Da pave Benedikt XVI møtte Fidel Castro
Av Donald DeMarco, oversatt av EWTN Norge, 07. november 2024
Man kan knapt forestille seg to mer ulike personer som møtes og er vennlige mot hverandre enn pave Benedikt XVI og Fidel Castro: førstnevnte, en from og høyt utdannet leder av Den katolske kirke; sistnevnte, en marxist-leninistisk sosialist hvis administrasjon var preget av menneskerettighetsbrudd. Likevel, uansett hvor forskjellige mennesker er, forblir de mennesker, og det er deres fellesnevner.
Møtet fant sted i mars 2012 i Havana. Pave Benedikt XVI gir en kort beskrivelse av møtet i sin bok «Benedikt XVI: Siste testamente». På dette tidspunktet var den øverste pontiff i sitt siste hele år som leder av Den katolske kirke, mens Castro var 85 år og svekket av sykdom. Pavens inntrykk av Castro var at han «ennå ikke hadde kommet ut av de tankestrukturene som gjorde ham mektig». Likevel inneholdt ordet «ennå» et glimt av håp, ettersom Cubas mangeårige leder hadde sett «omveltningene i verdenshistorien» og var tilfreds med at «det religiøse spørsmålet blir stilt på nytt».
Cubas diktator ba pave Benedikt XVI om å sende ham noe litteratur. Var dette bare diplomatisk høflighet, eller lå det en genuin interesse for kristendommen bak? Vi vil aldri få et klart svar, men forespørselen hans forblir fascinerende. Benedikt XVI sendte ham uansett et eksemplar av sin bok fra 1970, «Innføring i kristendommen», et særdeles passende verk for anledningen. Den hellige far anså ikke Castro som en person som sannsynligvis ville gjennomgå en «stor omvendelse», men mente at siden han erkjente at så mye hadde gått galt, var han forberedt på å se ting fra et annet perspektiv.
Pave Benedikt XVI var ikke naiv. Han forsto hvor vanskelig det er for en kristen og en innbitt ateist å føre en fruktbar dialog. Han åpner «Innføring i kristendommen» med å sitere en annen tenker som delte dette synet, Søren Kierkegaard. Den fremtredende danske eksistensialisten benyttet seg ofte av lignelser for å formidle sin filosofi.
En av Kierkegaards lignelser handler om en klovn som allerede var utkledd og sminket for sin forestilling da en brann brøt ut i sirkuset. Sirkusdirektøren sendte klovnen til landsbyen for å hente hjelp, for det var en reell fare for at brannen raskt ville spre seg og sluke selve landsbyen. Landsbyboerne trodde imidlertid at klovnen bare promoterte sirkuset. Jo mer klovnen ba om hjelp, jo mer lo de. I sin klovneutkledning hadde han ingen troverdighet. De syntes han spilte rollen sin perfekt, helt til det var for sent å få hjelp og landsbyen brant ned.
«Jeg tror at verden vil ende slik,» sa Kierkegaard, «til stor applaus fra vittige som tror det hele er en spøk.»
For både pave Benedikt XVI og Kierkegaard er kristendommen ingen spøk. Men hvordan kan den kommuniseres? Hvordan kan den beskytte seg mot grov mistolkning?
I klovnelignelsen er klovnen ute av stand til å kommunisere med landsbyboerne. Resultatet er katastrofalt. Landsbyboerne klarer ikke å se at de deler en felles menneskelighet med klovnen. En lignelse fra jødisk tradisjon understreker et lignende poeng.
Martin Buber forteller historien om en ikke-troende som besøkte en svært lærd rabbiner med intensjon om å overbevise ham, gjennom argumentasjon, om det rasjonelle ved ateisme. Da han ankom rabbineren, fant han ham gående frem og tilbake med en bok i hånden, fordypet i tanker. Plutselig stoppet rabbineren, så på sin besøkende og sa: «Men kanskje er det sant likevel.» Den ikke-troende motsatte seg rabbineren med all sin styrke, men «kanskje» ekkoet i ham og brøt ned hans motstand. Det finnes et «kanskje» i oss alle.
Benedikt XVI kommenterte denne lignelsen ved å si at «både den troende og den ikke-troende deler, hver på sin måte, tvil og tro, hvis de ikke gjemmer seg for seg selv og sannheten om sin egen væren.»
Ingen kan fullstendig unnslippe verken tvil eller tro. Den troende kjemper med tvil, mens den ikke-troende aldri helt kan fri seg fra fristelsen til å tro. Hvis Castro hadde lest de første 21 sidene av «Innføring i kristendommen», kunne han ha funnet en bror i pave Benedikt XVI, og en meningsfull dialog kunne ha oppstått.
Benedikt var kardinal Joseph Ratzinger da han skrev boken. Han påpeker at «akkurat som den troende vet at han stadig trues av vantro, som han må oppleve som en konstant fristelse, så forblir troen for den vantro en fristelse og en trussel mot hans tilsynelatende permanent lukkede verden.»
Den hellige Thérèse av Lisieux vokste opp i et svært religiøst miljø, men opplevde likevel fristelser til vantro: «Jeg blir angrepet av de verste fristelsene til ateisme,» innrømmet hun. På den andre siden levde forfatteren William Somerset Maugham som en overbevist agnostiker til han sto overfor døden, da han ble overveldet av en fristelse til å tro på en Gud som ville dømme ham. Han tilkalte en venn for å forsikre seg om at Gud ikke eksisterte.
Vi er alle mennesker, formet av samme stoff, så å si. Men vi driver fra hverandre og mister av syne vår grunnleggende tvetydighet. Vi er verken vesener av ren tro eller ren tvil. Vi er en blanding av begge, i varierende grad.
Hvis pave Benedikt XVI og Fidel Castro kan ha en sivilisert samtale, er det et håp for at selv svært ulike mennesker kan føre en meningsfull dialog.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av National Catholic Register, EWTN Norges nyhetspartner. Oversettelsen er tilpasset av EWTN Norge.
