Historisk messe på toppen av verden: Prest feiret messe på Mount Everest

Skotsk prest bestiger Everest for å oppfylle et juleløfte – og planter samtidig frøet til Nepals første høyfjellsmenighet.

Av Andrew Likoudis

Pater Ninian Doohan (44) løftet kalken under en messe feiret 5364 meter over havet i Khumbu-dalen, ved Mount Everest Base Camp, og brukte en hugget stein som alter.

Liturgien – Missa pro Pace («Messen for fred») – markerte avslutningen på en åtte dager lang oppstigning fra Lukla. Dette var oppfyllelsen av et løfte han ga sherpa-guiden Gele Bishokarma da han døpte ham i St. Patrick’s Church i Edinburgh på juledagen 2023, og lovet å «møte ham på hans egen hjemlige jord». Presten tilføyde den gang: «Jeg ønsker å bidra til Kirken der – i det minste ved å oppleve vår katolske tro levd ut på jordens høyeste punkt.»

Pater Doohan, som tilhører Dunkeld bispedømme, ankom Nepal 2. mai med medisinske forsyninger til St. Ignatius-kirken i Kathmandu. Sammen med Bishokarma og en liten gruppe bærere startet han turen mot Everest Base Camp – fire vertikale mil høyere enn Skottlands høyeste fjell, Ben Nevis.

«Himmelen har igjen kommet ned til jorden på dens høyeste punkt», sa han til de andre klatrerne under messen. «Dette er definitivt den første hellige messen her under pave Leo XIVs unge pontifikat.»

Alteret som pater Doohan brukte var hugget av en av bærerne, som tilfeldigvis var hindu. Dermed ble dette et evangeliserende øyeblikk, da bæreren fikk forklart alterets betydning av en av sine landsmenn.

Nepal har en befolkning på rundt 29 millioner, hvorav katolikker utgjør ca. 8000, eller 0,03 %. Antallet er imidlertid stigende.

Pater Doohan velsignet også de rundt 20 andre som var til stede ved messen med relikvier han hadde brakt med seg til fjelltoppen.

Vandringen var alt annet enn lett, innrømmet pater Doohan. Selv de mest trente klatrere møter sine grenser på Everest – kroppen «begrenses av alle mulige elementer», fortalte han. Disse inkluderer tynn luft, ekstrem kulde, verkende muskler og den konstante faren for høydesyke. Noen ganger handler det bare om å sette «den ene foten foran den andre». Likevel beskrev han en følelse av «takknemlighet midt i utmattelsen».

Pater Doohan bar sin prestekjole hele veien – en klar påminnelse om at oppstigningen var en pilegrimsferd, ikke bare en sportslig prestasjon.

Før avreise hadde menigheten hjemme startet en innsamlingsaksjon på «JustGiving» for å samle inn 750 pund (ca. 10 000 norske kroner) til jesuittmisjonen ved St. Ignatius-kirken, som driver mobile klinikker og en skole for barn med spesielle behov. Donasjonene oversteg 5000 pund (ca. 67 000 norske kroner) allerede før pater Doohan nådde «verdens tak».

Pater Doohan spøkte med at han takket Gud, men også hunden sin som hadde gitt ham valper han kunne selge til sine menighetsmedlemmer for å finansiere flyreisen, siden prester i Skottland lever et liv preget av det en prest kalte «fin fattigdom».

Mens Sir Edmund Hillary, en av de første til å bestige Mount Everest, i 1953 gravla et krusifiks velsignet av pave Pius XII på fjelltoppens høyeste punkt, var pater Doohans eukaristifeiring den høyeste dokumenterte messen på dagens base camp ved Mount Everest.

Fundament i troen
Pater Doohan vokste opp under krevende forhold – farens avhengighet førte til skilsmisse og hyppige flyttinger, og han vokste derfor i stor grad opp hos sin mor og sine besteforeldre. Det tette katolske fellesskapet i Glasgow rotfestet ham imidlertid i troen. Han ble døpt i St. Margaret Mary’s i Rutherglen, oppdaget tidlig kjærligheten til eukaristien, og daglige morgenmesser før skolen ble rutine etter at familien emigrerte til Australia da han var 12 år gammel. Der blomstret etter hvert hans kall til prestetjenesten.

I 2002, under en messe med Blessed Sacrament Fathers i Sydney, sa presten i sin preken: «Kanskje er det noen her i dag som Gud kaller til å bli prest. De trenger bare å si ‘ja’.» Doohan – som da var den eneste unge mannen blant en menighet bestående hovedsakelig av «fromme, eldre damer» – visste umiddelbart at invitasjonen «måtte besvares», fortalte han senere i en video om sitt prestekall.

Etter sitt «ja» gikk pater Doohan helhjertet inn i menighetslivet. Hans Scalabrinianske sogneprest satte ham raskt i arbeid med oppgaver som å telle ukens kollekt, besøke migrantfamilier og utføre ulike apostoliske oppdrag. Missionaries of Charity veiledet ham videre i gatepastoral tjeneste – som å servere varme måltider på suppekjøkken, lese Skriften for gjestene og gi korte, praktiske «prekener». Her lærte han, ifølge egne ord, «hvordan man unngår overdreven fromhet i situasjoner som krever særlig klokskap». Dette ble supplert med lesing av pave Johannes Paul IIs skrifter, og han gjorde pavens oppfordring om å bringe Kristus ut i verden til sin egen.

Pater Doohan forklarer videre: «Som med ethvert forhold må man investere tid og krefter i det. I forholdet til Gud må vi svare på den nåden Han allerede gir oss. Han tar det første steget mot oss. Gud er alltid trofast, selv når vi ikke er det.» Han legger til med en humoristisk tone: «Mange tror kanskje det er som i gamle Hollywood-filmer, der man får en svært tydelig beskjed i et bestemt øyeblikk, nesten som et lynslag. Men jeg tror Gud ofte åpenbarer sitt kall gradvis og over tid.»

Han vurderte først bispedømmeprestekallet opp mot augustinernes livsstil, tiltrukket av kombinasjonen av pastoral tjeneste og monastisk bønn. Dette ble etterfulgt av en 12 år lang periode hos norbertinerne. Han trådte inn i deres kloster i Manchester og mottok den hvite drakten til St. Norbert på festen for St. Augustin. Grundig som han er, utforsket han også livet hos cistercienserne og karteuserne, før han vendte tilbake til norbertinerne i Antwerpen. Han ble diakonviet som norbertiner ved Tongerlo-abbediet 8. september 2014, og som 34-åring ble han presteviet i St. Andrew’s Cathedral for Dunkeld bispedømme.

Etter sin første messe, da han ga tradisjonelle ny-prestevelsignelser, oppfordret han spesielt folk til å be for det som falt ham inn der og da: «Jeg ba dem om å be for at jeg alltid måtte elske de fattige, være trofast mot sølibatet og den hellige kyskheten, være en god skriftefar og vie meg til skoler og barn – alt som kom til meg», forteller han. De troende minner ham fortsatt jevnlig om at de holder disse bønnene levende.

Selv som bispedømmeprest verdsetter han fremdeles norbertinernes karisma for forsoning høyt. «Det er en fantastisk gave å kunne gjenopprette fullstendig vennskap med Gud for dem som har falt bort, enten det dreier seg om små eller store ting», sier han.

Han tjenestegjør nå ved St. Patrick’s kirke i Cowgate i Edinburghs gamleby og ved to sykehus i Edinburgh. Samtidig vurderer han etableringen av Skottlands første Oratorium etter St. Philip Neris modell.

Foreløpig er han dypt takknemlig for sin historiske klatring og messen han fikk feire der.