Den salige Jomfrus Uplettede Unnfangelse

«Jeg jubler av glede i Herren,
og min sjel fryder seg i min Gud;
for han har iført meg frelsens klær
og svøpt meg i rettferds kappe,
som en brud er prydet med sine smykker.»

(Høytidens introitus, tatt fra Jes 61,10)

Marias uplettede unnfangelse er den ene av to ‘unnfangelsesfester’ i Kirkens liturgi. På den 25. mars feires Vår Herres Jesu Kristi unnfangelse i Jomfru Marias skjød ved Den Hellige Ånds kraft, selve Menneskevordelsen (Inkarnasjonen), og den 8. desember feires denne Jomfruens unnfangelse i helliggjørende nåde, fri fra arvesyndens plett som alle Adams barn lider under. Alle katolikker bekjenner denne trossannheten, utropt til et dogme av Den salige Pave Pius IX i Inscrutabilis Deus, 1854. Slike pavelige erklæringer formidler ingen ny åpenbaring eller teologisk utvikling, men erkjenner og definerer et utsagn som del av den opprinnelige åpenbaringen betrodd til apostlene og deres etterfølgere. Marias uplettede unnfangelse er intet unntak, og i denne teksten vil vi forsøke å si noen ord om dette underfulle og dype mysteriet, slik at leseren kan grunnfestes i håpet på Guds kraft til frelse, som Han har oppreist i sin tjener Davids ætt (jfr. Luk 1,69).

Pius XIs høytidelige definisjon lærer oss at følgende er en ufeilbarlig sannhet, åpenbart av Gud, og nødvendig for alle rettroende kristne å bekjenne:

Den saligste Jomfru Maria ble, fra det første øyeblikk av sin unnfangelse, ved en særlig nåde og gunst fra den allmektige Gud, med henblikk på Jesu Kristi, menneskeslektens frelsers fortjenester, bevart ubesmittet av den opprinnelige synds flekk. (Den katolske kirkes katekisme, 431)

En ny Eva
For å begripe utgangspunktet for denne læresetningen, må vi tilbake til Edens hage og til menneskeslektens opphav. Adam og Eva var skapt av Gud og til evig salighet hos Ham. Oppnåelse av den evige salighet består i helliggjørelse, deltagelse i den guddommelig natur (2 Pet 1,4), som jo bare kan komme ved Guds frie gave, Hans nåde. Kirken lærer følgelig at Adam og Eva ble skapt (d.e. unnfanget) i opprinnelig rettferd, skikket til det åndelige liv innrettet mot oppnåelsen av Himmelen (KKK 375). Denne opprinnelige nåden betydde at de første menneskers kropp og sjel, som uhjulpet tenderer mot oppløsning, ble bevart fullkomne og hele, og alle deres medfødte krefter og evner opererte i en sunn harmoni, den lavere underordnet den høyere. Følgelig var udødelighet, frihet fra all lidelse, og fullstendig selvbeherskelse uten erfaringen av irrasjonelle eller syndige lyster.

Hvis dette er så, hvordan er det da mulig at de syndet? Jo, fordi de av fri vilje fortsatt kunne velge å trosse Gud, men også på grunn av Fristeren, Slangen som for sitt hovmods skyld nektet å tjene og ble kastet i avgrunnen. Denne falne engelen er menneskeslektens urfiende og prøver utrettelig å sluke den (1 Pet 5,8). Da mannen og kvinnen hadde syndet, talte Herren disse ordene:

«Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos 3,15)

Kirken kaller dette verset Protoevangeliet (‘Det første evangelium’), for allerede her ser vi løftet om Messias, som skal fødes av Kvinnen og knuse Slangens hode. Slik det var en første Adam som brakte døden inn i verden, så skulle det være en ny Adam til å forløse den gamle og gjenopprette menneskets likhet med Gud. Men det var jo ikke bare Adam som var skyld i syndefallet; det var først Eva som lot seg forføre av den onde engel til opprør mot Gud. Denne forbannelsen ble opphevet, sier kirkefedrene, da den nye Eva lot seg bebude av den gode engel Gabriel i lydighet til Guds ord da hun sa: Ecce ancilla Domini, fiat mihi secundum verbum tuum. (‘Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg efter ditt ord.’, Luk 1,38). Maria er Kvinnen (Åp 12,1-5), Mor til den Høyestes Sønn (Luk 1,32), og alle levendes mor (1 Mos 3,20). Ved Kristus skulle arvesyndens forbannelse oppheves, og Hans Mor ble den første til å motta denne velsignelsen. Hennes rene morsliv ble det ene ukrenkede sted på jord, hvorfra Menneskesønnens frelsesverk kunne begynne. Hun ble førstegrøden av den frelse Han ble menneske for å fullbyrde, og derfor Mor til alle de troende.

