Nyheter · Burundi
«Kjærligheten er sterkere»: Marguerite Barankitse reddet titusenvis av foreldreløse barn
Midt i grusomhetene under borgerkrigen i Burundi og folkemordet i Rwanda sto Marguerite Barankitse fram som en kvinne villig til å risikere livet for fred. Den katolske humanitære lederen forteller hvordan tro, tilgivelse og kjærlighet ble grunnlaget for Maison Shalom og Oasis of Peace.
I et kapell i Burundi i 1993, etter at hun hadde sett 72 venner, familiemedlemmer og kolleger bli henrettet, sa Marguerite Barankitse til Gud at hun ikke lenger trodde at han var kjærlighet.
– Hvordan kunne Gud skape disse morderne? husker hun at hun spurte gjennom tårene.
Da massedrap og etnisk vold rev hjemlandet hennes i stykker etter et kupp, flyktet Barankitse med 25 barn, både hutu- og tutsi-barn, til det tryggeste stedet hun kunne komme på: en katolsk kirke.
Men troen hennes hadde blitt satt på prøve.
– Jeg følte meg knust, sa hun til EWTN News. – Etter å ha vært vitne til stadige massakrer og dødsfall blant venner og familie mistet jeg stemmen og livsmotet.
– Jeg sa til Gud at jeg ikke lenger trodde at han var kjærlighet, fordi jeg ikke kunne forstå hvordan han kunne ha skapt slikt hat og slike mordere, sa hun.
Så hørte hun stemmen til en liten jente, et av de første barna hun hadde reddet.
– Vi er fortsatt i live, sa lille Chloe. – Vi er her.
– I dette øyeblikket ble jeg minnet om, og fikk se, at Gud er kjærlighet, sa Barankitse.
Hun ba om styrke «til å gå ut og skinne i hans herlighet».
«Jeg visste at Gud ikke hadde forlatt meg,» sa hun.
Dette var ikke det eneste øyeblikket som rystet Barankitses tro i grunnvollene. Hun skulle se mer vold og mer død gjennom årene. Men dette ble et avgjørende øyeblikk i livet hennes.
Med de 25 barna hun reddet som begynnelse, gikk Barankitse videre til å redde og oppdra titusenvis av barn, og opprettet etter hvert formelt organisasjonen Maison Shalom.
Maison Shalom tok seg ikke bare av barnas praktiske behov, som husly, utdanning og helsehjelp. Barankitse ønsket å lære dem å elske og tilgi på tvers av etniske skiller.
Det var barna som fant på navnet.
– Vi tok navnet «Shalom» fordi barna mine hørte på radioen at shalom betyr fred, og det er vår drøm, forklarte hun.
– Fra første stund var Maison Shalom mer enn et tilfluktssted – det var et fellesskap der hvert barn kunne høre til, uavhengig av etnisk tilhørighet, sa hun.
Barankitse hadde sett hatets ødeleggende kraft på nært hold, og hun ønsket å bryte sirkelen.
– Hat ødelegger ikke bare dem det rammer, men også dem som bærer det, sa hun.
– Det er ikke hele etniske grupper som hater hverandre; det er enkeltmennesker som velger hat, sa hun. – Jeg nektet å ta det valget.
– Jeg spurte meg selv: Hva kunne jeg gjøre for å oppdra barn som ville bryte denne sirkelen? fortsatte Barankitse. – Svaret mitt var å oppdra barn med medfølelse, tilgivelse og kjærlighet.
– Min strategi har alltid vært å elske, fordi kjærligheten er skapende og forvandlende, sa hun. – Gjennom denne kjærligheten velger jeg å møte vold med medfølelse, beskyttelse og forsoning.
– Kjærligheten gjorde meg oppfinnsom, og jeg forsøkte å bygge et fellesskap gjennomsyret av medfølelse.
– Tilgivelse, slik Kirken lærer den, er radikal – den ber oss bryte hevnens og hatets sirkel, selv når det kan virke berettiget, sa Barankitse.
– Kjærlighet er ikke bare en følelse; den er en kraft som bygger en fremtid ut av krigens ruiner, sa hun.
– Og jeg vet at jeg aldri kan gi opp, fordi barna jeg hjelper, gir meg styrke og mot til alltid å reise meg. Deres motstandskraft inspirerer meg hver dag, sa Barankitse.
Gjennom krigssoner
Barankitse gikk gjennom krigssoner for å redde foreldreløse barn – også dem andre mente ikke var verdt å redde.
– Mens den brutale volden og drapene fortsatte, kjempet jeg for disse barnas sikkerhet, sa hun. – Stadig flere barn fant tilflukt hos meg.
– Jeg gikk rett inn i krigssoner og hentet ut barn blant hauger av lik, fordi disse barna fortjente muligheten til å leve, bli behandlet med verdighet og bygge fred, sa hun.
Barankitse kjempet for dem andre mente ikke var verdt å redde.
– En dag kom jeg over en mor som var blitt drept i et granatangrep, med sin fire måneder gamle baby festet på ryggen, fortalte hun. – Babyen var alvorlig skadet, og folk sa til meg at jeg måtte la ham ligge, men jeg visste at jeg ikke kunne gi opp.
– Jeg valgte å beskytte ham og skaffe ham medisinsk hjelp, sa Barankitse.
Til tross for skadene overlevde den fire måneder gamle gutten.
– Jeg er stolt over å kunne si at han overlevde og har vokst opp til å bli en vellykket ung mann, sa Barankitse.
Barankitse husker fortsatt et annet rystende øyeblikk, da hun måtte kjempe for å få medisinsk hjelp til et barn som hadde et dypt kutt i halsen.
