Gi oss igjen å høre: Fred over jorden. Fred!

I en urolig verden trenger vi å få høre englenes sang på nytt: «Fred over jorden» – som Kristi nærvær, ikke bare fravær av krig. Hyrdenes årvåkenhet og de vise menns oppbrudd minner oss om at fredens gave kommer ovenfra, men må mottas i et lyttende hjerte.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 6. januar 2025

I en urolig verden, ved foten av et nytt år, da trenger vi å si; Kjære Gud, gi oss igjen å høre det som englene sang over Betlehems marker: Fred over jorden. En fred som ikke først og fremst er fravær av krig, men er nærværet av Kristus selv. Kristus er vår fred, født ikke i maktens palasser, men i fattigdommens krybbe. Når vi ber om å få høre dette på nytt, ber vi samtidig om å få hjerter som kan ta imot det Gud allerede har gitt. Fredens budskap kommer ovenfra, men det må mottas nedenfra. Det krever stillhet. Det krever årvåkenhet. 

Slik hyrdene våket i natten, slik har Kirken gjennom århundrene voktet mysteriet om Inkarnasjonen: at Gud ble menneske, for at mennesket skulle få del i Guds liv. I hver messe lyder det samme ekkoet fra Betlehem. Gloria in excelsis Deo – Ære være Gud i det høyeste!

Gi oss ennå å bryte opp som de vise menn.

De hellige tre konger, eller kanskje var de flere – de vise menn fra Østen, de er pilegrimer, som også vi er det. De representerer alle folkeslag, all søken, all menneskelig lengsel etter sannhet. De blir ikke værende i det kjente, de bryter opp. De forlater trygghet og vaner, og lar seg lede av et tegn de ikke fullt ut forstår. Slik er også den katolske tro en vandring, en stadig omvendelse – conversio -der vi lar Gud føre oss dypere inn i mysteriet. Å bryte opp er aldri komfortabelt, ikke for noen. Å bryte opp innebærer å gi slipp på Herodes’ falske trygghet, på maktens illusjoner og egoets kontroll. De vise menn må passere Jerusalem før de finner Betlehem; også vi må ofte gjennom forvirring og kanskje tvil før vi finner Kristus. Kirken minner oss om at troen ikke er et privat prosjekt. Vi går sammen, i fellesskap med helgenene, med Maria som er vår mor og vår veiviser.

Gi oss i natt en stjerne, og gi oss å følge den.

Stjernen de vise menn fulgte er mer enn et himmelfenomen. Den er et sakramentalt tegn, et synlig uttrykk for en usynlig nåde. Gud taler til oss gjennom det skapte, gjennom historien, gjennom Skriften og gjennom Kirkens sakramenter. I dåpens lys blir vi selv bærere av stjernen, kalt til å reflektere Kristi lys i verden. I eukaristien finner vi det samme barnet som de vise menn tilba: ikke lenger i krybben, men skjult under brødets og vinens skikkelser.

Å følge stjernen krever lydhørhet. Den leder ikke alltid dit vi forventer. Den fører oss til det små, det skjøre og det vi kan overse. Stjernen leder til barnet som trenger vern, til den fattige som trenger rettferdighet, til den ensomme som lengter etter fellesskap. I katolsk sosiallære er fred uløselig knyttet til menneskets verdighet. Der Kristus ikke blir gjenkjent i de minste, der blir også freden taus.

De vise menn bøyer kne. De gir gaver: gull, røkelse og myrra. Gaver som peker frem mot Kristi kongedømme, hans guddommelighet og hans lidelse. Slik lærer Kirken oss at sann fred ikke finnes uten korsets alvor. Barnet i krybben er den samme som en dag skal gi sitt liv for verdens frelse. Derfor ber vi igjen: Gi oss å høre. Gi oss å bryte opp. Gi oss en stjerne. Ikke bare ved julens høytid, men hver dag. Måtte Kirken alltid være et folk på vandring, ledet av Kristi lys, og måtte freden som ble født i Betlehem finne bolig både i våre hjerter og i vår verden.

GI OSS IGJEN Å HØRE: FRED OVER JORDEN. FRED!