Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann
«Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.» Ordene, ofte tillagt Katarina av Siena, rommer en dyp sannhet om kristent liv: vårt kall er ikke selvrealisering, men helliggjørelse. I møte med en verden som søker identitet i prestasjon, peker troen på en annen vei – tilbake til Gud, hvor vår sanne identitet har sitt opphav.
VÆR DEN DU ER SKAPT TIL Å VÆRE, OG DU VIL SETTE VERDEN I BRANN
Sitatet; «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann» er ofte tilskrevet Katarina av Siena, vår store dominikanske helgen. Det en invitasjon til å tre inn i det aller dypeste mysteriet i vårt liv: det at vi er villet av Gud, at vi er formet av hans kjærlighet, at vi er kalt til å leve i sannhet. Det er ikke en oppfordring til selvrealisering slik verden forstår det, men til helliggjørelse – til å bli det Gud allerede skapte i oss.
Så altfor ofte søker vår identitet i det helt ytre: i prestasjoner, i andres blikk, i det vi får til eller mislykkes med. Katolsk tro lærer oss at vår sanne identitet er skjult i Gud. Vi er skapt i hans bilde, og gjennom dåpen er vi gjort til hans barn. Å «være den vi er skapt til å være» betyr derfor å vende tilbake til denne kilden, til nåden som virker stille i sjelen.
Ekkoet finner vi i Salme 23: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.» Salmisten begynner ikke med seg selv, han begynner med Gud. Identiteten springer ut av relasjonen: Jeg vet hvem jeg er fordi jeg vet hvem Gud er. Han er hyrden – den som leder, beskytter og nærer. Jeg er sauen – den som følger, som får hvile og liv fra hans hånd.
Å leve sitt kall er derfor ikke først og fremst å handle, men å stole. «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg får hvile.» I en verden preget av uro og selvhevdelse, kan det virke nesten provoserende at veien til å «sette verden i brann» begynner i hvile. Dette er Guds paradoks: ilden tennes ikke av vår egen kraft, men av Hans nærvær i oss.
Forsøker vi å forme oss selv uten Gud, blir vi splittet. Vi jager etter idealer som ikke gir liv, og mister kontakten med den vi egentlig er. Lar vi oss lede av Herren, formes vi innenfra. «Han gir meg nytt liv, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.» Vårt kall dreier ikke om oss selv, men om Guds ære. Når vi blir det vi er skapt til å være, blir våre liv et vitnesbyrd om hans godhet.
Veien, den kan gå gjennom mørke. «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.» Å være tro mot sitt kall betyr ikke et liv uten lidelse eller tvil. Tvert imot, det kan innebære å gå mot strømmen, å bære kors, å holde fast ved sannheten når det koster. Nettopp her prøves tilliten. Er Gud virkelig min hyrde også i mørket?
Katarina av Siena levde dette radikalt. Hun gikk inn i en verden preget av uro og splittelse, og talte med frimodighet fordi hun, hun visste hvem hun tilhørte. Ilden hun satte verden i brann med, var ikke hennes egen styrke, men kjærligheten til Kristus som brant så intenst i henne.
Også vi er kalt til å være bærere av en ild som ikke slukner – Den hellige ånds ild.
Ilden, det er kjærligheten. Lever vi i samsvar med Guds vilje, stråler vårt liv av noe som er større enn oss selv. Det kan være i det skjulte: i troskap i hverdagen, i tålmodighet, i barmhjertighet, i bønn. Verden trenger ikke først og fremst spektakulære handlinger, men hellige mennesker – mennesker som er gjennomtrengt av Guds nærvær.
Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann
Av sr Ragnhild Marie Bjelland · EWTN Norge
