Nyheter · Pavens besøk i Spania
Pave Leo XIV svarer på vanskelige spørsmål om egoisme, selvmord og tilgivelse
Under en bønnevake på Olympiastadion i Barcelona svarte paven på flere direkte, dype og hjerteskjærende spørsmål fra unge mennesker.
I Barcelona tirsdag kveld tok pave Leo XIV opp bekymringene til tre unge mennesker som delte sine personlige kamper i en kraftfull dialog preget av oppriktighet, smerte og håp.
Under bønnevaken på byens Olympiastadion – på den fjerde dagen av sin apostoliske reise til Spania – svarte paven på direkte, dype og hjerteskjærende spørsmål med en hyrdes stemme, menneskelig varhet og øyeblikk av sterk intensitet.
Å oppdage sitt kall i et egoistisk samfunn
Ferrán – som ble døpt denne påsken – ba pave Leo XIV om veiledning i hvordan han kan holde blikket løftet for å oppdage sitt kall, «når samfunnet presser oss til hele tiden å se ned i bakken eller bare på oss selv».
Leo XIV fremhevet at «mange unge og voksne gjenoppdager den kristne troen», og bemerket at «vårt ønske om sannhet og lykke krever en bredere horisont. Og denne uroen er en gave som Gud selv har gitt oss: Vi er skapt for det uendelige.»
Pave Leo XIV løftet frem to tanker: Det er nødvendig å dyrke denne sunne uroen, og å gjøre det i de konkrete omstendighetene hver enkelt lever i.
Når det gjelder det første, advarte han om at «avgudsdyrkelsen av profitt og prestasjon, driften etter stadig å produsere og komme på topp, og dyrkelsen av sitt eget bilde utad, ikke er annet enn bedøvelsesmidler» som sløver samvittigheten.
Derfor, la han til, utvikler de som lar seg opplyse av evangeliet «også et kritisk blikk på et sosialt system som ikke setter personen i sentrum, og som gir opphav til situasjoner av urettferdighet og eksistensiell fattigdom på ulike nivåer». Denne kritiske evnen betyr at «uroen – i tillegg til oppdagelsen av ens indre, av åndeligheten og enda mer av evangeliet – kan være skremmende», la han til.
For det andre oppfordret paven alle til å «dyrke denne uroen og gi den rom» i sine egne konkrete virkeligheter – ved å skape øyeblikk av stillhet, lese evangeliet daglig, samtale med Gud og «forsøke å gå denne indre veien sammen med andre, la oss bli ledsaget på kirkelige vandringer og gå i dialog med prester, ordensfolk og mennesker som, i likhet med oss, har begynt på denne veien».
Gud verken forlater mennesket eller ønsker menneskets lidelse
Det andre spørsmålet kom fra Carmina, en lærer i videregående skole som beskrev hvordan depresjonen fikk henne til å se «tanken på å forsvinne» som sin eneste utvei: «En fredagskveld tapte jeg kampen og forsøkte å ta mitt eget liv.» Likevel, fortsatte hun, «ga Gud meg en ny sjanse».
Med utgangspunkt i denne levde erfaringen spurte hun – i den dype stillheten blant de fremmøtte: «Hvor kan vi se Gud når mørket er totalt og vi ikke klarer mer? Hvordan kan vi stole på Gud når det virker som ingenting – ikke engang en selv – er verdt noe?»
Etter en pause svarte Leo XIV med å uttrykke takknemlighet for anstrengelsen det innebærer å dele en erfaring av et slikt omfang: «Du har reist deg og gjenopptatt din vandring, og dette er et vidunderlig mirakel som vi ser hos mange skikkelser i evangeliet.»
Paven fremhevet behovet for å «bli klar over hvordan den psykiske helsen i økende grad er truet i samfunn som regnes som avanserte» – et faktum som viser at «noe er dypt galt» i dem, der mennesker utsettes «for press, forventninger og spenninger som svekker grunnleggende former for balanse».
Leo XIV vendte deretter oppmerksomheten mot «timene med mørke, angst og smerte som Jesus opplevde da hans dødstime nærmet seg», og slo fast at «dette ikke bare handler om personlig lidelse». Snarere tar Guds Sønn på seg, i sitt eget kjød, all menneskehetens angst, smerte og lidelse.
