Den hellige Ambrosius; den merkeligste livshistorien noensinne? (8 ting du bør vite og dele)

Av Jimmy Akin, oversatt av Pål Augland, førstegang publisert 6. desember 2013

Ambrosius’ minnedag er 7. desember.

Han var en av kirkens fire første anerkjente kirkelærere, og han døpte den hellige Augustin.

Han hadde kanskje også den merkeligste livshistorien av alle kirkefedrene.

Her er åtte ting du bør vite og dele …

1) Hvem var Ambrosius?

Ambrosius av Milano ble født rundt år 338 e.Kr. og døde i 397.

Han var biskop i Milano i Italia.

2) Hva er det som gjør hans livshistorie så merkelig?

Opprinnelig var han embetsmann, men han ble biskop på en høyst uvanlig måte.

Etter at den lokale biskopen døde, kom katolikkene og arianerne i en voldsom konflikt om hvem som skulle bli den nye biskopen.

Ambrosius prøvde å bevare freden og skape ro mellom de to gruppene da noen, angivelig en liten gutt, begynte å rope “Ambrosius, biskop!”.

Snart begynte de to gruppene å rope sammen at Ambrosius skulle bli den nye biskopen.

(Arianerne mente tydeligvis at selv om Ambrosius var katolsk i tro, ville han være en snillere biskop enn de ellers ville fått). 

Disse omstendighetene er ekstraordinære nok, men det som er enda mer ekstraordinært, er at Ambrosius ikke engang var kristen ennå. Han var en udøpt katekumen!

3) Kan det bli merkeligere?

Ja, det kan det!

Ambrosius ville ikke være biskop, og derfor gikk han i skjul.

Keiser Valentinian fikk høre om alt dette og erklærte strenge straffer for alle som ville gi Ambrosius husly.

Dermed ble han tvunget til å komme frem fra sitt skjulested og ta imot sin ordinasjon som biskop.

Han ble raskt sendt gjennom de innledende gradene i ordenen, og en uke senere ble han vigslet til biskop.

4) Hvordan gjorde han det som biskop?

Han gjorde det strålende! Det er noe av grunnen til at han endte opp som kirkelærer.

Han etterlot seg mange fantastiske skrifter. Han bidro til å omvende den hellige Augustin. Og han bekjempet vranglære.

Han innførte også en praksis i Vesten som har fulgt oss helt frem til i dag.

5) Hvilken praksis var det?

Lectio Divina. Pave Benedikt XVI forklarte:

Den nye biskopen var kulturelt velutdannet, men samtidig uvitende om Skriften, og han begynte raskt å studere den.

Med utgangspunkt i verkene til Origenes, den ubestridelige mesteren av den «aleksandrinske skole», lærte han å kjenne og kommentere Bibelen.

Ambrosius overførte dermed meditasjonen over Skriften som Origenes hadde påbegynt, til det latinske miljøet, og innførte lectio divina i Vesten.

Lectio divina-metoden ble retningsgivende for hele Ambrosius’ forkynnelse og forfatterskap, som nettopp sprang ut av bønnens lytting til Guds ord.

6) Hvordan bidro Ambrosius til Augustins omvendelse?

Det var også en ganske dramatisk historie, der Ambrosius satte seg opp mot keiseren med fare for sitt eget liv.

Pave Benedikt forklarte:

Et avsnitt fra Augustins Bekjennelser er relevant.

Augustin hadde kommet til Milano som retorikklærer; han var skeptiker og ikke kristen. Han søkte den kristne sannheten, men var ikke i stand til å finne den.

Det som rørte hjertet til den unge afrikanske retorikeren, som var skeptisk og nedstemt, og som drev ham til endelig omvendelse, var ikke først og fremst Ambrosius’ glimrende prekener (selv om han satte stor pris på dem).

Det var snarere biskopens vitnesbyrd og hans milanesiske kirke, som ba og sang som én intakt kropp.

Det var en kirke som kunne motstå de tyranniske utspillene fra keiseren og hans mor, som tidlig i 386 igjen krevde en kirkebygning til arianernes feiringer.

I bygningen som skulle rekvireres, forteller Augustin, «våket det fromme folket, klare til å dø sammen med sin biskop».

Dette vitnesbyrdet fra Bekjennelser  er verdifullt fordi det peker på noe som rørte seg i Augustin, for han fortsetter: «Selv om vi var åndelig lunkne, delte også vi hele folkets begeistring» (Bekjennelser 9,7).

7) Var Ambrosius bemerkelsesverdig på andre måter?

Han var bemerkelsesverdig på mange måter, og i dag vil vi kanskje stusse i møte med følgende historie.

Pave Benedikt forklarte det slik:

[Augustin] skriver i sin tekst at hver gang han oppsøkte biskopen av Milano, var han ofte opptatt med catervae [latinsk for ‘skare’] av mennesker fulle av problemer som han gjorde sitt ytterste for å avhjelpe.

Det var alltid en lang kø av mennesker som ventet på å få snakke med Ambrosius, og som søkte trøst og håp hos ham.

Når Ambrosius ikke var sammen med dem, med folket i allmenhet (ikke så mye), var han enten i gang med å restituere kroppen med nødvendig mat eller med å gi ånden næring ved å lese.

Her undrer Augustin seg over at Ambrosius leste i Skriften med lukket munn, bare med øynene (jf. Bekjennelser  6, 3).

I de første kristne århundrene ble lesing utelukkende oppfattet som forkynnelse, og høytlesning gjorde det også lettere for leseren å forstå.

At Ambrosius kunne lese sidene med øynene alene, antydet for den beundrende Augustin en sjelden evne til å lese og bli fortrolig med Skriften.

Forstår du det?

Ambrosius var kjent for sin evne til å lese med lukket munn, uten å bruke stemmen eller bevege leppene.

Vi lærer alle å gjøre dette i dag, men det var sjeldent i den antikke verden! På den tiden måtte man i det minste bevege leppene for å kunne lese.

Ambrosius ga også Augustin et svært berømt råd, som mange siterer i dag uten å vite hvor det kommer fra.

8) Hvilket råd var det?

Augustin bemerket at de liturgiske skikkene i Roma var annerledes enn de som ble brukt andre steder, og Ambrosius fortalte ham noe vi fortsatt siterer i dag.

Vi omskriver det på engelsk, men det er den samme tanken:

“When in Rome, do as the Romans do.” «Når du er i Roma, gjør som romerne gjør.»

Her er forresten en video jeg laget for noen år siden om Ambrosius. Den ble laget da boken min, The Fathers Know Best , kom ut: