Ukens nyheter | Misjon 2030 og Han elsket oss
Av sr Anne Bente Hadland, 25. oktober 2024
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Synoden er hovedsak denne uken også sammen med et pavelig dokument som ikke nevner synoden med ett ord. Rett og slett litt befriende! Pave Frans er ute med sin fjerde ensyklika, «Dilexit nos», «Han elsket oss», om Jesu hellige hjerte. Pave Frans har enda mer på hjertet, og mandag publiseres hans andre eller tredje selvbiografi. Mer om pavens skriverier og bokanbefalinger. Det er protester etter pavebesøket i Belgia. Stadig flere kirkesamfunn og organisasjoner slutter seg til Felleserklæringen om kjønn og seksualitetsmangfold, men de negative reaksjonene mangler heller ikke. Den omstridte avtalen med Kina fornyes for fire år. Frigjøringsteologen, Gustavo Gutierrez er død. Bisperådet har kommet enda en uttalelse, denne gang i forbindelse med lovforslaget om lemping på taushetsplikten. Caritas Norge har satt i gang en ekstern granskning av sluttpakke-saken og styrebehandlingen. 1. november, på Allehelgens dag, er det 100 år siden vår store forfatter Sigrid Undset konverterte, og sett av datoen 26. april 2025 allerede nå!
Ukens nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”
Dilexit nos
«’Han elsket oss’, sier Paulus om Kristus (jf. Rom 8,37), for å få oss til å forstå at ingenting kan «skille oss» fra Kristi kjærlighet (Rom 8,39)”: Slik begynner pave Frans’ fjerde encyklika, som har hentet tittelen fra de innledende ordene, Dilexit nos. Dette er pave Frans’ fjerde encyklika, og den handler om «den menneskelige og guddommelige kjærligheten i Jesu Kristi hjerte».
Teksten er verdt å lese og dvele ved. Her bare noen utdrag:
«Hjertet som symbol har ofte blitt brukt for å uttrykke Jesu Kristi kjærlighet, og noen har stilt spørsmål ved om dette symbolet fortsatt er meningsfullt i dag», sier paven, men fortsetter: «men når vi lever i overfladiskhetens tidsalder, der vi haster frenetisk fra det ene til det andre uten egentlig å vite hvorfor, og ender opp som umettelige forbrukere og slaver av markedsmekanismene uten å bry oss om den dypere meningen med livet, da trenger vi alle å gjenoppdage hjertets betydning.»
Så tar teksten oss gjennom ulik bruk av hjertet som begrep, og om Bibelen står det: «Bibelen forteller oss at «Guds ord er levende og virksomt … det er i stand til å dømme hjertets tanker og hensikter» (Hebr4,12), og på denne måten taler det til oss om hjertet som en kjerne som ligger skjult under alt det ytre, til og med under de overfladiske tankene som kan føre oss på avveie. Disiplene i Emmaus, på sin mystiske vandring sammen med den oppstandne Kristus, opplevde et øyeblikk av angst, forvirring, fortvilelse og skuffelse, men på tross av dette skjedde det noe dypt inne i dem: «Brant ikke våre hjerter i oss mens han talte til oss på veien?» (Luk 24,32).»
«Hjertet er også stedet for oppriktighet, der bedrag og forkledning ikke har noen plass. Det viser vanligvis våre sanne intensjoner, hva vi virkelig tenker, tror og ønsker, ‘hemmelighetene’ som vi ikke forteller til noen: med et ord, den nakne sannheten om oss selv. Det er den delen av oss som verken er skinn eller illusjon, men som i stedet er autentisk, ekte, helt og holdent ‘den vi er’.»
«Til tross for alle våre forsøk på å fremstå som noe vi ikke er, er det vårt hjerte som til syvende og sist dømmer, ikke hva vi viser eller skjuler for andre, men hvem vi virkelig er. Det er grunnlaget for ethvert sunt livsprosjekt; ingenting verdifullt kan gjennomføres uten hjertet.»
«Som en illustrasjon på dette vil jeg gjenta en historie jeg allerede har fortalt ved en annen anledning: «Til karnevalet, da vi var barn, lagde bestemoren min et bakverk av en veldig tynn røre. Når hun slapp røren i oljen, utvidet den seg, men når vi bet i den, var den tom inni… På dialekten vi snakket, ble disse kakene kalt ‘løgner’… Bestemoren min forklarte hvorfor: ‘Som løgner ser de store ut, men er tomme inni; de er falske, uvirkelige’.»