«Jesu kors forteller oss at Gud ikke forlater oss», fortsatte Den hellige far, og bemerket at «han forblir korsfestet sammen med oss i øyeblikk av smerte og ekstrem ensomhet».
«Når Gud synes fraværende, må vi på nytt betro ham byrdene vi bærer i våre hjerter – ja, til og med rope til ham», la han til.
Han anbefalte også å «åpne oss for noen som kan hjelpe oss å frembære en enkel bønn, som kan ledsage oss diskret – uten straks å ville forklare smerten – og som kan ta oss i hånden og hjelpe oss videre fra dette ropet».
I møte med en slik erfaring advarte han mot fristelsen til å «åndeliggjøre smerten» ved overflatisk å redusere den til «Guds vilje», fordi dette kan ende med å bagatellisere lidelsen og bringe den til taushet. «Gud ønsker ikke lidelse; han bærer den sammen med oss og innbyr oss til utholdende å stole på ham», erklærte han.
Hvordan kan jeg tilgi faren min og forsone meg med Gud?
Den tredje unge som henvendte seg til pave Leo XIV, var Desirée. Hun fortalte hvordan faren hennes hadde forsøkt å drepe moren hennes – en hendelse som drev moren ut i narkotikaavhengighet og førte til at Desirée havnet i en institusjon for mindreårige lovbrytere, der hun gradvis åpnet seg for troen og ble døpt.
Historien hennes rørte de fremmøtte til tårer. Flere ganger avbrøt de fortellingen med applaus som uttrykte omsorg og støtte.
I ungdomsårene hadde hun gjort opprør mot Gud. Nå, med en tro som var blitt fornyet etter en retrett, spør hun Gud: «Hvor var du da jeg var barn?» Hun stilte paven to spørsmål: Hvordan kan jeg tilgi faren min? Hvordan kan jeg virkelig forsone meg med Gud?
Paven satte det første spørsmålet inn i en ny ramme, og oppfordret oss til å spørre oss selv hvordan vi – som mennesker – blir «fanger av det onde, til det punkt at vi blir voldelige mot andre» og «ikke dyrker kjærligheten» med respekt for andres verdighet og frihet.
Etter å ha fordømt «et forgiftet klima i familierelasjoner – preget av misbruk, undertrykkelse og, i særdeleshet, vold mot kvinner» – understreket paven at «vi kan ikke tilskrive Gud det som er overlatt til vårt eget ansvar».
Han minnet dermed om at mennesket er utrustet av Gud med fornuft, vilje, samvittighet og verdighet. Han bemerket også at Gud fremfor alt «har kommet oss i møte for å vise oss – i sin Sønn, Jesus Kristus – veien vi skal følge», og at han dessuten har gitt oss Den hellige ånd.
Derfor, slo han fast, må disse spørsmålene rettes «mot oss selv, mot dynamikken i vårt samfunn, mot individualismens kultur og mot fristelsen til vold – ikke mot Gud».
Når det gjelder tilgivelse, understreket paven at den er del av en vandring. Han advarte om at dersom man leser evangeliet «som en bok med instruksjoner, bud og plikter», risikerer man å «påføre seg selv stor motløshet og frustrasjon» når man oppdager at man ikke er i stand til den tilgivelsen Herren innbyr oss til.
Han la til at «vi fremfor alt må be Herren om tilgivelse», slik at han kan «utvide rommet for kjærlighet i oss nettopp der vi er blitt såret» og slik gradvis «forvandle bitterhet til barmhjertighet og medfølelse».
«Vi må ikke miste motet: I tilgivelsen går vi frem med små skritt», for det er en gradvis prosess som ikke alltid betyr å vende tilbake til den tidligere situasjonen «eller leve i en full relasjon med dem som har såret oss, særlig når det som skjedde, innebar vold».
Likevel, bemerket han, er det mulig «å bevare en god holdning i hjertet overfor vedkommende, avvise alle former for hat eller hevn, forsøke å reparere relasjonen så langt det er mulig, og kanskje be for ham eller henne».
Av Nicolás de Cárdenas · EWTN News · Oversatt til norsk av EWTN Norge
