Av sr. Ragnhild Marie OP, 16. september, 2024, 05:15
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Det største under er du sjølv, å Gud
«Ditt fotefar me ser i fjell og dalar og ute i det djupe himmelrom.
Og havsens velde om din stordom talar. Alt vitnar om din høge herlegdom[1]».
«Små føtter setter dype spor» kunne jeg lese på en barnegrav for noen år siden, og det fikk meg til å tenke at også vår tro skal sette spor, vår måte å leve vår tro på skal sette spor, vår måte å formidle vår tro på skal sette spor.
Tør vi?
Tør vi sette spor, tør vi vise vår tro?
I en verden hvor kristne forfølges, i en verden hvor kristne verdier settes på prøve – da må vi tørre å sette spor. Vi må tørre å gå i Guds fotefar.
Trygve Bjerkrheims vakre tekst om Guds storhet, om Guds fotefar, synlig i naturen, synlig i alt som omgir oss, – teksten er et vitnesbyrd om det å se Guds under i vår verden.
Om vi kan se Guds under i det som omgir oss, er det vår plikt som kristne å formilde dette til dem vi har omkring oss.
Tør vi?
Tør vi sette spor, tør vi vise vår tro?
«Kvar blom, kvart blad, av allmaktshandi sterke vart kledde i så underfullt eit skrud. Og ånd og lekam ber ditt adelsmerke. Det største under er du sjølv, å Gud».
Nesten hver eneste dag står det en mann med gitar i Majorstukrysset og synger vekkelssanger, han har mot, han tør. Mange av dem som går forbi, ler av ham, men han tør.
Å tro er ikke bare en privatsak, det at vi tror angår alle vi møter.
Troen gir trygghet, troen gir glede – glede over Guds under, over det å være et Guds barn.
La oss i jublende glede formilde vår tro – uten å skamme oss.
Det største under er du sjølv, å Gud
[1] Trygve Bjerkrheim 1904- 2001