«I stedet for å løpe etter overfladisk tilfredsstillelse og spille en rolle til fordel for andre, bør vi heller tenke på de virkelig viktige spørsmålene i livet: Hvem er jeg egentlig? Hva er jeg ute etter? Hvilken retning vil jeg gi livet mitt, beslutningene mine og handlingene mine? Hvorfor og med hvilket formål er jeg i denne verden? Hvordan vil jeg se tilbake på livet mitt når det er over? Hvilken mening vil jeg gi alle mine erfaringer? Hvem vil jeg være for andre? Hvem er jeg for Gud? Alle disse spørsmålene fører oss tilbake til hjertet.»
I våre samfunn, skriver paven, «ser vi også en spredning av ulike former for religiøsitet som ikke har noe å gjøre med et personlig forhold til kjærlighetens Gud», mens kristendommen ofte glemmer «troens ømhet, gleden ved å tjene andre, gløden i det personlige engasjementet i misjon». Som svar på dette foreslår pave Frans en ny refleksjon over Kristi kjærlighet, representert i Hans hellige hjerte. Han oppfordrer til en fornyelse av «autentisk hengivenhet» til det hellige hjerte, og minner om at i Kristi hjerte «finner vi hele evangeliet». Det er i Hans hjerte at «vi til slutt virkelig lærer oss selv å kjenne og lærer å elske».
Jeg skrev innledningsvis at det ikke var snakk om synode i dokumentet. Det er det heller ikke, men bare to dager før synoden avsluttes, kommer paven allikevel med et indirekte innspill til hva fornyelse og forandring virkelig innebærer. Han sier: «Jeg vil legge til at Kristi hjerte også frigjør oss fra en annen form for dualisme som vi finner i fellesskap og hos pastorer som er overdrevent opptatt av ytre aktiviteter, strukturelle reformer som har lite med evangeliet å gjøre, tvangsmessige omorganiseringsplaner, verdslige prosjekter, sekulære tenkemåter og obligatoriske programmer. Resultatet er ofte en kristendom som er ribbet for troens ømme trøst, gleden over å tjene andre, gløden i det personlige engasjementet for misjon, skjønnheten i å kjenne Kristus og den dype takknemligheten som springer ut av det vennskapet han tilbyr og den endelige meningen han gir våre liv – også dette er uttrykk for en illusorisk og kroppsløs overjordiskhet» (88).
Paven henter stoff og inspirasjon fra mange forskjellige helgener, foruten Margaret Marie Alacoque, også Therese av Lisieux, den hellige Ignatius og den hellige Faustina, og han anbefaler tradisjonelle fromhetspraksiser som 1. fredager og tilbedelse. 1. fredag-andakten består av flere øvelser som utføres de første fredagene i ni påfølgende måneder. På disse dagene skal man delta i messen og motta eukaristien i den hensikt å ære Jesu hellige hjerte og gjøre bot for synder.
I lenken under finnes teksten på flere forskjellige språk.
Det var i juni i år at paven kunngjorde at han forberedte et dokument om Jesu hellige hjerte, og bemerket at meditasjonen over Herrens kjærlighet kan «belyse veien til kirkelig fornyelse og si noe meningsfylt til en verden som ser ut til å ha mistet sitt hjerte».
Paven sa også at juni måned er viet fromheten til Jesu hellige hjerte, og at det den 27. desember 2023 var 350 år siden den hellige Margaret Marie Alacoque i en visjon så Jesu hellige hjerte. Jubileet i desember innledet en feiringsperiode som vil vare frem til 27. juni 2025.
Hele teksten:
Pope Francis to release new encyclical ‘Dilexit Nos’ on the Sacred Heart of Jesus
Pope Francis to write reflection on Sacred Heart of Jesus devotion
Encyclical Letter Dilexit Nos of the Holy Father Francis on the Human and Divine Love of the Heart of Jesus Christ
‘He Loved Us’: Pope Francis’ new encyclical on the Sacred Heart of Jesus
Om den hellige Margareta Marie Alacoque:
Juni er Jesu hjerte-måned
Den hellige Margareta Maria Alacoque
Synoden
Dette er ikke en synode om synodalitet, men om «synodaliteter», sier en kommentator, Jonathan Liedl, og fortsetter: Én versjon vektlegger lytting, differensiert medansvar, mer sunt fellesskap/samarbeid. Den andre legger vekt på å endre kirkeretten/strukturene slik at de blir mer «kongregasjonalistiske» eller demokratiske.
