Skjønnheten og kraften I Å-antifonene

Av P. Thomas Petri O.P. oversatt av Eli Åm, 18. desember 2024

«Å kom, å kom, Imanuel,
og frels ditt folk, ditt Israel.
På pilgrimsveien venter vi
at du, Guds sønn vår trøst skal bli.
Å kom, å kom, Imanuel,
og frels ditt folk, ditt Israel.»

Dette er innledningsverset i en salme som gjerne synges i julen, men der de 7 neste versene er en tekst fra Kirkens liturgi for advent, en tid som handler om så mye mer enn juleforberedelser.

I løpet av disse fire korte ukene har Kirken gjennom århundrene vendt blikket mot Vår Herre Jesus Kristus som oppfyllelsen av alle profetier og all menneskelig lengsel, ikke bare i påvente av feiringen av hans inkarnasjon i julen, men også i håpet om hans herlige gjenkomst ved tidenes ende.

De påfølgende versene i «Å kom, å kom, Imanuel» er hentet fra syv antifoner som Kirken har brukt i sin liturgi for vesper i uminnelige tider. Hvert år, fra 17. til 23. desember, går Kirkens liturgi inn i en mer intens periode med forberedelsene til Kristi komme i julen. Dette skiftet er merkbart i lesningene i den hellige messe i disse dagene, men også i Kirkens tidebønner, spesielt i vesper. Hver kveld i løpet av denne uken ber Kirken en av det som er blitt kjent som de store «Å-antifonene», før Magnificat (Marias lovsang) blir sunget.

Å-antifonene påkaller Vårherre ved hjelp av bilder hentet fra Det gamle testamente: «Å visdom, du evige ord som Gud har talt», «Å Adonai, sterke Gud», «Å, friske skudd på Jesse tørre rot», «Å, Davids sønn, Herre over Israel», «Å morgen kjær, evige lys og all nådes sol», «Å, verdens konge», «Å strålende morgengry», «Å Gud med oss, Immanuel». Til disse bibelske bildene er det lagt ulike bønner som f.eks: «Kom og lær oss å leve klokt og rett», «Frels oss fra syndens åk», og «Løs fangene av syndens lenker».

Alle antifonene er rettet til Jesus, på latin med ordene Sapientia, Adonai, Radix, Clavis, Orens, Rex og Emmanuel.

Hver av disse antifonene er en vakker bønn i seg selv, men hver av dem viser også nøyaktig hvordan Kirken har forstått forholdet mellom Kristus og løftene og gudsbildene som er så utbredt i Det gamle testamentet.

Jesaja profeterte at et skudd skulle spire fra Isais stubbe. En av Isais arvinger skulle bli en messiansk skikkelse og Israels forløser:

En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. Herrens ånd skal hvile over ham, en Ånd med visdom og forstand, en Ånd med råd og styrke, en Ånd som gir kunnskap og frykt for Herren (Jes 11,1-2).

Fordi Jesajas profetier ser så forventningsfullt frem til Israels og hele verdens forløsning i Guds store løfter, er han i særlig grad adventstidens profet.

Kristus er imidlertid mer enn den Salvede. Paulus sa til menigheten i Korint at «Kristus er Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24). Kristus er den visdommen som omtales i Salomons ordspråk som Guds byggmester og glede (Ordsp 8). Den evigfødte Sønnen er alltid Faderens fryd og den som alle ting ble skapt gjennom.

Et kanskje enda mer gripende eksempel på et mektig gammeltestamentlig bilde av det guddommelige er antifonen fra 18. desember: «Å Adonai, sterke Gud, Du førte Israel bort fra Egyptens trelldom. Du talte til Moses fra tornebuskens flammer og gav ham loven på Sinai fjell.» Begivenhetene som fortelles i 2. Mosebok, er storslagne, fra den brennende busken til delingen av Rødehavet og overrekkelsen av loven til Moses på Sinaifjellet, som rammes av torden og lynnedslag.

Kirkefedrene bemerket stadig Kristi nærvær i Guds ulike manifestasjoner overfor israelittene. Den hellige Justin Martyr mintes: «Den samme som er både engel og Gud, Herre og menneske, og som viste seg i menneskeskikkelse for Abraham og Isak, [viste seg også] i en flamme av ild fra busken og talte med Moses.»

Den preeksisterende, evige Guds Sønn, som er Guds fullkomne bilde, er også Guds nærvær i den flammende busken, på Sinai berg og i sin inkarnasjon.

Det er derfor ikke overraskende at den latinske versjonen av denne antifonen begynner med «O Adonai», som låner det hebraiske ordet som gudfryktige jøder bruker når de leser Toraen for å unngå å si Guds egennavn – det er navnet Herre, det navnet Paulus forteller filipperne at Kristus fikk fordi han ikke anså likhet med Gud som noe å gripe etter, men tvert imot tømte seg selv til døden:

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg slaveskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. (jf. Fil 2,6-11).

Jesus Kristus er Adonai. Han er Kyrios. Han er Herren.

Endelig identifiserer andre Å-antifoner Kristus som oppfyllelsen av Israels storhet og menneskelig lengsel. Han er soloppgangen, Oriens, som Jesaja lovte skulle gå opp over Guds utvalgte folk (Jesaja 60:1-2). Han er også Isais rot. Han er altså ikke bare oppfyllelsen, men også begynnelsen på den israelittiske ættelinjen.

Han er Skaperen og den som Davids ætt ble til gjennom. Kristus er altså både begynnelsen og slutten på løftet til David. Han er Alfa og Omega. Han er den som Det gamle testamentet forutsier skal herske som konge over alle folkeslag.

Å- antifonene er mye mer enn enkle refreng som kan synges før Magnificat eller som vers i en adventssalme. De åpenbarer Kristi mysterier som allerede ble åpenbart i Det gamle testamente.

Thomas av Aquinas gjorde rett i å insistere på at mange av de store profetene i Israel hadde reell og eksplisitt profetisk kunnskap om Jesus og hans mysterier, selv om de levde hundrevis av år før inkarnasjonen.  «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag», forkynte Jesus selv en gang.  «Han fikk se den dagen og frydet seg» (Joh 8,56). Kristus er aktiv i Israel. Han er i Det gamle testamentet.

Disse store antifonene minner oss om at adventstiden er så mye mer enn forberedelser til jul. De minner oss om at Kristus er frelseshistoriens, og faktisk hele verdenshistoriens midtpunkt, fordi han er Emmanuel – «Gud med oss».

Guds visdom er nettopp slik at Herren skaper oss til å være i relasjon med ham for å bringe lys ikke bare til våre liv, men til verden. Hvert år gir Kirken oss disse fire ukene for at vi på en intens måte skal huske hva vi burde leve hver dag: i forberedelse, forventning og gledelig håp om at Herren vil komme til oss med frelse.

Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel.

De norske tekstene til Å-antifonene er hentet fra Bønnebok for Den katolske kirke, St. Olav forlag.