«Hvor var jeg, Herre», spør Peer Gynt i den siste scenen i Ibsens skuespill med samme navn, «Hvor var jeg, med bestemmelsens merke på sin panne, vært, som jeg sprang i Guds tanke frem?»
Hvor var jeg med Guds stempel på min panne?»
Det blir Solveig med sine forløsende ord «I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet» som viser Peer veien, viser ham veien mot en himmel. Fordi Peer var i hennes tro, i hennes håp og i hennes kjærlighet.
Ja, hvor er vi, som Gud tenkte oss da Han skapte oss, hvor er vi med Guds stempel på vår panne?
Når det skjer katastrofer, spør vi, Hvor er Gud i alt dette? Hvordan kan Gud tillate at dette skjer?
Kanskje skulle vi spørre hvor vi er?
En medsøster av meg ble for mange år siden spurt om hva det står i Bibelen. Hun svarte; «I bibelen står det mye om hvordan mennesket søker Gud, men enda mer om hvordan Gud søker oss».
Allerede i 1 Mosebok kan vi lese at Gud søker oss, han kaller på Adam, som har gjemt seg: «Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?[1]»
Gud søker oss, Gud kjenner oss – men hvor er vi? Hvor er vi – som vi sprang i Guds tanke frem, med Guds stempel på vår panne?
Hvor er vi når Gud kaller?
Hver av oss er skapt som et under, et mesterverk, og vi har alle Guds stempel på var panne. Dette er en fantastisk gave som vi har plikt til å bringe videre med de evner og talenter som Gud har gitt oss.
Men Gud vil at vi skal lytte, selv om Hans stemme ofte bare er som en hvisken i øret vårt.
Når det heter:
I dag, om dere hører hans røst,
så gjør ikke hjertene harde,
som under opprøret,
hvem var det da som hørte, men likevel gjorde opprør?[2]
Ja, la oss be om kraft til å kunne lytte, slik at vi kan høre Guds stemme.
Hvor var jeg, med bestemmelsens merke på sin panne, som jeg sprang i Guds tanke frem?»
Hvor var jeg med Guds stempel på min panne?»
[1] 1 Mos 3, 9
[2] Hebr 3, 15