Synoden avsluttes lørdag førstkommende når deltagerne skal stemme over avsnitt for avsnitt i sluttdokumentet som de har jobbet seg gjennom denne siste uken. Et utkast ble lagt frem sist mandag. Dette sluttdokumentet overrekkes paven som så på side kommer med sin apostoliske formaning. Han kan sette sitt stempel på det som blir overrakt ham lørdag, men han kan også komme med sitt eget. Kanskje ikke før etter at studiegruppene har avlagt sine rapporter neste sommer. Vi får vente og se.
Akkurat disse studiegruppene skapte litt røre og oppgitthet under synoden. Som kjent behandles alle de mer kontroversielle spørsmålene i studiegrupper, og de har svarfrist juni 2025. De fremla sine midlertidige rapporter helt i begynnelsen, men flere ønsket mer informasjon, og 18. oktober ble avsatt til et møte med de ansvarlige for studiegruppene. Den eneste som ikke møtte var kardinal Fernandez som er ansvarlig for studiegruppen om kvinners tjeneste og mulige eller umulige adgang til ordinasjon. Fra trosdikasteriet møtte to underordnede ansatte som delte ut et notat, men som ikke kunne svare på spørsmål. Reaksjonene var som ventet sterke. Fernandez beklaget og sa det skyldtes en misforståelse. Det spesielle med denne studiegruppen er deltagerne ikke er offentliggjort. Det mumles om at den kanskje består bare av Fernandez og lap top’en hans?
Forventningene til synoden har vært høye, og arrangørene har – i hvert fall innledningsvis – ikke gjort noe for å dempe dem. I de tidlige fasene av den synodale prosessen var det teologer og aktivister som beskrev synoden som en mulighet til store endringer. Disse forventningene ble heller ikke korrigert av synodearrangørene. Ikke før de kontroversielle sakene ble tatt av agendaen og altså overlatt egne studiegrupper.
Prosessen har også vært fremstilt som en representativ konsultasjon av Guds folk, som var i stand til å ta pulsen på «sensus fidelium», og det til tross for at mindre enn 1 % av katolikkene i flere land deltok i høringsmøtene.
I en avsluttende refleksjon ved p. Timothy Radcliffe OP, retrettholder under synoden og påtroppende kardinal, fraråder han dem som leser synodedokumentet å se etter store endringer. Han sier: «Jeg tror kanskje fristelsen for mange mennesker, inkludert pressen, er å se etter oppsiktsvekkende beslutninger – overskrifter», sa han. «Men jeg tror det er en feil. For jeg tror synoden handler om en dyp fornyelse av Kirken i en ny situasjon.»
Zac Davis i America Magazine satte imidlertid spørsmålstegn ved denne veiledningen, etter at arrangørene av synoden i årevis har forsøkt å markedsføre begivenheten som et seismisk skifte. «På slutten av en flerårig prosess som har bedt hele Kirken og andre om å bidra med tid og ressurser», skrev han, «er det virkelig for mye å be om en overskrift eller to?»
As Synod’s End Nears, Progressives Brace for Disappointment — And Blame Organizers
Flere røster:
Biskop Barron trekker frem tre hovedaspekter ved synodaliteten: bredere konsultasjon med lekfolk, større ansvarlighet, og mer åpenhet fra kirkens ledelse.
Biskop Barron reflekterer over synodalitet | Vaticano
Synodalitet betyr å lytte til andre med en indre åpenhet og forsøke å forstå dem i deres bekymringer, ifølge generalsekretær for Den nordiske bispekonferansen, søster Anna Mirijam Kaschner, nordisk deltager på synoden sammen med biskop Kozon, København. Når det gjelder synodalitet generelt, sier sr. Anna Mirijam at hun hadde forventet «å starte prosessen med synodalitet i vår egen organisasjon, dvs. også i kurien, før vi forventer og implementerer den i Kirken som helhet. På den annen side er det også sant at vi alle sitter i samme båt og lærer sammen, og at vi beveger oss fremover sammen, skritt for skritt.» Og hun etterlyser mer katekese i Kirken i nord.
Søster Anna Mirijam Kaschner etterlyser mer katekese i Kirken i nord
Kaschner: Frauenfrage muss Konzil entscheiden
Kardinal Michael Czerny, prefekt for Dikasteriet for fremme av integrert menneskelig utvikling, håper arven fra synoden vil være en fornyelse av Kirken som Guds folk som går sammen for å «bedre utføre det oppdraget som Kristus har betrodd oss».
