eller forårsake død hos et menneske, selv om hensikten er å utsette andres død».

Den katolske kirke har til alle tider lært at kroppen til slutt vil gjenoppstå i herliggjort form, noe som tilsier en respektfull behandling av menneskelige levninger etter at sjelen har forlatt oss.

«Når døden inntreffer, skilles sjel og kropp», sier Zalot. «Kroppen dør, og sjelen lever videre. Men det er vår  plikt å behandle kroppen med respekt.»

Betraktninger i lys av kroppens oppstandelse

Et aspekt ved organdonasjon som er verdt å ta opp til teologisk vurdering, er hvordan det å donere sine organer etter døden kan vurderes i lys av den katolske troen på kroppens oppstandelse.

Den katolske presten Terrence Ehrman, CSC, professor i systematisk teologi ved University of Notre Dame, sier til CNA at spørsmålet peker mot oppstandelsens store mysterium.

På spørsmål om hvordan det å donere sine organer kan vurderes i lys av den gamle katolske læren om kroppens oppstandelse, bmerker Ehrman at det ikke finnes mye i Skriften og tradisjonen om hva en oppstanden kropp egentlig er.

«Vi vet veldig lite om hvordan denne oppstandne eksistensen er», sier han. «Men Kirken lærer at det er en forbindelse med kroppen vår. Den er den vi er, ikke bare en del av oss.»

Han bemerker at kroppen forandrer seg radikalt i løpet av livet, selv om man åpenbart fortsatt bor i den samme kroppen.

«Hva gjør meg til den samme personen i dag som jeg var i går eller for 50 år siden?» spør han. «Jeg er den samme personen. Jeg er den samme identifiserbare organismen. Jeg har den samme kroppen i én forstand. Men den er forskjellig på mange måter.»

«Materien som utgjør en kropp kan være svært forskjellig», sier han. Men «Kirken er tydelig på at vi kommer til å oppstå i den samme kroppen.»

Katolske teologer og filosofer har lenge diskutert spørsmål om kroppslig integritet og kontinuitet, for eksempel om noen blir begravd i havet og fortært av en fisk, forteller Ehrman.

Men den nye virkeligheten som den kroppslige oppstandelsen innebærer, tyder på at vår unike, personlige kropp til syvende og sist vil bli gjort hel, sier han.

«Jeg tror det samme gjelder spørsmål om organdonasjon», fortsetter han. «Kanskje vi ikke trenger å tenke det som at vi får tilbake nøyaktig den samme materien. Vi får heller den samme kroppen tilbake, en som er identifiserbar som oss.»

Zalot sier på sin side at Kirkens regler når det gjelder organdonasjon er basert på dens omfattende lære om menneskets verdighet og respekt for menneskekroppen.

Organdonasjon er en stor gave, konkluderer han. «Men etter at en avdød person har gitt sine organer – når hjertet eller andre organer er fjernet – gjelder den samme regelen om å behandle kroppen med respekt.