Glemmer jeg deg, Jerusalem
Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 12. november 2024
Salmisten beskriver hjemlengsel og sorg i salme 137
«Ved elvene i Babel satt vi og gråt når vi tenkte på Sion.
Alle har vi følt det, alle har vi lengtet, alle har vi grått i sorg over steder vi lengter etter.
Hjemlengsel er en sunn følelse, vi lengter, og lengsel er grunnlaget for å søke Gud selv når vi er i sorg. Hjemlengsel hjelper oss å søke hjemover – søke hvor Gud er.
I jødisk tro er «Hamakom», som betyr «Sted», et av navnene på Gud, – fordi Gud er også et sted.
Folket som er i eksil gråter, de klarer ikke synge – de henger lyrene fra seg, det blir ikke noen Sions sanger å høre.
Vi hengte lyrene opp i piletrærne.
De som tok oss til fange, ba oss om sang, de som bortførte oss, ba om glede:
«Syng en av Sions sanger for oss!»
Vi lengter etter å komme hjem, vi lengter etter det stedet hvor Gud finner oss, hvor vi er hjemme. Da, når vi har kommet hjem, da kan vi synge.
I utlendighet lengter vi alltid hjem, og i åndelig utlendighet lengter vi alltid hjem. Åndelig utlendighet er sorg, åndelig utlendighet er uro.
Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?
Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd bli glemt!
La tungen klistre seg til ganen om jeg ikke tenker på deg,
om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!»
Måtte vi be om Guds hjelp til å komme hjem, hjem til det sted hvor Gud er nær. Det skulle være vårt mål, vår bønn hver eneste dag; «Gud, la meg finne hjem !»
Målet for reisen er å komme hjem, – hjem til det trygge og kjente, hjem til vårt.
«Han er reist hjem» sa man i gamle dager på Vestlandet når en person døde. Ja, for slik er det – livet er en reise, og målet er å komme hjem.
Også i vårt dennesidige liv skal vi søke å komme hjem – hjem hvor vi kan lovprise Gud og synge Sions sanger.
