Biskop Erik Varden om økumenisk erklæring om kjønn og seksualitet
Av CNA Tyskland, oversatt av Eli Åm, 16. oktober 2024
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Sammen med rundt 30 andre kristne trossamfunn i Norge har katolske biskoper undertegnet en økumenisk erklæring om kjønnsteori og seksualitet.
Dokumentet med tittelen «Økumenisk erklæring om Kjønns- og seksualitetsmangfold» ble offentliggjort tirsdag.
I et intervju med CNA Tyskland, EWTN Norges tyske nyhetspartner, forklarte biskop Erik Varden i Trondheim, som også er leder av Den nordiske bispekonferansen, bakgrunnen for erklæringen.
Biskop Varden, kan du fortelle oss noe om bakgrunnen for denne erklæringen? Hva førte til at den ble til, og hvordan kom samarbeidet mellom ulike kristne kirkesamfunn i Norge i stand?
Prosjektet har en forhistorie i en økumenisk erklæring om ekteskapet fra 2016, som også de katolske biskopene var medunderskrivere av. Et seminar i våres stimulerte til tanken om at det kunne være konstruktivt å vurdere en lignende erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold, et tema som for tiden er mye diskutert og som berører mange menneskers liv på en dyptgripende måte.
Erklæringen tar for seg biologiske realiteter ved siden av Bibelens lære. Hvordan ser du for deg at denne tilnærmingen kan bidra til diskusjoner om kjønn og seksualitet i det norske samfunnet i dag?
Jeg tror det er viktig å ta denne diskusjonen så objektivt som mulig. For kristne har Bibelen objektiv autoritet – men vi vet at mange i et flerkulturelt samfunn ikke anerkjenner dette. Derfor er det viktig å vise at den kristne antropologiske visjonen, deres syn på hva et menneske er, hva det vil si å være kvinne eller mann, stemmer overens med empiriske data. En kristen livsforståelse er utpreget konkret.
Den omfatter mennesket som en helhet og forutsetter at vår selvforståelse ikke kan reduseres til en idé, en individuell oppfatning, men er innskrevet i kroppen, i genene våre. Det kan være vanskelig, og noen ganger smertefullt, å harmonisere identitetens subjektive og objektive dimensjoner: Mye av verdenslitteraturen handler om denne konflikten. Men for å trives, for å finne frihet, må vi ta utgangspunkt i virkeligheten slik den er. Å forsøke å justere virkeligheten ut fra personlige oppfatninger er risikabelt, særlig når man begynner å gi umulige løfter til de sårbare, ensomme og sårede.
En viktig del av erklæringen vår fokuserer på respekten vi skylder barn. Den understreker vår plikt til å la dem verdsette seg selv som de er, med evne til relasjoner og vennskap, uten å lokke dem inn i en selvrefererende visjon av seg selv og verden.
Hvis denne tonen blir hørt, vil den berike og nyansere den offentlige diskusjonen.
Kan du si noe om hvilke pastorale tilnærminger du vurderer i lys av denne uttalelsen? Hvordan har dere tenkt å opprettholde denne læren samtidig som dere tjener alle medlemmene i bispedømmet?
I fjor utarbeidet vår nordiske bispekonferanse et hyrdebrev om menneskelig seksualitet. Der understreket vi: Vi er her for alle, for å ledsage alle. Det er enhver prests oppgave og privilegium.
Vi tror, som erklæringen sier, at hvert eneste menneske er elsket av Gud. Vi er forpliktet til å møte mennesker på dette grunnlaget. Men å elske noen betyr ikke nødvendigvis å bekrefte dem i alt de gjør og sier: Evangeliet viser oss dette tydelig.
Som hyrder har vi ingen illusjoner om kompleksiteten i menneskers liv og relasjoner. Vi ønsker å ledsage komplekse situasjoner på en medfølende og kreativ måte. Samtidig er vi ordinert til å forkynne og undervise, ikke ideer vi selv har skapt, men Kristi evangelium slik det er lært og utlagt av Den katolske kirkes læreembede, en kirke som ikke er et fjernt, kynisk, byråkratisk organ, men, som Johannes XXIII understreket i en avgjørende encyklika, Mater et Magistra – en mor og lærer som vil oss vel, og som har en enorm og klarsynt erfaring når det gjelder menneskeheten.
Kirken forsøker å få oss til å vokse utover våre altfor snevre kategorier og forventninger, mot den fylden i tilværelsen som den kristne tradisjonen kaller hellighet, en deltakelse i selve Guds liv. Det er dette målet vi må peke mot, i overbevisningen om at ethvert menneske, uansett hvor motsetningsfylt hans eller hennes utgangspunkt er, kan nå det gjennom utholdenhet og nåde og dermed oppnå dyp lykke.
Dokumentet nevner bekymringer rundt offentlige myndigheters tilnærming til kjønnsteori. Kan du utdype hvilke utfordringer kristne står overfor i denne forbindelse?
Det er få land i verden i dag som fører en offentlig samtale basert på et enhetlig syn på virkeligheten, på sannheten. Vår verden er preget av mangfold. På mange måter er dette en berikelse, en velsignelse.
Risikoen er imidlertid at vi gir opp forsøket på å basere samfunnet på ideer som kan deles. Hvordan kan et samfunn vokse og trives på denne måten? Vi ender opp med en fragmentert samfunnsorden. Dette blir påtrengende når det gjelder spørsmål som berører menneskers liv, verdighet og identitet.
Vi risikerer å bli revet med av teorier, ja, til og med ideologier. Det 20. århundret har vist oss, med ufattelige omkostninger i form av lidelse, hvor skrøpelige teorier kan være, og hvor midlertidige. Kjønnsteorien hadde medvind i noen år, men vi blir stadig mer oppmerksomme på de menneskene som er blitt hardt skadelidende av den.
Ettervirkningene av Tavistock Clinic-affæren i England er et velkjent eksempel på hvordan disse skadene er blitt håndtert, men det er langt fra det eneste. Koret av stemmer som ønsker å bli hørt, blir stadig høyere. Det er en god ting.
I erklæringen vår står det: «For oss er ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og trosfrihet sentrale og umistelige verdier». Innenfor denne friheten mener vi at også vår stemme fortjener å bli hørt. Og som vi sier, mener vi at offentlige myndigheter overskrider sitt mandat når de forsøker å påtvinge konformitet til teorier som er bare det – og ikke et tilstrekkelig grunnlag for lovgivning eller indoktrinering, for eksempel i skolebøker.»
Som katolsk biskop som undertegner en økumenisk erklæring, hvordan ser du for deg at denne erklæringen vil påvirke kristne svar på aktuelle debatter om kjønn og seksualitet i Norden og andre land?
Vårt mål er å bidra konstruktivt. Erklæringen vår er verken sint eller overdrevet. Den springer ut av vårt engasjement for nasjonen vår og vårt ønske om å bygge den opp. Vi bekrefter livets dyrebarhet, hvert enkelt menneske – som vi ønsker å gjenkjenne som en søster, en bror, en mulig venn, ved å se dem så langt det er mulig slik Gud ser dem, det vil si med et enormt håp.
Les også:
Norsk katolsk bisperåd signerer felleskristen erklæring om kjønn og seksualitet
Felleskristen erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold»