Endringer i det norske kirkelandskapet
Av Olav Hovdelien, 16. september, 2024, 05:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Nylig kom det ut en interessant bok med tittelen Folkekirke i et livssynsåpent samfunn. Perspektiver på Den norske kirke 2019-2023. Den er publisert av KIFO – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (tidligere Stiftelsen kirkeforskning), og inneholder bidrag fra en rekke forskere tilknyttet KIFO, med redaktørene Ånund Brottveit og Tore Witsø Rafoss i spissen. Boken gir anledning til å reflektere litt over noen endringer som ser ut til å være i ferd med å skje for det norske kirkelandskapet. På grunn av Den norske kirkes dominerende stilling historisk sett, har det som skjer med Den norske kirke også betydning for andre kirker og kirkesamfunns stilling i det norske samfunnet. Det gjelder også for vår egen katolske kirke.
En stadig mindre andel av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke
I boken kan vi lese at det er en stadig minkende andel av befolkningen i Norge som er medlemmer av den tidligere statskirken. Så sent som i 2001 stod fortsatt 86 prosent av befolkningen som medlemmer, men i dag er andelen sunket til 63 prosent. Nedgangen har vært stødig og jevn i relativt lang tid. «De tydeligste kvantitative endringene i Den norske kirke over tid er at en stadig mindre andel av befolkningen er medlemmer, konfirmerer seg og velger å døpe barna sine.», skriver Tore Rafoss i et av bokens innledende kapitler. Han viser til at det i dag er bare omtrent halvparten av barna som blir født i Norge, som blir døpt i regi av Den norske kirke, og omtrent like stor andel som blir konfirmert som femtenåringer. I et historisk perspektiv er dette å regne som lave tall for kirken, og de ser fortsatt ut til å være nedadgående.
Kilde: Kirken.no
Det er det relativt store regionale forskjeller når det gjelder kirkelig og religiøs oppslutning i Norge. Den norske kirke står sterkest i bispedømmene Hamar, Møre og Sør-Hålogaland bispedømme, alle med 74 prosent oppslutning av den totale befolkningen, mens kirken bare har 45 prosent oppslutning i Oslo. Samlet for hele landet har Den norske kirke per i dag en gjennomsnittlig oppslutning på 63 prosent av landets innbyggere totalt. Dette er en nedgang på seks prosentpoeng bare siden 2019.
Til sammenligning hadde Den katolske kirke, ifølge Statistisk sentralbyrå, 165 tusen medlemmer i 2020, noe som utgjør omtrent tre prosent av befolkningen. Dette er for katolikkenes del, en oppgang fra 46 tusen medlemmer i 2006. Oppgangen skyldes i hovedsak høy innvandring i denne perioden, særlig fra Polen. Den skyldes i liten grad at medlemmer av andre tros- og livssynssamfunn blir katolikker. Antallet «konvertitter» hvert år har vært relativt lavt. Den ortodokse kirke har i samme periode økt fra 5500 medlemmer i 2006 til 29 tusen i 2020.
Den norske kirke har i dag omtrent 3,5 millioner medlemmer, og er med dette fortsatt fem ganger så store som alle andre tros- og livssynssamfunn til sammen, kristne så vel som ikke-kristne.
Et av spørsmålene som ble stilt i forbindelse med undersøkelsen boken bygger på, handlet om hva slags grunner medlemmene av Den norske kirke har for å opprettholde sitt medlemskap. Her svarte 31 prosent av respondentene at grunnen til at de er medlemmer, er at de har en kristen tro. Til sammenligning var det 49 prosent som oppgav som grunn, at de vil støtte opp under den kristne kulturarven. På supplerende spørsmål som gikk på tilhørighet til kirken, fremkommer det av undersøkelsen at det er en relativt stor andel av medlemmene i Den norske kirke som ikke har en særlig sterk tilhørighet til trossamfunnet de er medlemmer av. Dette har trolig med kirkens historie som dominerende majoritetskirke å gjøre. I en majoritetskirke vil det være et større rom for «gratispassasjerer» enn i mindre kirker og trossamfunn. Men da er det nok også slik at en relativt svak tilhørighet kan føre til mange utmeldelser for eksempel den dagen kirken blir nødt til å kreve inn en egen kirkeskatt av medlemmene sine for å kunne dekke sine utgifter.
Nærmer det seg et vippepunkt for folkekirkeparagrafens legitimitet?
Da statskirkeordningen ble avviklet i 2012, og Den norske kirke ble et eget rettssubjekt løsrevet fra staten, ble ikke alle bånd mellom kirke og stat tatt bort. Det ble derimot innført en ny paragraf (§ 16) i Grunnloven, som gjaldt Den norske kirkes stilling. Her står det at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.», samtidig som «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»
Grunnlovsbestemmelsen fra 2012 legger altså opp til at finansieringen av andre tros- og livssynssamfunn enn «folkekirken» skal være «på lik linje», det vil si at det skal gis omtrent lik stor økonomisk støtte til alle per medlem. Hva vil skje dersom medlemsutviklingen fortsetter i samme takt som vi har sett de siste 20 årene, og andelen av befolkningen som er medlemmer i «folkekirken» havner under 50 prosent, spør Brottveit og Rafoss i boken, før de fortsetter: «Selv om dette ikke er en ny trend, kan man spørre om utviklingen er i ferd med å nærme seg et vippepunkt.»
Ifølge redaktørene av boken vil andelen som er medlemmer i «Norges folkekirke» kunne havne under halvparten av befolkningen allerede før år 2040. Det er likevel lite som tyder på at nedgangen vil stoppe der. «Hva skjer hvis dåp og medlemskap går fra å være et majoritets- til et minoritetsvalg? Hvordan vil dette påvirke kirkens selvforståelse og legitimitet i befolkningen? Og hvordan vil det påvirke den politiske viljen til å finansiere kirken over statsbudsjettet?», spør redaktørene allerede innledningsvis i boken. Av opplagte grunner bør man være tilbakeholden med å komme med spådommer om fremtiden, men hvis ikke trenden snur, tilsier en forsiktig fremskrivelse av tallene, at oppslutningen rundt Den norske kirke også godt kan komme til å falle til under 40 prosent ved midten av det århundret vi er inne i. Da kan fort formuleringen om den evangelisk-lutherske folkekirken i Grunnlovens paragraf 16 bli seende selsom ut, om den da fortsatt står der.
Videre er det grunn til å anta at hvis den politiske viljen til å finansiere Den norske kirke over statsbudsjettet blir borte, vil dette sannsynligvis også medføre at andre tros- og livssynssamfunn vil få kutt i den økonomiske støtten. Den katolske kirke har langt færre medlemmer, og langt færre ansatte enn den tidligere statskirken, men et betydelig kutt i statsstøtten vil kunne få store konsekvenser også for katolikkene, i likhet med de andre tros- og livssynssamfunnene.
Det kan se ut til at det er betydelige endringer på gang i det norske kirkelandskapet.
Ånund Brottveit og Tore Witsø Rafoss (red.). Folkekirke i et livssynsåpent samfunn. Perspektiver på Den norske kirke 2019-2023. (Oslo: KIFO. Institutt for kirke-, religions og livssynsforskning, 2024, 350 sider)
Olav Hovdelien har doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet – Storbyuniversitetet
