Dagens refleksjon 13. mai, 2024 – Vår Frue av Fatima
Av Peder Josef Foss

Vår Frue av Fatima er nok, sammen med Vår Frue av Lourdes, den mest kjente Maria-åpenbaringen i nyere tid. I Katekismen står det: Gjennom århundrene har det funnet sted såkalte “private” åpenbaringer. Noen av disse er blitt anerkjent av Kirkens myndigheter, uten at de dermed hører med til “troens skatt” (depositum fidei). Deres oppgave er ikke å “utbedre” eller å “utfylle” den endegyldige åpenbaring i Kristus, men å være en hjelp til bedre å etterleve denne åpenbaringen på et visst tidspunkt i historien. (nr. 67).

Fatima-åpenbaringene er blant de åpenbaringene som Kirken har godkjent som autentiske. De er ikke bindende, men de kan være hjelpsomme påminnelser om sannheter i Evangeliet som en bestemt tid ikke legger vekt på eller ikke vil høre. Jomfru Marias budskap til de tre små gjeterbarna, Lucia, Jacinta og Fracisco, er like relevant i dag som det var for over hundre år siden – ja, kanskje enda mer nå enn det var da.

Lidelse og synderes omvendelse

Den første gangen Maria åpenbarer seg for de tre barna, 13. mai 1917, stiller hun dem bare ett spørsmål: «Er dere villige til å hengi dere selv til Gud ved å bære alle de lidelser Han ønsker å sende dere, til soning for syndene som krenker Ham og for syndernes omvendelse?» Når barna har svart, «Ja, vi er villige.», svarer hun: «Dere skal få meget å lide, men Guds nåde skal være deres trøst.»

Hvor fremmed er det ikke for vår tid at Gud sender oss lidelser, at Han vil at vi skal bære dem og ofre smerten til Ham på vegne av syndere? Likevel har det alltid vært del av kristendommen: «For Kristi skyld fikk dere den nåde ikke bare å tro på ham, men også å lide for ham.» (Fil 1,29). Som kristne kalles vi til å «utfylle det som ennå mangler i Kristi lidelser» (Kol 1,24), altså å la våre lidelser være som sonoffer på vegne av oss selv og andre. Lidelser er derfor å anse som en gave fra Gud som bereder oss på den kommende oppstandelsen: «Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den.» (2 Kor 4,10). Det gjelder ikke bare enkeltpersoner, men hele folkeslag, som vi ser mye av i Det gamle testamente. Vår Frue gjorde det klart i 1917 at hvis menneskene ikke sluttet å vekke Guds vrede ved sine synder ville det komme nok en verdenskrig, noe som åpenbart gikk i oppfyllelse.

Det hellige Sakrament

Et annet og mindre kjent tema for Fatima-åpenbaringene er tilbedelse av Kristus i alterets Sakrament. Da Vår Frue hadde sagt «Dere skal få meget å lide, men Guds nåde skal være deres trøst», åpnet hun hendene og det var som om et uendelig lys ble reflektert i henne og strømmet over på barna. Med en gang falt de på kne og utbrøt unisont: «Å hellige Treenighet, jeg tilber deg. Min Gud, min Gud, jeg elsker deg, der du er i det allerhelligste Sakrament.» Barna innbys også i løpet av åpenbaringene til å gjøre bot for alle som skjender Kristi Legeme ved å motta det uverdig, uten å skrifte sine synder, uten å skjelne at det er Jesus de mottar under brødets ytre skikkelse. Tenker vi oss om før vi går til Kommunion? Passer vi på at vi har ransaket vår samvittighet og er i nådens stand før vi mottar Eukaristien? Ber vi på forhånd, tilber vi Ham idet vi mottar Ham og tilbringer vi litt tid etter messen i takksigelse for at Faderen har mettet oss med sin egen Sønns Legeme og Blod?

Helvetet

En av visjonene Maria gir de tre barna er et syn av Helvete. «Vi så det som lignet et vidstrakt flammehav. Neddykket i dette havet så vi demonene og de fordømte sjeler…Denne visjonen varte kun et øyeblikk takket være vår gode Mor, som ved den første åpenbaringen hadde lovet å ta oss med til Himmelen. Hvis ikke tror jeg vi hadde dødd av redsel.»

Kirken lærer ettertrykkelig at Helvete finnes og at det er mulig å ende opp der hvis man ikke vender om – «Gå inn gjennom den trange port! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.» (Matt 7,13). Som kristne skal vi ikke først og fremst drives av redsel for Helvete, men av frykt for og kjærlighet til Gud. Men vi må huske at våre handlinger har følger, og vi kan ikke gjøre Guds miskunn til et påskudd for å synde – «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?» (Rom 6,1-2). Vi skal møte Gud en gang og avlegge regnskap, og Dommeren er samtidig uendelig nådig og uendelig rettferdig.

Marias uplettede Hjerte

Sentralt i Fatima-åpenbaringen står Marias uplettede Hjerte, det Hjerte som best kjenner og tilber Jesu hellige Hjerte, et Hjerte fullstendig rent og uskyldig. «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.» (Matt 6,21). Synd er ikke en konsekvens av ytre omstendigheter, en dårlig oppvekst, vanskelige kår, e.l., men av et forherdet og sykt hjerte, et hjerte som ikke er på rett sted. Marias rene Hjerte er eksemplet våre hjerter bør formes etter for å være Gud til behag. Først når våre hjerter ligner hennes – fylt til randen av ydmykhet, tro, lydighet, bønn, selvfornektelse, renhet, tålmod, mildhet, visdom, håp og kjærlighet (Marias fremste dyder ifølge St. Louis de Montfort) – kan djevelens hode og syndens utspring bli knust av Jesus gjennom Maria i våre liv.

Rosenkransen

Det er passende å avslutte med Fatimas påminnelsen om Rosenkransen: Be rosenkransen hver dag for synderes omvendelse! Vår Frue advarer Lucia og de to andre om at det skal komme store trengselstider over både Kirken og verden, at mange kristne skal falle fra og at troens sannheter – spesielt læren om ekteskapet og familien – skal motsies og benektes, selv av geistlige. Dette er ikke en anledning til bitterhet eller frykt, men til helhjertet omvendelse. Jomfru Maria fremholder den daglige Rosenkransen, med meditasjon over Jesu inkarnasjon, lidelse og herlighet som det fremste våpen i den åndelige kampen i dag. Fatima-åpenbaringen avslutter med et syn av Den hellige familie, Jesus, Maria og Josef, tronenende i Himmelen, mens de velsigner hele verden – måtte vi holde oss nær til dem ved å vende om hver dag og be den hellige Rosenkrans.