Leo XIV og utfordringen med tradisjonen
ANALYSE: Leo XIV står mellom to fronter, begge svært steile.
Det store målet for Leo XIVs pontifikat er å gjenopprette enheten i Kirken. Oppgaven er imidlertid særdeles krevende. Kort sagt er det lettere sagt enn gjort.
Pavens uttalelser til journalister på vei tilbake til Roma fra Afrika illustrerer dette.
Leo fikk et spørsmål om kardinal Reinhard Marx’ beslutning om formelt å velsigne likekjønnede par, og svaret hans utløste mange ulike reaksjoner, både i Tyskland og ellers i verden. Reaksjonen fra lederen for det tyske hierarkiet er imidlertid mest opplysende av alle.
Erkebiskop Georg Bätzing av Limburg, som avslutter sin periode som president for den tyske bispekonferansen, uttalte ganske enkelt at han vil fortsette denne pastorale praksisen fordi han ikke mener at den skaper splittelse i Kirken.
Dette kan være et siste utspill fra en mann på vei ut, som ikke bryr seg nevneverdig lenger. Eller det kan være at biskop Bätzing i praksis utfordrer paven til å stanse ham.
Det gjenstår å se.
En annen utfordring for enheten er i ferd med å melde seg, og den kommer fra den tradisjonalistiske verden.
Sankt Pius X-prestebroderskapet (SSPX) forbereder sine første bispevielser siden 1988.
Bispevielsene vil være gyldige, men ikke tillatte, siden de skjer uten pavelig mandat. Den som vier en biskop uten pavens tillatelse, pådrar seg ekskommunikasjon latae sententiae, det vil si automatisk ved selve handlingen.
Det var det som skjedde med erkebiskop Marcel Lefebvre og biskopene han vigslet i 1988. Deretter ble det utarbeidet og offentliggjort et formelt ekskommunikasjonsdekret.
Nå går det rykter om at et lignende dokument allerede er gjort klart dersom SSPX velger å gå videre med de planlagte vigslene.
Slike dekreter er rutinemessige, så det er godt mulig at et slikt dokument lå klart allerede for en tid siden, uavhengig av hvordan samtalene internt i SSPX har utviklet seg.
SSPX mener på sin side at ekskommunikasjonen i realiteten ikke gjelder prestebroderskapet, med den begrunnelse at kirkeretten ikke tillater at straffen ilegges dersom handlingen som ellers ville utløst den, er begått som svar på en oppfattet alvorlig fare for Kirken, eller dersom man mener at man handler i god tro.
Rent teknisk er dette riktig, men det er den samme begrunnelsen erkebiskop Lefebvre brukte i 1988, da et pavelig dekret slo fast at vigslene medførte ekskommunikasjon, et ubestridelig faktum.
De siste ukene har SSPX også publisert et omfattende intervju med sin generalsuperior, pater Davide Pagliarani, som på nytt understreket prestebroderskapets opplevelse av at saken haster, og behovet for å ordinere nye biskoper for å sikre overlevelsen.
Faktum er at SSPX ikke synes å ha noe reelt ønske om i det hele tatt å gå i dialog med Den hellige stol. I tidligere uttalelser er det blitt gjort klart at samfunnet anser mange av Den hellige stols beslutninger eller tilnærminger som grensende til kjetteri, og at det derfor ikke kan være noen dialog.
Kort sagt står Leo XIV mellom to fronter, begge svært steile.
På den ene siden står de som vil at læren skal utvikle seg så langt at den tilpasses samfunnet, fordi de ellers mener — og dette er en stadig tilbakevendende formulering — at Kirken ikke lenger vil være relevant. På den andre siden står de som mener at Kirken allerede har utviklet seg for langt, og som derfor anser alt som kommer fra Den hellige stol som upassende, særlig i læremessige spørsmål.
Spørsmålet er enkelt: Hvilken side står Leo XIV på?
