«For Herren er alder ingen hindring»: Chilensk ordensbror presteviet som 64-åring
Etter 40 år som koadjutorbror i Det lille verk av Det guddommelige forsyn og syv år som permanent diakon ble Juan Daza Jara presteviet i Chile. Han forteller historien om et «ja» som modnet i tjenestens lys.
«For Herren er alder ingen hindring», sier pater Juan Daza Jara, som 64 år gammel, etter 40 års tjeneste som koadjutorbror i Det lille verk av Det guddommelige forsyn, ble presteviet. Nå forteller han om et «ja» som modnet i tjenestens lys.
Daza ble født i Laja, et lite landsbysamfunn ved bredden av Bío Bío-elven, 45 kilometer fra Los Ángeles i Chile. Han husker fremdeles med varme bestemoren Trinidad, som lærte ham å be «og å stole på Gud med en enkel tro».
I disse dager tenker han også med takknemlighet på pater Félix Eicher, den første sognepresten i hjembyen. Eicher var en belgisk prest som ble værende der i 50 år, og som Daza fremdeles husker som «en stor mann som hjalp meg, veiledet meg og fulgte meg» i kallsavklaringen, fortalte han i et intervju med ACI Prensa, EWTN News’ spanskspråklige del.
I denne tiden med åndelig veiledning anbefalte Eicher den hellige Luigi Orione for ham som forbilde. Oriones eksempel vekket hos ham ønsket om «å bli bror, slik at jeg kunne tjene de mest trengende på en mer direkte måte».
Som en del av kallsavklaringen tilbrakte han i 1985 et år i Argentina, der han gjennomførte novisiatet hos Det lille verk av Det guddommelige forsyn. Idag leder han et «Cottolengo»-omsorgshjem med 107 eldre beboere.
Et nytt kall
Å være koadjutorbror innebærer, forklarte han, å leve etter de fire løftene: «fattigdom, lydighet, kyskhet og troskap mot paven», der det siste er det fjerde løftet i Don Oriones kongregasjon.
«Jeg overholder alle bestemmelser, og jeg har alle kongregasjonens rettigheter og plikter», sa han, og la til at han alltid har følt seg «svært tilfreds og svært lykkelig» med sin vigsel til ordenslivet.
Etter flere tiår i tjeneste begynte han likevel å høre kolleger og venner si til ham: «Kongregasjonen trenger prester; du må bli prest.»
Først gjorde ordensmannen en viss motstand.
– Jeg sa: «Nei! Jeg føler meg tilfreds, oppfylt av det jeg gjør – lykkelig», mintes han.
I den senere tid hørte han imidlertid denne oppfordringen oftere, både fra bekjente og fra prester i bispedømmet og kongregasjonen. Det fikk ham til å ta den indre uroen mer alvorlig.
«Kanskje dette hadde vært i meg hele tiden, bare at jeg ikke hadde villet la det komme frem», begynte han å tenke.
«Jeg ba mye over dette, snakket med mennesker med større erfaring og lot dem hjelpe meg så jeg kunne bli trygg på dette skrittet. Etter 40 år som koadjutorbror og syv år som permanent diakon vokste det frem i meg en uro over å gi Herren et mer alvorlig svar på veien mot prestedømmet», forklarte han.
Derfor la Daza frem situasjonen for en av kongregasjonens overordnede, som var kommet på besøk fra Roma.
Å forstå hvert skritt som Guds vilje
Etter denne samtalen sendte han et brev til Roma, slik den formelle prosessen krever. Han snakket også med biskopen av Los Ángeles, Cristián Castro Toovey.
«Men jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje så raskt», erkjente han overrasket.
Slik ble Daza presteviet den 21. mars 2026 i kirken Vår Frue av den evige hjelp i Los Ángeles, av den lokale biskopen. Han var ledsaget av sin mor, María Jara, og i kirken var det brødre fra kongregasjonen og fellesskap fra ulike deler av Chile. Også hans novisiatskamerat, pater Sergio Jiménez, som hadde reist fra Argentina, var til stede.
Da han reflekterte over den nye veien Gud hadde lagt foran ham, sa han: «Man må forstå det som Guds vilje og Guds veier i et menneskes liv.»
«Siden jeg avla mine første løfter, har jeg følt meg oppfylt og glad i kongregasjonen. I dag mer enn noen gang, for dette skrittet er et veldig stort skritt, et større ansvar», fortalte han.
Da Daza gjenopplevde øyeblikket for prestevielsen, beskrev han det som «et stort mysterium», et øyeblikk der han opplevde «mange motstridende følelser».
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, for det finnes øyeblikk der man føler det som om man er ‘der oppe’», sa han.
Særlig verdsetter han at medbrødrene var til stede: «Det var noe av enorm betydning.»
Om sin første messe sa han: «Da jeg gikk bak prestene midt i kirken, kjente jeg noe virkelig stort. Det er svært vanskelig å forklare, som en følelse av glede, av å gråte av glede. Det var en meget sterk erfaring.»
Et større engasjement for menneskene
Daza er fortsatt svært aktiv. «Don Orione satset alltid alt», sa han, mens han nevnte kongregasjonens virksomheter som i dag er aktive i Chile: eldrehjemmet, arbeidet blant unge lovbrytere og gården som bidrar til å skaffe ressurser til hjemmet. Dette er oppgaver som krever både tid og krefter. Nå er også den pastorale omsorgen kommet i tillegg.
Presten mener at det i vår tid «må være et større engasjement for menneskene». «Mennesker trenger å bli hørt; de trenger at noen bruker tid på dem», sa han.
«Jeg er litt hyperaktiv, så dette er en øvelse jeg må ta fatt på», spøkte han. «Jeg er dypt takknemlig overfor Gud og kongregasjonen, fordi min daglige rutine handler om å kunne hjelpe mennesker åndelig. Mange kjenner meg allerede; de vet at jeg kan være litt egen», sa han med et smil, «men det virker som om jeg vekker en viss tillit. Jeg er tilfreds og glad. Det at mennesker føler seg hørt, elsket og respektert, er allerede et stort skritt», understreket han.
Vær modige og la dere hjelpe
Til slutt henvendte presten seg til unge mennesker og oppmuntret dem «til å være modige i å gi et svar, til å stille seg til Herrens disposisjon og la Herren gjøre sin vilje».
I den forbindelse viste han til mottoet for prestevielsen: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe», og forsikret dem: «Hvis du overgir deg til ham, kommer du ikke til å mangle noe i livet. Vi har mer enn vi noen ganger forestiller oss.»
For Herren har alder ingen betydning; det som teller, er ganske enkelt at man har et ønske om å hjelpe
P. Juan Daza JaraTil dem som vurderer muligheten for prestedømmet, ga han dette rådet: «Be ofte, la deg hjelpe mye, vær åpen med menneskene Herren setter på din vei, ta mot til deg, og jeg sier det igjen: Vær ikke redd. Ta skrittet, så vil Herren hjelpe deg etterpå.»
«I mitt tilfelle er det gått 40 år, og i dag kan jeg med full ro si at jeg aldri har tvilt på mitt kall, om dette virkelig var min vei eller ikke. Jeg har alltid følt meg trygg, støttet og så høyt elsket av alle; det er det som har holdt meg glad hele veien.»
«For Herren har alder ingen betydning; det som teller, er ganske enkelt at man har et ønske om å hjelpe», sa han.
Denne saken ble først publisert av ACI Prensa, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.
