Herre, til hvem skulle vi gå?
Av Sr Ragnhild Marie Bjelland, 22. oktober 2025
«Herre, til hvem skulle vi gå? Du har det evige livs ord.» (Joh 6,68)
Disse ordene er det apostelen Peter som formulerer, de uttrykker den dype erkjennelsen som ligger i troens hjerte: det at uten Kristus finnes det ingen sann vei, intet sant lys, og ingen sann fred.
I en verden fylt av så altfor mange stemmer og løfter om lykke og frihet, kaller Jesu ord oss tilbake til kilden for alt liv – til Ham, han som er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6).
Når Kirken feirer eukaristien, takksigelsen, lyder dette ropet i hjertene til alle oss troende – Herre, til hvem skulle vi gå?
Vi vender oss til Herren i ydmykhet, slik disiplene gjorde, og vi bekjenner at Han, og Han alene kan gi næring til sjelen.
Mennesket kan søke tilfredsstillelse i rikdom, makt eller visdom, men bare i Kristus finner vi den kjærlighet som virkelig fyller tomrommet i hjertet.
«Du har skapt oss til deg, Gud» skriver den hellige Augustin, «og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»[1]
Å si «Herre, til hvem skulle vi gå» er å bekjenne vår tro midt i tvilen. Det er å stå fast når andre vender seg bort, slik mange gjorde da de ikke forstod Jesu tale om livets brød. Troen er ikke en følelse, men den er en overgivelse – et tillitsfullt og fortrolig ja til Gud, selv når veien måtte være mørk.
Den hellige Teresa av Avila minner oss om at troen er «Å se Gud i alt, selv når alt synes skjult».
I nattverdens mysterium, i eukaristien blir dette ropet levende: Herren gir oss sitt legeme og blod som mat for evig liv. Der, i det stille øyeblikket foran tabernaklet, hører sjelen Ham hviske: «Frykt ikke, jeg er med deg» (Jes 41,10). Ingen annen stemme kan trøste slik, ingen annen kjærlighet kan helbrede slik. Derfor vender vi oss til Kristus, igjen og igjen; I bønn, i sakramentene, i kjærlighetens gjerninger. Vi går til Ham når vi er trette, når vi tviler, når vi gleder oss. Han alene har ord som fører oss til evigheten. Og når alt annet forgår og opphører, da står dette ene fast:
Kristus lever. Han kaller oss alle ved navn. Han er vår fred.
«Herre, til hvem skulle vi gå?» Til deg alene, Jesus Kristus, vår Herre og Gud, nå og alltid.
[1] Augustin: Confessiones
