Eukaristien og Kristi Himmelfart
Kristi himmelfart markerer ikke et fravær, men en ny nærhet. I Eukaristien forenes himmel og jord, og den oppstandne Kristus gir seg selv til oss som livets brød. Dette er Kirkens største skatt – pantet på vår fremtidige herlighet og et levende møte med Ham som steg opp for å forbli med oss alle dager.
Av Peder Josef Foss, 29. mai 2025
Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! (Matt 28,20)
Etter sin oppstandelse ble Kristus hos sine disipler i førti dager, viste seg for dem, talte til dem om Guds rike og forberedte dem på Den Hellige Ånds komme. Deretter stiger Han opp til Himmelen og tar sete ved Faderens høyre hånd. Han har fullbyrdet sitt frelsesverk og vendt tilbake til Faderens skjød for å berede oss en plass (Joh 14,2).
Jeg vil ikke etterlate dere farløse; jeg kommer til dere. Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger; men dere ser meg; for jeg lever, og dere skal leve. På den dag skal dere kjenne at jeg er i min Fader, og dere i meg, og jeg i dere. (Joh 14,18-20)
Hvordan skal vi forstå dette at Kristus går fra oss og likevel forblir hos oss, at Han er langt borte og like ved? Og hvorfor skal vi ikke sørge for at vi ikke har Herren synlig i blant oss? Svaret er Eukaristien, Hans Legemes og Blods sakrament, hvorved Han blir nærværende hos på jorden og vi allerede likedannes med Ham i Himmelen.
Brødet fra Himmelen
Ved diverse bilder og figurer forutsa Det gamle testamentet Kristi innstiftelse av sitt Legemes og Blods Sakrament. Prestekongen Melkisedeks brød- og vinoffer (1 Mos 14,18), påskelammet som ble ofret i Egypt (2 Mos 12,1-28), manna fra himmelen (2 Mos 16), slaktofrene i tabernakelet og senere i Templet. På samme tid er det et oppadstigende lovoffer fra folket til Herren, og det er Herrens nedadstigende velsignelse, og denne utvekslingen mellom Gud og menneske utgjør pakten. Når Ordet blir kjød og vandrer i blant oss forkynner Han selv: Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er mitt kjøtt, som jeg gir til liv for verden. (Joh 6,51). I Eukaristien, Den nye pakt i Jesu Blod, fullbyrdes møtet mellom Gud og menneske i Kristus, Mellommannen som er sann Gud og sant menneske. De to dimensjonene – menneskets lovoffer til Gud og Guds frie gave til mennesket – finner sin fylde i Kristi Kors, det som samtidig er det ene uplettede og verdige sonoffer for all synd og kilde til all Guds tilgivende og frelsende miskunn. Oppstandelsen og Himmelferden kommer ikke som “tillegg”, men som uadskillelige deler av Kristi ene frelsesgjerning fordi det er til det evige liv at Korsets nåde fører oss.
Kilde og høydepunkt
Påskemysteriet, som Kristi Himmelfart fullender, formidles oss gjennom Sakramentene som Kristus innstiftet og betrodde sine apostler. Den Hellige Ånd ble sendt nettopp for å bygge opp Kirken, Kristi Legeme, ved deltagelsen i Kristi Legemes sakrament. Eukaristien og den hellige Messe er kilden til den gleden Jesus lovte og som ingen kan ta fra oss, for det er først og fremst slik Han er tilstede i blant oss:
Eukaristien er “kristenlivets kilde og høydepunkt”. “Alle de øvrige sakramenter er knyttet til eukaristien og henordnet til den, og det samme gjelder de øvrige kirkelige tjenester og apostoliske opgaver. Eukaristien rommer nemlig i seg alle Kirkens åndelige goder i hele deres fylde, det vil si Kristus selv, Han som er vårt påskelam”. (Den katolske kirkes katekisme n. 1324)
I Den hellige Kommunion blir de troende, som grener på Kristus det sanne Vintre (Joh 15), fylt av Hans guddommelige liv og kraft så de, blivende i Hans kjærlighet, kan bære frukt til Faderens behag. I liturgien får de stige opp til Ham ved Faderens høyre og får allerede være der Han er. Derfor kalles Eukaristien også “pantet på den kommende herlighet” (KKK n. 1402), for i Kommunionen begynner allerede det evige liv med den herliggjorte og seirende Kristus, det Han skal gi oss fylden av når Han kommer igjen ved tidenes ende på samme vis som Han steg opp (Apg 1,11).
