Nedtelling til konklavet: Hva kjennetegner den ideelle pave?

Hva kjennetegner den ideelle pave? I møte med et kommende konklave stilles det store forventninger til den neste etterfølgeren av Peter. Den ideelle pave må være mer enn en organisator – han må være et forbilde i hellighet, ydmykhet og trofasthet mot Kirkens lære.

Av Edward Pentin, 3. mai 2025

En pave må besitte kvaliteter som går langt utover rollen som administrerende leder for Den katolske kirke.

Han bør ha sterk tro og være ydmyk, fast i å følge Kirkens lære og apostoliske tradisjon, og personifisere pavens eldgamle tittel servus servorum Dei – «Guds tjeneres tjener».

Men han bør også ha andre eksepsjonelle egenskaper og ideelt sett utvise stor hellighet og fremragende dyder – dyder som, slik jeg skrev i min bok The Next Pope (2020), best kan forstås gjennom eksempelet til den hellige Peter i Det nye testamentet.

Etter oppstandelsen ba Kristus Peter om å «gjete mine sauer, fø mine sauer», selv etter at Peter hadde fornektet ham. En pave bør derfor vise en kjærlighet til Kristus som omfatter alle medlemmer av Kristi mystiske legeme – «flokken» som Kristus er den gode hyrden for.

I motsetning til politikere som kun fokuserer på denne verden, har paven som sitt viktigste ansvar å lede millioner av sjeler mot det evige livet. Hans nestekjærlighet må derfor være slik at han effektivt leder flokken gjennom sitt styre, nærer dem gjennom liturgien og underviser dem i sann lære – de tre munera (oppgavene) til en biskop: å undervise, styre og helliggjøre.

Den hellige Peter utdyper dette når han formaner prestene:

«Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens seierskrans som aldri visner» (1. Pet 5,2-4).

Lik den hellige Peter, som ble kledd og ført dit han ikke ønsket å gå, må også en pave være ydmyk og underkaste seg den guddommelige forsyn. Som Peter – klippen som den synlige Kirken ble grunnlagt på – må pavens etterfølger gjennom nåde være sterk både i karakter og tro.

Betrodd med «nøklene til himmelriket» og makten til å «binde og løse», må paven dømme rettferdig og balansere rettferdighet med barmhjertighet til sjelenes frelse. Han er også kalt til å bekrefte de troende i Kirkens lære, opprettholde tradisjonen og beskytte ortodoksien – oppgaver som til syvende og sist definerer Peters hovedoppdrag. Han skal vokte troens skatt og dermed sikre Kirkens enhet.

Et av de beste rådene om pavelige kvaliteter kommer fra den hellige Bernhard av Clairvaux i skriftet Om betenkning. Cisterciensermunkens tanker har hatt innvirkning på paver gjennom århundrene, spesielt pave Benedikt XIV (1740-1758), som betraktet dem som målestokken for pavelig hellighet. Benedikt oppsummerte den hellige Bernhards «gylne råd», som gir gode ledetråder til hva man bør se etter hos kardinaler som anses papabile:

1. Paven bør ikke oppslukes helt av aktivitet, men huske at hans hovedoppgave er å bygge opp Kirken, be og undervise folket.
2. Ydmykhet må være pavens viktigste dyd: «Jo høyere du er hevet over andre, desto tydeligere må din ydmykhet være.»
3. Pavens iver skal være rettet mot personlig hellighet, ikke verdslige æresbevisninger.
4. En pave bør ha venner kjent for sin godhet.
5. Fordi maktstrukturer lettere tar imot gode menn enn gjør menn gode, bør paven fremme personer med bevist dyd.
6. I møte med onde mennesker bør paven stå fast imot dem: «La ham frykte din ånds vrede som ikke frykter mennesker. La ham frykte dine bønner som har foraktet din formaning.»

Benedikt XIV bemerket også en syvende egenskap, fremhevet av konsilet i Trient: at paven skal velge kardinaler blant menn som er fremragende i kunnskap og dyd, og som er gode og dyktige hyrder.

I henhold til den eldgamle eden paver avlegger når de blir Romas biskop, skal de også ha iver for utbredelsen av den katolske tro, fremme og gjenopprette kirkelig disiplin, og forsvare Den hellige stols rettigheter.

Den hellige Robert Bellarmin, jesuitt og kirkelærer fra 1500-tallet, understreket viktigheten av at en pave evner å utnevne gode biskoper, sikre at disse oppfyller sine plikter og eventuelt tvinge dem til det. Bellarmin var tydelig på hva som kreves for at en mann skal være en god og hellig pave, og beklaget før konklavet i 1605 at han ikke fant en eneste kandidat egnet til embetet som Romas biskop.

Til syvende og sist er det mange faktorer som avgjør kardinalenes valg, som alder, geografisk bakgrunn, teologisk retning, erfaring og helse. Men historisk sett har disse personlige egenskapene fungert som en mal for deres avgjørelser.