Pius XII-ekspert: Ingen seriøs historiker kan kalle ham «Hitlers pave»

På 150-årsdagen for Eugenio Pacellis fødsel – senere pave Pius XII – avviser Emilio Artiglieri stempelet «Hitlers pave». Han mener omfattende arkivforskning gir et annet bilde enn myten som nå fornyes gjennom en ny Netflix-film.

Av Edward Pentin, 4. mars 2026

2. mars er det 150 år siden Eugenio Pacelli ble født. Han ble pave Pius XII, og hans liv og pontifikat er blant de mest studerte og omdiskuterte i moderne tid.

For å markere anledningen snakket National Catholic Register 27. februar med Emilio Artiglieri, president for Pope Pacelli Committee – Pius XII Association. Komiteen har i mange år arrangert kulturelle arrangementer i Roma for å fremme historisk diskusjon om ham, og for å løfte frem hans vidtrekkende lære om teologi, moral, samfunn og bioetikk.

Artiglieri drøfter også om den «svarte legenden» som i mange år har forsøkt å sverte den avdøde paven, har fått gjennomslag. En ny film forsøker å sverte ham ytterligere ved å se på hvordan Pius XII kunne ha håndtert dagens fastlåste situasjon mellom SSPX og Den hellige stol, og hvorfor den avdøde paven fortsatt vekker både hengivenhet og akademisk interesse.

Herr Artiglieri, mener du at svertekampanjen som sovjetiske aktører startet mot Pius XII, har lyktes – og at han alltid vil bli fremstilt negativt i forhold til nazistene?

Jeg mener at når det gjelder den «svarte legenden» rundt Pius XII, må man skille mellom to nivåer; det faglige nivået og nivået for populær formidling.

På det faglige plan er det, siden pave Paul VIs tid, gjennomført grundige studier og undersøkelser – som dem pater Pierre Blet gjorde sammen med pater Angelo Martini, pater Burkhart Schneider og pater Robert A. Graham. Dette resulterte i det berømte verket Actes et Documents du Saint Siège relatifs à la Seconde Guerre Mondiale (Akter og dokumenter fra Den hellige stol vedrørende andre verdenskrig).

Etter pave Frans’ beslutning om å gi tilgang til Vatikanets arkiver fra perioden for [Eugenio] Pacellis pontifikat, er det blitt gjort ytterligere verdifulle studier – blant annet av professor Johan Ickx (Pius XII and the Jews), professor Matteo Luigi Napolitano (The Century of Pius XII) og professor Pier Luigi Guiducci (Pius XII and the Shoah. What “Silences”?).

I lys av den omfattende dokumentasjonen kan ingen historiker seriøst snakke om «Hitlers pave».

Dessverre er det sant at enkelte spor av svertekampanjen mot pave Pacelli fortsatt lever i det kollektive bildet. Nettopp på dette formidlingsnivået må vi gjøre en innsats for å gjenreise en felles historisk sannhet. I så måte trengs det utvilsomt større innsats fra mediene.

En ny film på Netflix, Nuremberg, «peker ut» Pius XII og fremstiller ham som ettergivende overfor nazismen og motvillig til å støtte rettsoppgjøret. Hva mener du om slike fremstillinger?

Når det gjelder James Vanderbilts nyeste film, Nuremberg, kan jeg bare vise til artikkelen av Professor Matteo Luigi Napolitano, publisert i L’Osservatore Romano 12. januar. Der blir filmens historiske rekonstruksjon grundig tilbakevist – ikke bare når det gjelder det påståtte møtet mellom Pius XII og aktor [Robert H.] Jackson, men også når det gjelder filmens budskap; at paven skulle ha hatt en tvetydig holdning til nazistiske krigsforbrytere.

Napolitano påpekte med rette at Den hellige stol, på anmodning fra dommerne i Nürnberg, hadde gått med på å overlevere tribunalet hemmelig materiale som ble ansett som nyttig for å klargjøre mange sider ved Vatikanets politikk mellom de to krigene og under andre verdenskrig, samt ulike aspekter ved kampen mellom Kirken og naziregimet i Tyskland.

Vatikanets dokumenter ble gjort tilgjengelige for tribunalet helt i begynnelsen av domstolens arbeid, i første halvdel av november 1945, og ble av aktor Jackson ansett som av ytterste betydning.

Det er nok å nevne at en av de største nazistiske forbryterne som sto for retten i Nürnberg, Hans Frank, undret seg over om Vatikanet opptrådte som en «assisterende aktor» i rettssaken.

Nok en gang forteller historien en helt annen historie enn medienes trivielle, grunnløse og ærekrenkende fremstilling.

Hvordan kan den sanne historien om Pius XII i forholdet til jødedommen under krigen – og den aktelsen han nøt blant jøder i etterkrigsårene – bidra til å bekjempe økende antisemittisme i verden, også i Kirken?

Uten tvil forteller den sanne historien om Pius XII oss om en pave som, siden ungdomstiden, ikke bare viste fravær av fordommer, men også et oppriktig vennskap overfor jøder. Et eksempel er skolevennen Guido Mendes, som han hjalp med å emigrere sammen med familien i 1938, og som han holdt jevnlig kontakt med gjennom hele livet.

Etter krigens slutt kom det mange uttrykk for aktelse og takknemlighet fra jødiske ledere overfor Pius XII.

Jeg vil nevne bare noen få eksempler. Konverteringen til Romas overrabbiner, Israel Zolli, som ved dåpen 13. februar 1945 valgte det kristne navnet Eugenio – av takknemlighet til Pius XII for det han hadde gjort for jødene under krigen, «i en ånd», som han sa, «av enestående menneskelighet og kristen nestekjærlighet».

