Leo XIV etter én måned: En «original» pave

ANALYSE: I løpet av sin første måned som pave har Leo XIV vist at han har den jordnære fremtoningen, evnen til å bygge broer og den tydelige visjonen som kreves for å stake ut en egen kurs.

Andrea Gagliarducci, 9. juni 2025

De vanlige betegnelsene som gjerne knyttes til paver, passer ikke for Leo XIV. Han er verken en revolusjonær som Frans eller en restaurator som Benedikt XVI.

Begreper som «reformator» og «reaksjonær» passer ham heller ikke.

Det som derimot gradvis har blitt tydelig én måned etter valget av ham den 8. mai, er et generasjonsskifte i ledelsen – et «originalt» pontifikat, som ledes av en rolig og dyktig hyrde. Han vektlegger kontinuitet, men har også en jordnær fremtoning, evne til å bygge broer og en selvstendig visjon som gjør ham i stand til å finne sin egen vei.

Med «generasjonsskifte» menes at han er den første paven etter Det annet Vatikankonsil som verken var prest eller seminarist under konsilet. Dette gir den første USA-fødte paven en distanse til de store debattene og kontroversene fra slutten av det 20. og begynnelsen av det 21. århundre. Pavens navnevalg får i denne sammenhengen en ekstra betydning. Han har klokelig knyttet seg til den forrige Leo – grunnleggeren av den katolske sosiallæren, som regjerte for over hundre år siden – fremfor en nærmere forgjenger.

Dette navnevalget vitner samtidig om en selvstendig ånd, noe mange verdsetter hos den nye paven.

Helt fra begynnelsen av pontifikatet har Leo XIV understreket kontinuiteten med pave Frans, som selv valgte en tydelig annerledes tilnærming.

Den nye paven har flere ganger sitert Frans i sine første prekener, blant annet ved å fremheve oppfordringen til en synodal kirke og ved å markere sitt nærvær ved forgjengerens grav.

Samtidig har han sendt klare signaler om at han står på egne ben.

En tydelig måte han har vist dette på, er gjennom sin vektlegging av pavelige symboler. Han har båret mozzettaen, den røde skulderkappen som når ned til midjen, fra øyeblikket han viste seg på Loggiaen for å gi sin velsignelse. Nylig har han også begynt å bruke hvite bukser under sin sutan. Dette er ikke ment som en protest mot pave Frans, som foretrakk svarte bukser, men snarere som en understrekning av viktigheten og styrken i kirkens institusjonelle tegn og symboler.

Et annet tydelig signal ble gitt i pave Leo XIVs preken den 1. juni under Jubileet for familier, barn, besteforeldre og eldre. Her siterte han pave Paul VIs encyklika Humanae Vitae og understreket at: «ekteskapet ikke er et ideal, men målestokken på ekte kjærlighet mellom mann og kvinne: en kjærlighet som er total, trofast og fruktbar. Denne kjærligheten gjør dere til ett legeme og gir dere evnen til, etter Guds bilde, å skjenke livets gave.»

Disse enkle ordene markerer en kursendring fra det forrige pontifikatet, hvor pave Frans i sin omdiskuterte postsynodale formaning Amoris Laetitia gjentatte ganger beskrev kristent ekteskap som et ideal.

I likhet med Frans erkjenner Leo XIV behovet for å nå ut til periferiene. Samtidig har han, med sin lange erfaring som misjonær i Peru, allerede vektlagt det viktige evangeliseringsarbeidet som trengs i slike områder.

Under Missa Pro Ecclesia, hans første messe som pave, feiret med kardinalkollegiet i Det sixtinske kapell den 9. mai, påpekte Leo XIV at det finnes «situasjoner hvor den kristne tro anses som noe absurd, for svake og uintelligente mennesker; situasjoner hvor man foretrekker andre former for sikkerhet, som teknologi, penger, suksess, makt og nytelse».

Paven bekreftet misjonsoppdragets betydning på disse stedene, fordi «mangelen på tro ofte medfører tragedier som tap av livets mening, mangel på barmhjertighet, krenkelser av menneskets verdighet i sine mest dramatiske former, familiekollaps og mange andre sår som preger vårt samfunn».

For Leo XIV er misjonen dypt forankret i sannheten i det kristne budskapet. Under sitt første møte med diplomatkorpset akkreditert ved Den hellige stol, 16. mai, løftet han fram sannhet ved siden av fred og rettferdighet som grunnleggende prinsipper i Vatikanets diplomatiske arbeid.