Den nye Ark
Når da altså Kristus kom for å fornye mennesket ved selv å bli menneske, valgte Han å la sitt hellige Legeme og Blod forme av Jomfru Maria, det som skulle ofres som et lyteløst offer til soning og forløsning. For å bevare dette hellige Legeme, måtte også dets kilde være hellig og lyteløs – kan vel et ondt tre bære god frukt? (sml. Matt 7,18). I Den gamle pakt var Arken som bar Guds bud skrevne i sten gjort av de dyreste materialer, dekket innvendig og utvendig med purt gull. Gud tillot ingen urenhet å nærme seg hverken Arken eller Tabernakelet (4 Mos 4,15), og Han gir omhyggelige instrukser om hvordan de skal lages (1 Mos 25,9; kapitlene 25-31 handler kun om hvordan Helligdommen skal bygges). Skulle Han da være da mindre nidkjær i tilblivelsen av den nye Ark som skulle bære Guds Ord skrevet i Jesu Kristi menneskenatur?

Det sømmer seg ikke at Den nye Eva skulle stå tilbake for noe sammenlignet med den første, men den første ble unnfanget uten synd; Den nye Eva ble derfor unnfanget uten synd. Videre sømmer det seg ikke at Den nye paktsark skulle være dårligere egnet til å bære Vitnesbyrdet enn hva den gamle var, men den gamle ark, som skulle bære Guds ord i sten, var gjort av de mest fullkomne materialene av samme slag som hva den skulle inneholde. Altså ble Den nye, levende Ark, Maria, gjort av uplettet sjel og legeme, så den skulle være i stand til å inneholde Det levende Guds Ord. Hennes morsliv ble det første sted Den uendelige og allstedsnærværende Herre skulle legemliggjøres og la hele sin guddoms fylde bo (Kol 2,9). Å tenke seg at dette sted, at denne høyst velsignede jomfru noensinne hadde vært underlagt synden og dødens lov, som trell under Djevelen, er fullstendig frastøtende for enhver gudfryktig sjel. En lyte i Jomfruen ville bety at Kristus måtte anvende sin frelsende nåde på seg selv for å forhindre at syndens krenkelse kom over Ham selv.

Den brennende busk og Liljen blant torner
Kirkefedrene er våre vitner til alt dette, og det er mange eksempler fra Skriften hvor de finner typer og tegn på den hellige og jomfruelige Guds Mor: i Noas ark bevart fra syndfloden, i Jakobs stige hvor Guds engler stiger opp og ned og hvor Kristus står øverst, i det opprinnelige Paradis hvor den første Adam levde, i Guds stad Jerusalem og i Den hellige Kirke (Ineffabilis Deus, Lumen Gentium 53). Et annet av disse bildene er den brennende busk som Moses så:

Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en luende ild, midt ut av en tornebusk; og han så opp, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brente ikke opp. Og Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette vidunderlige syn, hvorfor tornebusken ikke brenner opp. Da Herren så at han gikk bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord. (1 Mos 3,2-5)

Om dette sier kirkefaderen St. Johannes av Damaskus: «Den brennende busk var et bilde av Guds Mor… Hvis, derfor, stedet hvor Moses så et bilde av Vår Frue var hellig, hvor meget mer selve bildet? Og ikke bare er det hellig, men jeg våger å si det er det allerhelligste.» (overs. fra On Holy Images, 79). Jomfru Maria er Den brennende busk, der Herrens Ord steg ned, oppflammet av Den Hellige Ånd, som overskygget henne (Luk 1,35), men fordi hun er plettfri og hellig, brennes hun ikke opp. Står vi foran denne uplettede Dronning, da skuer vi Den evige Visdoms trone, Sion hvorfra Herrens lov utgår (Jes 2,3); «Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes kledning er gjennomvirket med gull.» (Sal 45,14). Guds Mors enestående hellighet har Kirken også funnet forkynt i Høysangen: «Som en lilje blant torner, så er min venninne blant de unge kvinner.» (Høys 2,2). Ingen annen skapning har blitt skjenket hennes privilegier, for ingen andre skulle frembære Guds Sønn – sammenlignet med hennes liljehvite uskyld er alt annet et tornekratt.