Cardinal Czerny: Legacy of Synod on Synodality will be a ‘refreshed’ missionary Church
Synod on Synodality 2024 Explainer
Paven med selvbiografi
Mandag førstkommende kommer pave Frans med en selvbiografi: håp! Den skulle egentlig offentliggjøres etter hans død, men kommer nå mandag. Dette er tredje gang på to år at paven kommer en biografi, oftest ført i pennen av andre. Den ene med hovedvekten på hans liv og store begivenheter i samtiden, den andre om hans forhold til pave Benedikt XVI. Nyheten om denne tredje biografen kom på bokmessen i Frankfurt.
I sommer kom paven med et meget lesverdig brev om skjønnlitteratur og dens betydning spesielt i presteutdannelsen. Alle burde lese romaner og dikt, mener paven: Det åpner sinnene, stimulerer hjertene, modner oss som mennesker. En god bok kan endatil hjelpe oss når ikke engang bønn gir indre ro. Litteraturen utfordrer oss til å «erfare livet slik det er». Litteratur handler også om å lytte til andres stemmer: «Vi må aldri glemme hvor farlig det er å slutte å lytte til andre menneskers stemmer når de utfordrer oss!», og anbefaler blant andre C.S. Lewis, Marcel Proust, T.S. Eliot og Jorge Luis Borges.
Han nevner ikke sine egne skrifter, men de er mange, det vil si ikke med ham som forfatter, riktignok. Veldig ofte samlinger av åndelige tekster, intervjuer, samtaler med paven.
I Herder Korrespondenz spør Wenzel Widenka hvem skriver pavens bøker og hvem leser dem? Han sier:
«Paver har ikke alltid skrevet til alle tider. Som kirkehistorikeren Jörg Ernesti fra Augsburg forklarer i sin nye bok om pavedømmets histroie de siste 225 årene, er selv encyklikaen en relativt ung sjanger. Likevel har alle paver siden 1800-tallet måttet iscenesette seg selv som mediepaver. Frans ser også først og fremst på seg selv som en åndelig veileder, så hva er da mer nærliggende enn å utgi bøker med en slik tilknytning? Åndelig litteratur er i høykonjunktur, og Frans’ bøker er også først og fremst viet sjelesørgeriske spørsmål, som også omfatter samtidshendelser. Bøkene er utvilsomt en kilde til trøst og oppmuntring for mange lesere. Likevel gjenstår spørsmålet om hvem disse bøkene er ment å appellere til utenfor en overkommelig katolsk boble. Det er jo nettopp det trøstende, pastorale språket og tematikken som gjør at de ikke når ut til «verden». Teologisk interesserte vil neppe finne en «innføring i kristendommen» her, men snarere mange pastorale fraser. Og selv «Laudato Si» ble utgitt for flere år siden. Er denne utgivelsespraksisen passende for kristendommens høyeste læremyndighet?»
Jeg skal ikke svare på spørsmålet, men bare henvise til pavens siste encyklika, den kom i går, 24. oktober, og er både from og trøstende – og meget lesverdig!
Pavens lesetips
Der Papst als Schriftsteller: Religiöse Devotionalien
Geschichte der Päpste seit 1800
Kina
Vatikanet kunngjorde den 22. oktober at de nok en gang har fornyet avtalen med Kina om utnevnelse av katolske biskoper, denne gang for ytterligere fire år. Dette er tredje gang avtalen fornyes etter at den først ble undertegnet i 2018 – uten noen form for gjennomgang, kontroll, åpenhet eller betingelser. Kunngjøringen kom bare noen dager etter at Hudson Institute publiserte en rapport om ti forfulgte katolske biskoper i Kina.
En kommentator, Benedict Rogers, sier det er ufattelig at Vatikanet ikke gjorde løslatelsen av fengslede katolske biskoper og prester til en forutsetning for fornyelsen av Kina-avtalen.
Ten Persecuted Catholic Bishops in China
The many problems with the Vatican’s China deal
Vatican, China renew provisional agreement on bishop appointments
Can the Vatican-China deal move forward without looking back?
Protest etter pavebesøket
Protestene etter pavens besøk i Belgia fortsetter. Protestene dreier seg om pavens uttalelser om abort og om kvinner. 524 personer har undertegnet en erklæring hvor de krever å bli «av-døpt», ikke bare utmeldt av Kirken, altså, men slettet helt og holdent fra registrene.
