Av sr. Ragnhild Marie OP, 18. oktober, 2024, 05:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
«Ditt nærvær er min glede», ordene er Elisabeth av Trenighetens, Elisabeth, den begavede pianistinnen som skulle bli karmelittsøster.
Elisabeth hadde en vanskelig barndom, faren døde plutselig da hun var bare 7 år, og hun var et temmelig krevende barn.
Tross morens intense og energiske protester, velger Elisabeth 21 år gammel å inntre i et karmelittkloster, hun hadde jo viet seg til Jesus da hun bare var 14 år:
«Jeg følte en uimotståelig trang til å velge Jesus som min enestehusbond, og uten å nøle bandt jeg meg til ham med et jomfrudomsløfte».
Elisabeth finner sin plass i klosteret, hun utvikler seg, hun har funnet hjem.
« Oh ! Så god Herren er! Jeg kan ikke uttrykke min store lykke, jeg setter mer pris på den for hver dag. Her er det ikke noe mer, bare Ham, Han er alt, Han er nok, og det er Ham alene vi lever av. Du finner Ham overalt, i klesvasken, i oppvasken og i bønnen!»
Men også hun skal oppleve mørke dager, tvil og anfektelser, men troen holder henne fast, hun tør å finne hvile i Herrens favn.
« … Jeg kan ikke uttrykke min store lykke … det er Ham alene vi lever av», skriver Elisabeth entusiastisk til sin søster.
Elisabeth dør ung etter en tung og krevende sykdomsperiode, men hun etterlater seg mye og diktene hennes utrykker en trygg og rotfestet tro.
Vår egen Lars Oftedahl skriver i 1875 en tekst som kunne vært skrevet av Elisabeth av Treenigheten, den samme entusiasme og glede strømmer ut av hans tekst.
Å, at jeg kunne min Jesus prise som jeg av hjertet dog så gjerne vil, fordi han ville slik nåde vise å byde meg sitt himmerike til!
Å, hvilken lykke deg å tilhøre! Takk, takk at også jeg fikk være med! Din gode gjerning du selv fullføre, til jeg står fri og frelst i evighet!
Måtte også vi kunne finne denne gleden i troen, måtte også vi jublende kunne forkynne;
«… Jeg kan ikke uttrykke min store lykke … det er Ham alene vi lever av»
Troen er en gave, en nådens gave – en gave vi skal takke for, men også en gave vi er forpliktet til å bringe videre.
«Å, at jeg kunne min Jesus prise som jeg av hjertet dog så gjerne vil, fordi han ville slik nåde vise å byde meg sitt himmerike til.»
