Togos sterke kirke: kaffe, mote og mange kall
Togos blomstrende katolske kirke løfter landet gjennom utdanning og entreprenørskap. Fra benediktinermunkenes kaffefarm i fjellene til søsterkongregasjonenes skoler i Lomé vokser både tro og kall.
Av Victor Gaetan, 11. november 2025
Redaktørens merknad: Dette er den andre i en serie artikler fra Afrika av Victor Gaetan, som begynte med Kamerun.
LOMÉ, Togo — Kaffeproduksjon krever stor hengivenhet, særlig når de som høster bønnene er katolske munker. Høyt oppe i et fjellområde i det sørvestlige Togo, et smalt vestafrikansk land klemt mellom Ghana og Benin, ligger benediktinerabbediet Abbey of the Ascension of Dzogbégan.
Det er et juvel-aktig eksempel på katolsk rikdom i et land hvor kirken blomstrer.
Klosteret, som ble hogd ut av tett skog av fem franske munker i 1961, da Togo fikk sin uavhengighet fra Frankrike, huser i dag om lag 30 afrikanske munker som praktiserer ora et labora og ber fem ganger daglig i et flerkantet kapell av tykt, lokalt treverk. De fleste er fra Togo; andre kommer fra Kongo eller Den sentralafrikanske republikk, land der vold tidvis tvinger prester og ordensfolk til å flytte.
Seks munker driver den travle kaffegården, som produserer både arabica (søtere; krever høyere høyde) og robusta (mer robust; høyere koffeininnhold) for eksport helt til Japan, men hovedsakelig til Europa og nabolandene. På emballasjen er det syngende ordensfolk.
Andre beboere tar seg av kyr og kaniner eller lager syltetøy og sirup av frukt i overflod: sitroner, mandariner, appelsiner, papaya og banantrær. En gjestefløy tar imot besøkende, som møtes av skilt på fransk: «Silence!»
Det som gjør dette til et særlig kristent foretak, er ikke bare de vakre tidebønnene som synges jevnlig fra før daggry til etter solnedgang, men også vanen med å bruke virksomheten til å løfte lokalbefolkningen. Ifølge benediktinerpater François Amouzou produserer klosteret omtrent fem tonn kaffe, men når man legger til kaffen de brenner fra nabogårder, er produksjonen nærmere 12 000 tonn.
Hvordan hjelper munkene andre i regionen?
«Vi gir mat og medisiner til enker, studenter og fattige, eller vi betaler skolepenger direkte», forklarer pater Amouzou. «Bønder har ofte ikke nok midler til å holde gårdene i gang, så vi støtter dem under dyrking og innhøsting. Når de så selger til oss for brenning, får vi rabatt.»
Kaffeeksperten tilbrakte flere år i Indiana. En av favorittaktivitetene hans var «å gå i dyrehagen». Var det av hjemlengsel? «Nei», sier pater Amouzou, som vokste opp omtrent ca 30 km fra klosteret. «Jeg likte bare å besøke dyrene i burene deres.»
Italiensk støtte
Jeg ble invitert til klosteret av benediktinerpater Fabrice Vovor, prest – og skoleinspektør – fra nærmeste by, Kpalimé, der mer enn 40 % av befolkningen er katolikker. Nasjonalt utgjør katolikker rundt 25 % av de 6 millioner innbyggerne, noe som gjør katolisismen til landets største kristne trosretning.
Som barn likte pater Vovor å besøke klosteret, noe som bidro til å klargjøre kallet hans. Han konkluderte med at han trengte større engasjement i verden og valgte derfor å bli bispedømmeprest.
Pater Vovor fullførte en overbevisende doktorgrad ved Paul‑Valéry‑universitetet i Montpellier, Frankrike, som utgis neste år: From Foreign Missionaries to an Indigenous Togolese Clergy: The Impact of Africanization on Evangelization and Society, 1892–1967. Etter studier i Italia ba en biskop ham bli værende for å arbeide i en norditaliensk menighet, men, forteller han: «Jeg ønsket ikke å bli i Italia; jeg ønsket å gjøre noe for mitt folk som trenger hjelp.»
Presten vendte tilbake til Togo, der hans første oppgave var å lede St. Michel College, en ungdoms- og videregående skole. Den var forfallen og hadde få ressurser, som bøker og skolemateriell. Derfor kontaktet pater Vovor sine italienske venner; de bidro så raust at skolen satte opp en æresplakett på en vegg vendt mot offentligheten. (Han vikarierer jevnlig for prester i Piemonte mens de er på ferie.)