Dogmet og det kristne liv
Marias uplettede unnfangelse er også kilde til mange viktige prinsipper i det åndelige og moralske liv. Et av disse er at alt vi har er en gave fra Gud – «Uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15,5). Marias renhet er hennes Sønns nådegave, som Han fortjente for henne på Korset. Det samme gjelder all hellighet og dyd hos mennesker, selv de naturlige – alle mennesker er Guds skapninger og avhenger av Ham i alt. Samtidig er en av disse gavene den frie vilje, som må brukes til å søke, elske og tjene Ham, slik Maria gjorde og fremdeles gjør i Himmelen.

En annen sannhet som vi minnes om er at alle skylder Gud å vandre ulastelige og uplettede – «Derfor skal dere være fullkomne, likesom deres himmelske Fader er fullkommen.» (Matt 5,48). Den uplettede unnfangelsen fornyer de troendes iver til etterlevelsen av Herrens bud og til å unnfly all synd, å leve i Herrens lys og ikke i mørke (sml. Ef 5,8), å jage etter hellighet (sml. 1 Tim 6,11). Ved å påkalle og etterligne Guds uplettede Mor, oppdras de troende av henne til å leve i Den Hellige Ånd og bli Kristus lik. Andakt til Guds Mor lar henne oppfostre Kristusbarnet i den troendes sjel. Herren har gitt henne i oppgave å være vår Mor i nådens orden (LG 61), til å veilede og oppdra oss i tro, håp og kjærlighet ved nådegavene hennes forbønn bringer oss.

Til sist burde denne høytiden gi oss stadig sterkere håp på Guds løfter. For Han som så til sin ringe tjenerinne og har gjort store ting mot henne (sml. Luk 1,48-49), har ved den uplettede unnfangelse kunngjort sin vilje: å knuse Slangens hode under hennes plettfrie fot og forløse alle mennesker til den samme opprinnelige hellighet som Eva tapte og Maria vant, å sammenfatte og fornye alle ting i Kristus (sml. Ef 1,10).

Kom da, elskede brødre, og la oss istemme engelens hyllest og så langt vi makter det, gjengjelde den rettmessige heder og si: Hill deg, full av nåde, Herren er med deg! (St. Gregor Undergjørerens preken)

Bønner og hymner for dagen

Noen forslag: Hill deg Maria, Rosenkransen, Angelusbønnen, Salve Regina, Alma Redemptoris Mater, Ave Maris Stella. Alle disse finnes i En liten katolsk bønnebok eller Lov Herren.

Se også denne bønnen, som benytter symbolikk fra Høysangen og fra Judits bok.

Tota pulchra es
Tota pulchra es, Maria.
Et macula originalis
non est in Te.
Tu gloria Ierusalem.
Tu laetitia Israel.
Tu honorificentia populi nostri.
Tu advocata peccatorum.
O Maria,
Virgo prudentissima.
Mater clementissima.
Ora pro nobis.
Intercede pro nobis.
Ad Dominum Iesum Christum.
Amen.

Den fagreste er du, Maria,
og fordums dagers syndeplett
er ikke deg.
Du Jerusalems ære,
du Israels fryd,
du folkets heder.
Du synderes forbeder.
Å Maria,
viseste Jomfru,
mildeste Mor.
Be for oss,
gå i forbønn for oss,
til Herren Jesus Kristus.
Amen
Bibliografi

Bibelsitater adaptert fra Norsk Bibel 1930.

• Den katolske kirkes katekisme.
• Ineffabilis Deus, encyklika Pave Pius IX, eng. overs.
• Lumen Gentium, dogmatisk konstitusjon fra Det annet vatikankonsil
• Gregor Undergjørerens preken på Høytiden for Marias Bebudelse, eng. overs.
• Traktat mot ikonoklasmen, St. Johannes av Damaskus, eng. overs.

Av Peder Josef Foss, 7.12.2022

Støtt vårt arbeid på Vipps til 650212 eller til kontonummer 3905.10.86949.

Les også:
Om høytiden for Jomfru Marias uplettede unnfangelse

Messe 8.desember