Hun tok barnet med til flyplassen for å få henne til et sykehus som kunne behandle henne, men andre passasjerer «nektet å la meg gå om bord på grunn av tilstanden hennes», fortalte hun.
– De var redde, sa Barankitse. – Jeg sa: «Nei, dere mangler medfølelse. Dere skal hjelpe meg.»
– Til slutt hørte de på meg og lot meg gå om bord på flyet. De satte opp et forheng mellom meg og barnet og de andre passasjerene, sa Barankitse.
Den lille jenta overlevde. I dag er hun gift og har selv to barn.
– Noen ganger betyr kjærlighet å stå fast for dem som trenger hjelp, sa Barankitse. – Ingen kan stanse kjærligheten, og den er fortsatt min måte å stå imot vold og hat på.
Barankitse opplevde en ny «dyp åndelig krise» i 1996, etter enda en bølge av drap der hun var vitne til at en av hennes beste venner ble drept.
– Jeg tilbrakte en måned i bønn og kom tilbake ydmyk, med vissheten om at jeg bare er et lite redskap i Guds hender, sa hun. – Det er derfor jeg fortsetter å be Gud om å gi meg styrke nok til å fortsette hans verk.
– Troen skjermer deg ikke mot lidelsen; den går med deg gjennom den, sa hun.
– Min styrke kommer fra min tro og fra barna selv, sa Barankitse.
– Allerede som barn ble jeg urolig av volden og drømte om å bli lærer for å forandre verden ved å lære barn medfølelse og kjærlighet, sa hun. – Gjennom hele oppveksten lærte moren min meg at Gud er kjærlighet, og at når Gud skaper oss, gir han oss styrke.
Tro midt i volden
Selv etter at hun i 2015 ble tvunget bort fra hjemlandet på grunn av voldstrusler, fortsatte Barankitse arbeidet sitt, båret av troen.
Hun forlot Burundi og dro til Rwanda, der hun grunnla Oasis of Peace, som har hjulpet mer enn 70 000 burundiske flyktninger.
– Min tro lærte meg at vi er skapt i kjærlighet, og at Gud gir oss nok styrke – «Vær ikke redd, jeg vil være med deg til verdens ende.» [Fritt oversatt fra engelsk.] Det var der jeg fant smilet mitt og gleden min, også i de mørkeste øyeblikkene, sa Barankitse.
Barankitses arbeid er forankret i hennes katolske tro.
– Å være kristen handler ikke bare om å gå i kirken og be; det handler om å gjenopprette verdigheten til hvert menneske, sa Barankitse.
– Du kan gi noen mat eller klær, men hvis de ikke har verdighet, har de ingenting, sa Barankitse. – Ved å vise kjærlighet til menneskene rundt meg forsøker jeg å gi verdigheten tilbake til alle – ved å velge å se menneskeligheten i alle, også i dem som har såret deg mest.
Marguerite Barankitse under Human Rights and Humanitarian Forum i Los Angeles i 2025. Foto: Aurora Humanitarian Initiative.
– Slik bygger jeg en fremtid der ingen barn skal måtte lide slik min familie og mine venner gjorde, sa hun. – Hatet skal aldri få det siste ordet. Ikke så lenge vi praktiserer kjærlighet.
– Den katolske kirkes lære sier at ethvert menneske er skapt i Guds bilde og fortjener ærbødighet og kjærlighet, sa hun. – Denne troen er grunnlaget for alt arbeidet mitt.
Oasis of Peace tilbyr rådgivning til ofre for tortur og voldtekt, i tillegg til utdanning, yrkesopplæring og mikrofinansiering «slik at familier kan bygge opp livene sine igjen med verdighet», sa Barankitse.
Oasis of Peace tilbyr også utdanning for barn. Det nylig lanserte initiativet École Sainte-Anne de Kigali bidrar til å «bringe sammen barn fra både vanskeligstilte og mer privilegerte miljøer i et felles rom for læring, vekst og verdighet», ifølge Barankitse.
– Når jeg ser et barn som har mistet foreldrene sine på grunn av vold, ser jeg et Guds barn. Når jeg møter en kvinne som har overlevd voldtekt, ser jeg et menneske med uendelig verdi, sa Barankitse. – Jeg tror på å verdsette forskjellene mellom oss, fordi det minner oss om at vi alle er skapt unike. Vi fortjener alle kjærlighet, medfølelse og verdighet.
Barankitse fortsetter arbeidet sitt hver dag, utvider Oasis of Peace og forteller internasjonalt om sin historie og behovene til menneskene hun hjelper.
«Hver dag er innholdsrik og meningsfull,» sa hun.
– Mitt håp er å fortsette å dele min historie og historiene fra Maison Shalom og slik inspirere andre ved å vise kjærlighetens kraft. Dagene mine går med til å lytte, organisere og drømme sammen med dem jeg tjener.
Barankitse mottok Aurora Prize for Awakening Humanity, som ga henne midler til å hjelpe flere flyktningbarn.
– Min drøm er å opprette Shalom-hus overalt, slik at alle mennesker vet at de hører til, sa hun.
Da hun ble spurt om hvilket budskap hun ønsket å dele, svarte Barankitse:
– Ikke gi opp.
– Verden kan vise deg ting som får deg til å miste håpet – jeg har sett dem, sa hun. – Jeg har blitt tvunget til å se venner bli drept, holdt lemlestede barn i armene og flyktet fra landet mitt som flyktning. Likevel tror jeg fortsatt at kjærligheten er sterkere.
For å støtte eller lære mer om Barankitses arbeid, besøk Maison Shalom.
Av Kate Quiñones · EWTN News · Oversatt til norsk av EWTN Norge