Belgia er historisk sett et katolsk land, men siden 1950-tallet har landet opplevd en betydelig nedgang i antallet praktiserende kristne. En meningsmåling utført av Europakommisjonen i 2021 viste at 44 % av befolkningen i landet, som har mer enn 11,5 millioner innbyggere, identifiserer seg som katolikker, en nedgang fra 72 % av befolkningen i 1981.
Over 500 Belgians demand removal from baptismal registry after Pope Francis remarks
In Belgium, the pope calling abortion doctors ‘hitmen’ sparks a wave of debaptisms
Felleserklæringen – reaksjoner
I skrivende stund har 40 kirkesamfunn og organisasjoner sluttet seg til felleserklæringen om kjønn og seksualitetsmangfold, og initiativtager Øivind Benestad forventer flere.
Det er interessant å se hvor kontroversielt det er å hevde at det kun finnes to kjønn. Noen mener det er å slå inn åpne dører, og det er det jo i og for seg, men likefullt er reaksjonene sterke, og de kommer både fra politisk og kirkelig hold.
Kultur- og inkluderingsminister, Lubna Jaffery (Ap), kritiserer erklæringen for å være lite inkluderende og sårende overfor minoriteter. Som bakgrunnskunnskap kan det tilføyes at regjeringen utreder et tredje kjønn. Hun mener at vi som samfunn “er kommet langt forbi de diskusjonene som organisasjonene prøver å aktualisere”, og at erklæringen ikke er representativ fordi det finnes andre kristne – som Den norske kirke – som har et annet syn. Andre har bare å komme etter, altså, i toleransens og mangfoldets navn.
Preses for Den norske Kirke (DNK), Olav Fykse Tveit, går også hardt ut mot erklæringen og sier at han håper ingen grupper fra DNK vil slutte seg til den. Han kritiserer bl.a. bibelsynet og påpeker at 1. Mosebok ikke sier noe om transseksualitet. Og likhet med kulturministeren finner han erklæringen sårende og traumatiserende for marginaliserte grupper. Kirker som er splittet i synet på samlivsspørsmål, er naturlig nok splittet i synet på erklæringen. Sterkest er kritikken fra Den norske kirke.
Mye av kritikken skyter over mål, f.eks. når erklæringen kritiseres for ikke å ville anerkjenne at det finnes transpersoner. Det er meningsløst. At det finnes mennesker som identifiserer seg med et annet kjønn enn sitt biologiske, vet vi, men det endrer ikke realitetene; at det kun finnes to kjønn. Problemet oppstår når menn som identifiserer seg som kvinner vil inn på kvinners arenaer, som kvinnefengsler, kvinneidrett og kvinnegarderober. Og når barn helt ned i barnehage- og barneskolealder eksponeres for genderideologien som sier at de kan være gutt selv om de er biologisk jente, og vice versa, og at dersom man tiltrekkes av samme kjønn, kan det skyldes at man er født i feil kjønn.
Gustavo Gutierrez
Gustavo Gutiérrez, frigjøringsteologiens far, er død i en alder av 96 år. Med ham er en av de store teologer og katolske personligheter i vår tid gått bort, sier kardinal Gerhard Müller, tidligere prefekt for Troskongregasjonen.
Frigjøringsteologien er en tankeretning som utforsket frigjøringens dimensjoner med utgangspunkt i katolsk sosiallære. I noen av sine radikale uttrykk, særlig i Latin-Amerika, omfavnet frigjøringsteologien mange elementer fra marxistisk teori og tok til orde for sosial endring gjennom ulike former for revolusjon. Til tider fremstilte den også Kristus som en form for revolusjonær skikkelse. De to har blant annet utgitt boken «På de fattiges side – Kirken og frigjøringsteologien».
I et intervju med den spanske avisen El País i januar 2017 sa pave Frans «Frigjøringsteologien var en positiv ting i Latin-Amerika. Vatikanet fordømte den delen som valgte en marxistisk analyse av virkeligheten. Kardinal Joseph Ratzinger [den senere pave Benedikt XVI] utstedte to instruksjoner da han var prefekt for troslæren: Den ene var veldig tydelig om den marxistiske analysen av virkeligheten, og den andre tok opp positive aspekter.»