«Kirken kan aldri avstå fra å fortelle sannheten om mennesket og verden», understreket han, «og må ved behov bruke et direkte språk, selv om dette til å begynne med kan føre til misforståelser».

Selv om det er et merkbart paradigmeskifte fra pave Frans’ fokus på evangelisering gjennom verdens språk, viser Leo XIV ingen tegn til motstand mot sin forgjenger. Hans pontifikat er hverken for eller imot noe spesifikt, men først og fremst misjonsorientert.

Kontinuitet i styringen 
En misjonsorientert kontinuitet kjennetegner også Leo XIVs tidlige tilnærming til kirkens styre.

Foreløpig har han beholdt flere av de utnevnelsene som allerede var etablert under det forrige pontifikatet, inkludert pave Frans’ utnevnelse av fransiskanersøsteren Tiziana Merletti som sekretær for Dikasteriet for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv.

At erkebiskop Vincenzo Paglia trakk seg tilbake fra Det pavelige akademi for livet og som kansler for Det pavelige Johannes Paul II-instituttet for studier av ekteskap og familie, var forventet grunnet hans alder på 80 år. Paven har overlatt kansleroppgaven ved instituttet til kardinal Baldassarre Reina, pavens generalvikar for Roma bispedømme og dermed også kansler ved Det pavelige Lateranuniversitetet. Dette antyder en mulig fremtidig sammenslåing av instituttet og universitetet. Samtidig bekreftet han monsignor Philippe Bordeyne i stillingen som president for instituttet for ytterligere fire år. Ved Akademiet for livet satset Leo XIV også på kontinuitet ved å utnevne kansleren, monsignor Renzo Pegoraro, til en ny lederrolle.

Et generasjonsskifte er likevel på vei. I tillegg til behovet for å utnevne en ny leder for Dikasteriet for biskoper, må han også finne etterfølgere for prefektene ved Kongregasjonen for helligkåringer, Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsdisiplinen, Rådet for kristen enhet, Dikasteriet for helhetlig menneskelig utvikling og Dikasteriet for lekfolk, familie og liv – alle har nådd pensjonsalderen på 75 år.

Uansett vil enhver pave handle etter sine prioriteringer. Når Leo XIV nå samler sitt eget team, må han samtidig etablere en styringsmodell i Kirken som evner å håndtere komplekse saker effektivt, spesielt med tanke på avtalen mellom Vatikanet og Kina. Neste runde med forhandlinger knyttet til denne avtalen var forventet å finne sted allerede neste uke.

Fra Leo XIVs tidligere lederroller som overhode for Augustinerordenen, biskop og prefekt, vet vi at han foretrekker en strukturert og prioritetsstyrt ledelsesstil fremfor detaljstyring og radikale tidlige endringer. Han vil gripe inn når han anser det nødvendig, noe han allerede har kommunisert tydelig til de mange som har kommet med sine ønsker og forespørsler, slik det alltid skjer i starten av et nytt pontifikat.

Han vil ikke ta beslutninger kun for popularitetens skyld, og han vil heller ikke ta forhastede avgjørelser.

Kirkens fremtid 
Under ordinasjonen av elleve prester for bispedømmet Roma den 31. mai, oppfordret Leo XIV til «liv som er tydelige, liv som kan leses, troverdige liv!»

«Vi befinner oss midt iblant Guds folk for å kunne stå foran dem med et troverdig vitnesbyrd», fortsatte han. «Sammen skal vi gjenreise troverdigheten til en såret Kirke, sendt ut til en såret menneskehet og en såret skapning. Vi er ennå ikke perfekte, men det er avgjørende at vi er troverdige.»

Dermed pekte ikke paven på utro prester, men oppfordret i stedet alle til troskap. Også her ser vi hans metode for kirkens styre tydelig formulert. Troen først, deretter infrastrukturen – enten det dreier seg om liturgiske, historiske eller sosiale forhold. Leo XIV kan gjøre dette nettopp fordi han er paven for en ny generasjon.

Pave Benedikt XVI uttalte i bokintervjuet Jordens salt med Peter Seewald at han selv var en mann fra den gamle verden, og at den nye verden ennå ikke var begynt.

Med Leo XIVs pontifikat har denne nye verden begynt. Leo XIV er en pave med tilknytning til tre verdener: den amerikanske, misjonsfeltet i Latin-Amerika, og en dyp forståelse av den romerske virkeligheten.