Vi stanser ved skolen på vei til hovedstaden Lomé. Barna, fra 10 til 19 år, er begeistret over å få besøk. Selv om tavlene er gammeldagse, er elevene glade og livlige, kledd i strøkne rosa og beige uniformer. Det er som å reise tilbake til en tid før smarttelefonene tok over barndommen.
Undervisning av nasjonen
Katolske skoler og offentlige skoler i Togo følger samme læreplan, men katolske skoler underviser mer eksplisitt i etikk og har messe minst én gang i måneden.
«Det er en viktig form for innflytelse», sier pater Vovor. «De fleste politiske ledere har selv fått katolsk utdanning, så de kjenner våre verdier – og det gjør barna deres også. Det skaper respekt.»
På hovedveien mot hovedstaden passerer vi tilsynelatende en katolsk skole for omtrent hver 10. km. Vi stanser ved en barnehage drevet av Søstrene Notre Dame de l’Église, en innenlandsk kongregasjon opprettet i 1952 av Lomés første erkebiskop, franskmannen Joseph Strebler fra Society for African Missions.
Når vi spør sr. Victoria om hvorfor hun vier seg til de minste, oppsummerer hun holdningen til så mange ordensmenn og -kvinner i dette feltet: «Jeg tror vi kan hjelpe mennesker til å få en framtid når de får utdanning. Til et bedre liv. Til å bekjempe fattigdom. Ingenting er viktigere her.»
Nærmere hovedstaden, i Apessito‑området, besøker vi et imponerende kompleks der Canossian Daughters of Charity driver to ambisiøse skoler: Institut Supérieur Agata Carelli (ISAC), et privat universitet, og Centre Catholique de Formation Technique et Professionnelle, en yrkesskole for unge kvinner.
Mens Reine og Ida ler og knipser bilder foran skoleporten, forteller de at de er travelt opptatt med mote og frisørfag ved sin «fantastiske skole!»
Rektor søster Thérèse Djamongue hilser oss utenfor, ved siden av et skilt med et ikon og den betagende erklæringen: «Jesus Kristus er den egentlige grunnen til denne skolen. Han er den usynlige læreren, alltid til stede i klassene. Han er forbilde for alt personale og inspirasjon for alle elever.»
Canossianerne startet denne misjonen i Togo for 30 år siden. I 2015 utvidet ordenen med et medisinsk tilbud, Bakhita Health Center, oppkalt etter den kjente canossianeren, den hellige Josefina Bakhita, skytshelgen for slaver og ofre for menneskehandel.
Fruktbare kall
Togos katolske fellesskap led et stort tap da Lomés erkebiskop Nicodème Barrigah‑Benissan døde i fjor, 61 år gammel. Han er ennå ikke erstattet.
Prelaten var landskjent som sanger og dramatiker og vant Grand Prix for togolesisk litteratur i 2020. Han var også en moralsk autoritet som ledet bispekonferansens Sannhets‑, rettferdighets‑ og forsoningskommisjon, som undersøkte politisk vold i Togo mellom 1958 og 2005; rapporten ble overlevert landets president i 2012. I 11 år virket erkebiskop Barrigah som diplomat for Den hellige stol, med tjeneste i Rwanda, El Salvador, Elfenbenskysten og Israel mellom 1997 og 2008.
Under messen i en imponerende ny kirke i Lomé, St. Rita menighet i Tokoin‑Wuiti, la jeg merke til erkebiskopens innflytelse reflektert i innvielsessteinen, datert 2022.
Fader Hermann Houdji er kapellan ved St. Rita, presteviet for to år siden. Han forteller at landets bispekonferanse har arbeidet målrettet for å styrke presteutdannelsen. Så mange unge menn søkte til seminaret at opptakskravene måtte skjerpes. Togo har nå tre interbispedømme-seminarer, i tre ulike deler av landet, som utdanner prester på forskjellige stadier i utdannelsen.
Statistikk viser en tydelig nasjonal økning i antall katolske prester, både bispedømmeprester og ordensprester, de siste 15 årene, til tjeneste for landets seks bispedømmer og ett erkebispedømme.
Pater Vovor forklarer: «Kirken opplever stor vitalitet, ja, en renessanse, nesten overalt. Barn, altertjenere og kormedlemmer oppmuntres tidlig til å søke seminaret, og slik vokser ønsket om å bli prest.»
«Dette er en strålende tid for den togolesiske Kirken,» sier presten og skolemannen. «Selv de mest perifere delene av landet er godt betjent» – også fjellene der kaffen blir til.
Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.
