Jeg er i Herrens hender
Av sr Ragnhild Bjelland
I august står helgenfestene nærmest i kø; Vi har feiret HERRENS OPPSTANDELSE, da Jesus viste seg på fjellet for disiplene sine
8 august er det hellige DOMINIKUS som feires, Dominikanerordenens grunnlegger, dagen etter feirer vi karmelittnonnen THERESE BENEDICTA AV KORSET. Hun er kanskje mer kjent som den jødiske filosofen Edith Stein, som ble drept i Auschwitz. Det samme ble fransiskaneren Maximillian Kolbe, han som gav sitt eget liv for en annen fange.
Og, 15 august feirer vi MARIAS OPPTAGELSE I HIMMELEN, en av Kirkens største fester.
Aldri må vi glemme at alle disse var mennesker som oss, skapt som oss. Som de menneskene de var fulgte de Kristus. De er våre beste eksempler for et godt kristenliv.
Vi skal aldri tvile på at Gud er der, uansett og hele tiden. Vi kan hvile i trygghet.
De hellige vi feirer har det til felles at de torde, de stolte fullt og fast på Gud, de visste at Herren bar dem; «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.», slik visynger i den kjente salmen. [1]
Jeg er i Herrens hender når dagen gryr i øst. Hver morgen han meg sender sitt ord med lys og trøst. Hva dagen meg vil bringe av glede og av savn, jeg kan på bønnens vinge få kraft i Jesu navn.
Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer. I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær. Om jeg i dype daler må gå den tunge vei, fra himlens høye saler hans øye følger meg.
Veiene de hellige vandret var både steinete og svært krevende, to av dem betalte dyrt, de betalte med sitt eget liv. I sitt hjerte tror jeg de sang; «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.»
Ja, vi er i Herrens hender, der vi hviler trygt og der vi får kraft. Den kraften vi får gjennom vår bønn, gjennom tilliten til at Gud alltid er der, den kraften skal vi bruke til å være Guds apostler, Guds arbeidere i høsten på jorden. «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver». kan vi lese i Lukasevangeliet.
Høsten er stor, men med Guds kraft kan vi høste, uten å frykte ulven som lusker omkring.
Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når. Mens lyset stilt nedbrenner fra ham jeg hilsen får. Han gir meg stav i hånde, han gir meg trøst i sinn, og glemt er ve og vånde på vei til himlen inn.
Vi hviler alltid i Herrens hender, han gir oss staven vi trenger, han gis oss trøsten når vi snubler.
Måtte Gud gi oss styrke til å stole på Ham, og styrke til å satse, styrke til å bygge opp, styrke til å begynne noe nytt – hva enn livet måtte møte oss med!
[1] Tekst: Erling Tobiassen 1932