I mars 1946 vedtok den tredje kongressen for italienske jødiske samfunn en resolusjon, som senere ble inngravert på en plakett og plassert i Via Tasso – det beryktede SS-hovedkvarteret i Roma. Resolusjonen uttrykte «den dypeste takknemlighet som fyller alle jøder» overfor Pius XII.

Og 26. mai 1955 fremførte Israels filharmoniske orkester Beethovens syvende symfoni i Vatikanet, i pavens nærvær, som et tegn på hyllest og takknemlighet for den hjelpen jødene fikk under forfølgelsen.

Pius XIIs omsorg gjaldt virkelig alle, slik det ble understreket i en notis publisert i L’Osservatore Romano 25.–26. oktober 1943. Der fremheves «den øverste pontifeks universelt faderlige nestekjærlighet, som ikke stanser ved nasjonalitet, religion eller rase».

Dette er åpenbart en lære som fortsatt er relevant i dag, for å overvinne all urett diskriminering og fordommer mot ethvert folk.

Ser du for deg at Pius XII en dag kan bli saligkåret – og kanskje helligkåret?

Vi vet at Pius XII allerede er erklært ærverdig av pave Benedikt XVI. Det betyr at Kirken har erkjent at han utøvde alle dydene i heroisk grad, og derfor kan regnes som en forbilledlig kristen. For saligkåring krever de gjeldende reglene dokumentasjon av et mirakel som tilskrives den ærverdiges forbønn.

Noen rapporterte tilfeller, som utvilsomt kan kalles «tegn», synes imidlertid ikke å ha alle de kjennetegnene som kreves for å oppfylle kriteriene for et «mirakel» tilskrevet den ærverdiges forbønn.

Derfor fortsetter vi å oppfordre til bønn – nettopp for at vi kan få dokumentasjon på et ekte «mirakel» som gjør det mulig å gå videre med den etterlengtede saligkåringen.

Jeg må også si at, ut fra henvendelsene om bilder og relikvier som kommer både til postulatoren og til Pope Pacelli Committee, finnes det en utbredt hengivenhet over hele verden til Pastor Angelicus.

Når det gjelder tidspunktet for saligkåring og helligkåring, må vi – slik jeg ofte sier om andre personer – være klar over at Herren kjenner det rette øyeblikket for å vise sin herlighet gjennom helgenene.

Pius XII var den siste paven i førkonsiliær tid. Hva tror du han ville ment om fastlåstheten mellom St. Pius X-broderskapet og Vatikanet, og hvordan tror du han ville forsøkt å løse den?

Spørsmålet kan virke historisk ute av kontekst, ettersom spørsmålene knyttet til St. Pius X-broderskapet hører til i en annen periode enn den Pius XII selv levde i.

Når det gjelder konsilet, bør det huskes at konkrete planer for en økumenisk forsamling allerede var utarbeidet under Pius XIIs pontifikat. Det ble imidlertid ikke sammenkalt av pave Pacelli, hovedsakelig på grunn av den svært vanskelige situasjonen etter krigen.

Faktisk var Pacellis magisterium – etter Den hellige skrift – den viktigste kilden til sitater i dokumentene fra Det andre Vatikankonsil: 219 henvisninger til 95 av denne pavens tekster.

Konsilfedrene siterte Pius XII over tusen ganger i sine taler.

Når det er sagt, vil jeg – for likevel å forsøke å besvare spørsmålet – trekke frem to grunnleggende sider ved hans karakter; Han var både jurist og diplomat.

Pacelli hadde en dypt forankret sans for lov og rettferd, dels på grunn av en lang familietradisjon, og dermed også for den nødvendige kirkelige disiplin.

Samtidig var han begavet med en svært fin diplomatisk evne, utviklet fra tiden som nuntius under første verdenskrig, deretter som statssekretær for Pius XI og til slutt som pave. Han måtte styre Peters bark gjennom de stormfulle havene under andre verdenskrig og den kalde krigen.

Jeg kan derfor forestille meg at han også i en slik situasjon – selv om den er intern i Kirken – på den ene siden ville ha håndhevet lojalitet mot loven, og på den andre siden ville ha gjort alt som stod i hans makt for å oppnå forsoning, til beste for Kirken og sjelenes frelse.

Kan du fortelle om initiativene organisasjonen deres har tatt for å fremme Pius XII?

Siden 2009 har Pope Pacelli Committee – Pius XII Association, i samarbeid med jesuittenes generelle postulasjon, organisert og fremmet – særlig i Roma – kulturelle møter, konferanser og liturgiske feiringer, alltid ledet av en kardinal. Dette har både vært for å møte ønsket hos mange troende som fremmer denne pontifeks ry for hellighet, og for å oppdatere den historiske debatten om ham, samt for å vise rikdommen i hans omfattende magisterium. Dette omfatter strengt teologiske spørsmål som ekklesiologi og liturgi, og også moralske, sosiale og bioetiske spørsmål.

I år markerer vi et svært viktig jubileum; 150-årsdagen for hans fødsel i Roma 2. mars 1876.

Den dagen, med start kl. 17.00, holdes det en konferanse i Roma i Chiesa Nuova – Santa Maria in Vallicella hos filippinerfedrene – en kirke han ofte besøkte i barndom og ungdomstid, etterfulgt av en høytidelig messe.

Det er planlagt flere møter gjennom året for å belyse hans arbeid for fred og til hjelp for de forfulgte, og hans forsvar av den kristne sivilisasjon, truet av ideologier og – allerede på hans tid – av snikende sekularisme.

Vi ønsker å presentere Pius XII ikke bare i lys av krigens store spørsmål, men også som kunstens og vitenskapens pave, og som en pave med historisk og juridisk kultur, ikke minst takket være hans personlige «Romanità» (romersk karakter, ånd og identitet).

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.