I fjor vakte det oppsikt at Leo XIV sendte en hilsen til pilegrimsferden fra Paris til Chartres (https://southernorderspage.blogspot.com/2025/06/bombshell-prayers-by-pope.html?utm_source=chatgpt.com), der tusenvis av, for det meste, unge mennesker deltok, alle knyttet til den tradisjonelle ritus, og paven sa at han ba for deltakerne.
Senere kunngjorde nuntien i England, erkebiskop Miguel Maury Buendía, at Leo hadde bedt om at det ble gjort unntak, slik at biskoper på forespørsel kunne åpne for videre feiring av messen i tradisjonell ritus i sine bispedømmer.
Kort sagt rakte Leo XIV ut en hånd til den tradisjonelle verdenen, i et forsøk på å overvinne den tydelige avvisningen som hadde preget de siste årene av pave Frans’ pontifikat.
Denne holdningen rammet også religiøse kongregasjoner som ble oppfattet som tradisjonalistiske, slik som Evangeliets herolder, en organisasjon som ble grunnlagt i Brasil og deretter spredte seg over hele verden. I årevis var vigselen av nye prester for Evangeliets herolder suspendert.
De ble satt under administrativt tilsyn — kommissæren er kardinal Raymundo Damasceno Assis — på grunn av anklager om overgrep som aldri ble fullt ut bekreftet. Samtidig endte alle sivile saker til slutt i deres favør.
Etter mange år med stillstand fikk gruppen omsider tillatelse til å ordinere 26 nye prester i april.
Evangeliets herolder er bare ett eksempel på grupper som ble ansett som for tradisjonelle og derfor ble rammet under pave Frans. I noen tilfeller gjaldt det svært små grupper, som derfor aldri fikk nevneverdig gjennomslag.
I andre tilfeller oppstod det derimot full storm, som i saken om Sodalitium Christianae Vitae — som den daværende erkebiskop Prevost kjente godt — der anklager om overgrep mot grunnleggeren ikke førte til reform, slik det skjedde med Kristi legionærer, men til at ordenen faktisk ble opphevet.
Det må sies at pave Frans’ pontifikat også var påvirket av en slags «latinamerikansk borgerkrig» som oppstod i årene etter Det annet Vatikankonsil, da spenningene mellom frigjøringsteologien og mer tradisjonelle bevegelser ble nesten uutholdelige.
Leo XIV ble ikke preget av disse spenningene, selv om han må ha erfart dem som misjonsprest og biskop i Peru. Derfor er Leo kalt til å finne en vanskelig balanse mellom kravene fra dem som ønsker en mer nærværende og levende kirke i møte med sosiale spørsmål, og behovet for å evangelisere, vekke nye kall og fremme Kirkens vekst.
Dette er den store utfordringen paven står overfor i møtet med tradisjonalistiske grupper.
Tradisjonalistene vet det, og de sprer fortellingen om at Den hellige stol ikke vil lytte, og hevder at man ikke bør inngå noen avtale. SSPX mener Leo XIV bør la dem gå fram slik de selv ønsker, uten å true med ekskommunikasjon.
Straffen ekskommunikasjon er imidlertid nødvendig for at paven skal vise sin autoritet i Kirken. Det er derfor ekskommunikasjon latae sententiae finnes: den inntrer automatisk ved selve handlingen.
Samtidig holder ikke argumentet om at paven må godta hva som helst i navnet til et uklart barmhjertighetsprinsipp, selv om det er blitt fremmet mange ganger siden Det annet vatikankonsil.
Dette temaet vil, det kan man være sikker på, vende tilbake gang på gang gjennom Leo XIVs pontifikat. Med tiden vil det bli klart om paven ønsker å dempe krisen eller å ta tak i den ved å fjerne hindringene som skaper splittelse og uenighet, av hensyn til enheten i Kirken.
Av Andrea Gagliarducci · National Catholic Register · Oversatt til norsk av EWTN Norge
