Kardinal Pizzaballa: Jerusalem tilhører ingen – det er en gave til hele menneskeheten
I et omfattende hyrdebrev reflekterer kardinal Pierbattista Pizzaballa over Kirkens oppdrag i Det hellige land midt i krigen. Han understreker at Jerusalem ikke er «krigsbytte», men en gave til hele menneskeheten.
Den latinske patriarken av Jerusalem, kardinal Pierbattista Pizzaballa, har publisert et omfattende hyrdebrev der han gir en dyp refleksjon over Kirkens oppdrag i Det hellige land midt under krigen. Han understreker at byen Jerusalem «ikke er krigsbytte», men en arv for hele menneskeheten.
Dokumentet, med tittelen «Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede», tar opp virkningene av Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023 og skisserer en åndelig, pastoral og fellesskapsorientert vei for kristne som lever i regionen.
Jerusalem, «verdens hjerte»
I en av brevets mest markante passasjer sier kardinalen at «verdens hjerte er i Jerusalem». Han peker på at millioner av pilegrimer hvert år kommer til den hellige byen, og at deres fravær den siste tiden som følge av krigen understreker byens universelle betydning.
«Jerusalem tilhører ingen eksklusivt; det tilhører alle», skriver han. Samtidig advarer han om at hendelser i byen berører «milliarder av troende», og understreker at det internasjonale samfunnet har en plikt til å verne om «Jerusalems universelle oppdrag».
Pizzaballa tar også avstand fra «avmenneskeliggjøringen av den andre» og fra en økende sosial oppsplitting der hele fellesskap lukker seg om seg selv.
Han advarer dessuten mot at begreper som «dialog», «rettferdighet» og «menneskerettigheter» tømmes for innhold og i dag kan virke hule i møte med volden.
Jerusalems oppdrag: «Til legedom for folkene»
I møte med denne virkeligheten løfter patriarken frem en visjon inspirert av Bibelen, nærmere bestemt Johannes’ åpenbaring, der Jerusalem trer frem som en åpen by, kalt til å ta imot og forsone.
Innenfor denne rammen sier han at den hellige byens kall er helbredende: å lege verden.
Kardinalen insisterer på at kristne som lever der, ikke er en nøytral part i konflikten, men levende medlemmer av sine samfunn — enten de er arabere, israelere, jordanere eller utlendinger — og at de er kalt til å være «salt, lys og surdeig» innenfra.
Å avvise vold og velge livet
Kardinalen sier også at et liv i samsvar med evangeliet innebærer et konkret valg: å avvise voldens, løgnens og utelukkelsens logikk.
Han presiserer imidlertid at denne avvisningen ikke er en fordømmelse av enkeltmennesker, men av syndens strukturer som fornekter menneskets verdighet. «Byen med åpne porter støter ikke ut, men definerer tydelig hva som er uforenlig med dens egen eksistens», skriver han.
Konkrete forslag for det pastorale livet
I brevets avsluttende del gir patriarken praktiske retningslinjer for kristne fellesskap. Han fremhever bønnens og liturgiens sentrale plass, familienes rolle som huskirker og skolenes betydning som sted for sameksistens og dannelse.
«Bønn er ikke et middel. Den er et øyeblikk av kjærlighet og møte med Gud», sier han, og understreker at den er «hjertet, pusten. Det er det som holder vårt fellesskap levende.»
Prelaten fremhever også utdanningens nøkkelrolle: Skolene må være «virkelige verksteder for en ny menneskelighet», der mennesker lærer å leve sammen og gå inn i dialog.
På samme måte understreker patriarken verdien av Kirkens sosiale verk — sykehus og Caritas-sentre — som steder der møtet mellom mennesker av ulike religioner allerede finner sted i praksis. Han løfter også frem unge, familier, prester og ordensfolk som håpets bærere.
Han understreker dessuten hvor påtrengende økumenisk og interreligiøs dialog er, ikke bare på institusjonelt nivå, men også i hverdagen, og behovet for å danne til fred og respekt.
Et kall til håp
Patriarken oppfordrer til ikke å gi etter for skepsis eller fortvilelse til tross for den vedvarende volden. «Spørsmålet er ikke hvordan vi skal unnslippe konflikten, men hvordan vi skal leve i den som troende», skriver han.
Til slutt, med henvisning til Lukasevangeliet, inviterer han de troende til å vende tilbake til Jerusalem i stor glede — ikke en naiv glede, men en påskeglede, grunnlagt i vissheten om at «lyset seirer over mørket og kjærligheten avvæpner hatet».
Kardinalen avslutter med å overlate denne vandringen til Jomfru Marias forbønn og minner de troende om at Kirken, selv midt i krigen, er kalt til å være et levende tegn på håp.
Av Diego López Marina · EWTN News · Oversatt til norsk av EWTN Norge