Den himmelske liturgi
Eukaristien, fordi det er Jesu eget nærvær, er Himmelstigen (Joh 1,51). Når vi mottar Kristi Legeme, prentes Hans liv i oss, både Hans nedstigning i lydighet inntil døden på Korset og Hans opphøyelse til Faderens høyre (Fil 2,8-9). Den stridende Kirke på jord deltar ved liturgien, især Messeofferet, i den Himmelske liturgi omkring Ham som sitter på tronen og Lammet (Åp 4-5), der hvor de ni englekor med alle de hellige uavlatelig hyller Den Hellige Treenighet. Fordi Kristus nå har steget opp “inn i selve himmelen” og trer “frem for Guds ansikt for vår skyld” (Heb 9,24) forener Eukaristien oss med Ypperstepresten som evig viser frem sine sår for Faderen, forlengelsen av det ene offer som forsoner oss med Gud.
Enhetens kilde
Dette sakramentet er også kjærlighetslenken, Kommunionen, som føyer hele Kirken sammen, i Himmelen, i skjærsilden og på jorden, og det som gjør oss til brødre og søstre i Kristus:
Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! (Kol 3,14-15)
Ordet ‘takknemlige’ oversetter det greske eucharistoi. En kristen er kalt til å bli et eukaristisk menneske, som gir Gud takk i Jesus Kristus og lever ut denne takknemligheten i kjærlighet, glede og fred. Det er derfor man skal ransake sin samvittighet og, om nødvendig, gå til skrifte før man går til Kommunion, for at ikke noen uangret synd mot Gud eller vår neste skal forhindre deltagelsen i dette kjærlighetens sakrament og i stedet bringe dom over oss (1 Kor 11,27-32). Ved Kristi seier over døden kan vi legge av oss det gamle mennesket og dets ondskap og i Eukaristien ikle oss Hans kjærlighet til et nytt liv i Den Hellige Ånd. Trengsler og vanskeligheter blir vi aldri foruten i dette livet – det er heller ikke målet – men Eukaristien er vårt ferdabrød, den nye manna som styrker Kirken på sin pilegrimsferd hjem til Brudgommen som kaller på henne og har gjort bryllupsfesten i stand.
Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød. (1 Kor 5,7-8)
En styrket tro
Hvis Jesus har steget opp fra oss, ute av syne for våre jordiske øyne, hvis Han sier til Maria Magdalena, “Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Faderen” (Joh 20,17), så er det for å føre hennes tro til fullkommenhet, fra fysisk nærhet til Menneskesønnen til en åndelig tro på Guds Sønn (se St. Augustin, Traktat 121,n. 3). Ved å frata oss sin menneskelige naturs synlige nærvær åpenbarer Han desto mer sin guddommelige naturs usynlige vesen. Slik kan komme til en åndelig tro bygd på tillit til Guds ord forkynt av apostlenes etterfølgere heller enn tillit til våre egne sanser og vår egen forstand. St. Thomas Aquinas skriver derfor i hymnen Pange lingua gloriosi:
Verbum caro, panem verum / verbo carnem efficit; / fitque sanguis Christi merum. / Etsi sensus deficit, / at firmandum cor sincerum / sola fides sufficit.
I det sanne brød gav Ordet / som vart kjøt, sin lekam god; / og den vin han skjenkte, gjorde / han med ordet til sitt blod; / men den reine sjel åleine / skynar dette fagnadbod. (Lov Herrer, 452)
Nettopp fordi Hans Legeme ikke er synlig i blant oss, men hos Faderen, kan Hans usynlige Ånd dvele i vår sjel. Han steg opp og kan derfor fylle alt (Ef 4,10), og kan gi seg selv til alle troende på alle altre i alle kirker i hele verden når messen feires. Hver messe mottar vi altså hele Kristus, Han som ble kjød i Jomfru Marias morsliv, Han som ofret seg på Korset, og Han som sto opp fra de døde og steg opp til Himmelen. I Tabernakelet og i Monstransens vedvarer den siste velsignelsen Han gav sine disipler (Luk 24,51), for der er Han er virkelig med oss alle dager inntil verdens ende (Matt 28,20). Dit kan og bør alle søke ofte for å gjøre som disiplene gjorde: Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud. (Luk 24,52-53)