Gutiérrez ble født 8. juni 1928, presteviet i 1959 og ble medlem av dominikanerordenen i 2001. Han studerte medisin og litteratur ved det nasjonale universitetet i San Marcos, samtidig som han deltok i Katolsk aksjon. Senere studerte han teologi ved universitetet i Louvain (Belgia) og Institut Catholique de Lyon (Frankrike).
Gustavo Gutiérrez, ‘father of liberation theology,’ dies at 96
Biskopene om taushetsplikten
I høst la regjeringen et høringsnotat om taushetsplikt i tros- og livssynssamfunn. Den foreslår at den lovpålagte taushetsplikten skal fjernes. Norsk Katolsk Bisperåd har sendt inn høringsuttalelse.
I et intervju med katolsk.no reflekterer biskop Bernt Eidsvig over lovforslaget. Der sier han blant annet:
– Når det gjelder det sakramentale skriftemål, må den lovpålagte taushetsplikt selvsagt opprettholdes. Å fjerne den, vil skape forvirring og tvil, sier biskopen.
Han mener at taushetsplikten i Straffeloven støtter opp om en praksis og et sakrament, som snarere reduserer enn øker kriminaliteten i Norge:
– Sakramentet hjelper de skriftende (pønitentene) til å ta ansvar for sitt liv; de ber om råd når de er i tvil – og de skal alltid gis hjelp, i form av Guds nåde, sjelesørgerisk veiledning og omsorg. Skriftemålet fører nok til færre lovbrudd, ikke flere – og en av forutsetningene for at det fortsatt skal fungere slik, er den lovpålagte, statlige taushetsplikt, sier biskop Eidsvig. Les artikkelen her:
Skriftemål for sinnets balanse
Caritas – ekstern granskning
«– Vi har hatt en betydelig nedgang i faste givere. Flere trofaste givere har tatt en pause og trofaste givere har også gitt dårligere hittil i år. Det er forståelig når det har vært negativ oppmerksomhet rundt organisasjonen. Det er helt naturlig at de da setter seg litt på gjerdet og ser hvordan ting utvikler seg, sier Alexander Golding, administrasjonssjef i Caritas Norge».
Dette sier han i et intervju med Vårt land der det kommer frem at gaveinntektene har falt etter saken om sluttpakken til tidligere generalsekretær Skretteberg. Under rådsmøtet på Mariaholm på forsommeren, ble det bestemt at Caritas skulle be om ekstern granskning av forholdene. Styret har konsulentfirmaet KPMG om å foreta granskningen, og de igangsatte granskningen i september. KPMG har fått i oppdrag å undersøke inngåelsen av avtaler fra 2017 og 2023/2024 mellom Caritas Norge og tidligere generalsekretær Skretteberg, samt peke på læringspunkter for styret, leser vi.
Rapporten forventes å være klar før neste styremøte i begynnelsen av desember.
Armenias eldste kirke?
Armenia regnes som den eldste kristne nasjon i verden, og under utgravinger har armenske og tyske arkeologer funnet spor etter en kirke som kan være den eldste fra det fjerde århundre. Den nyoppdagede kirken måler rundt 30 meter i diameter og er formet som en åttekant med «korsformede annekser orientert øst-vest og nord-sør. Forskerne bekreftet i september at kirken er fra ca. 350 e.Kr.
Forskerteamet fra Universitetet i Münster og Det armenske vitenskapsakademiet har vært på Artaxata-stedet siden 2018 og har også gjort andre bemerkelsesverdige funn, blant annet en uferdig romersk akvedukt, en hellenistisk helligdom og restene av en bosetning fra Urartu.
Ancient ruins in Armenia might be oldest church in world’s first Christian nation
Undset 100 år!
Det er jubileumsseminar på Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem på Lillehammer, lørdag 2. november. Dagen før, på Allehelgensfest, er det akkurat 100 år siden vår store forfatter konverterte. Det markeres på Bjerkebæk og i Mariakirken på Lilelhammer. Og St. Olav Forlag utgir en ny bok om Undset og konversjonen av Bernt Oftestad.
Den eneste forklaringen på tilværelsen
Misjon2030
Dato for Misjon2030-seminaret i 2025 er satt. Dagen er 26. april, og hovedforedraget blir med den kjente amerikanske journalisten og forfatteren Georg Weigel, kjent ikke minst for biografien over Johannes Paul II; «Witness to hope». Stedet blir Eysteinsalen. Sett av dagen! Mer info kommer.
