Synoden

Av sr Anne Bente Hadland, 20. oktober 2024
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

Når dette leses, er det like før vi går inn i fjerde og siste uke av synoden. Denne uken har vært mer interessant enn de forrige, for nå har spørsmålet om bispekonferansenes myndighet og desentralisering i Kirken kommet på dagsorden: Ønsket om å gi bispekonferansene selvstendig læremessig autoritet slik at læren kan «tilpasses» sosio-kulturelle forhold. En desentralisering av læremessig autoritet, altså, slik at Kirken i Tyskland kan ordinere kvinner og vie likekjønnede par, mens Kirken i Afrika ikke gjør det.

Dette er et forslag som har vært fremme på så godt som alle synodemøter i pave Frans’ tid, og som her er omtalt i paragraf 97 i Instrumentum laboris. Ifølge observatører vil forslagene om desentralisering og regionalisering av kirkens beslutningsstrukturer sannsynligvis være blant de mest kontroversielle punktene i den endelige avstemningen på verdenssynoden 26. oktober.

Uansett hva som står i det endelige synodedokumentet, vil det selvsagt ikke være det siste ordet i synoden. Hele arrangementet er og blir en konsultativ øvelse, innkalt av paven for å komme med anbefalinger til ham. Pave Frans’ egen eventuelle apostoliske formaning vil ha det siste ordet når det gjelder hvilke forslag han velger å støtte – eller til og med anerkjenne, og det dokumentet kan ta noen måneder, kanskje til og med et år, hvis han velger å vente på at studiekommisjonene hans skal rapportere tilbake.

Sannsynligheten for at dette får gjennomslag, er liten, og da ikke bare fordi forslaget møtte solid motstand i forsamlingen, men fordi det ligger begrensninger i Kirkens forståelse av bispeembetet. Først og fremst; bispedømmebiskopen er et embete av guddommelig rett, det er ikke bispekonferansene. De er koordinerende institusjoner som skal være biskopene til hjelp, ikke hevet over dem med myndighet. Og biskopene har heller ikke rett til å gi fra seg myndighet. Dette ble gjort uttrykkelig klart i en mange «trefninger» mellom den tyske synodale vei – (som er et særtysk fenomen og altså IKKE har noe med den synodale prosessen å gjøre) – og Vatikanet da det var snakk om å etablere synodale råd som skulle ha beslutningsmyndighet på lik linje med biskopene. Det går ikke. Les Lumen Gentium 27.

Dessuten har tyske og belgiske biskoper etter hvert gjort slutt på tanken om at Den hellige stol kommer til å gi bispekonferansene ‘ekte doktrinær autoritet’. De afrikanske biskopenes opprør mot Fiducia supplicans bidro også til å sette en stopper for den ideen.

Hva paven vil gjøre, er det ingen som vet. Synoden selv har ingen myndighet, og er bare et rådgivende organ som skal gi anbefalinger til paven, som kan trekke de konklusjoner han. Vi får vente og se hva som skjer.

Les mer:
A ‘boring’ synod?

Men, like viktig som det som foregår i synodehallen, er alle arrangementene som foregår i utkanten av synoden. Et LGBTQ+-arrangement i forrige uke i jesuittenes hovedkvarter, for eksempel, og denne uken et arrangement om kvinners adgang til ordinasjon. Lobbygrupper som søker å få oppmerksomhet mot sin sak i pressen og også blant synodedeltagerne. Mens paven tar imot i audiens New Ways Ministry med transpersoner som skal ha bedt paven om å godkjenne kjønnskirurgi og om å utnevne «åpnere» biskoper i USA. Det er å håpe at paven og hans rådgivere ser poenget i å ta imot noen av ofrene for denne ideologien også, som har fått livene sine ødelagt av nevnte kirurgi og hormonbehandlinger.

Les mer:
How ‘Special Interest Advocacy’ Works at the Synod on Synodality

Erkebiskopen av Utrecht, kardinal Eijk, ba pent om at vi i dag ikke må begå de samme feilene som Kirken i Nederland gjorde på 60- og 70-tallet. Enheten i Kirken er viktig, understrekte han, regionale løsninger på omstridte spørsmål vil undergrave Kirkens troverdighet. Lær av Kirken i Nederland, sier han. De som skaper forvirring, fremmedgjør folk fra Kirken, og bringer ingen tilbake. Det vi ser i dag, er at i menigheter der troen forkynnes godt og liturgien feires med verdighet, der er kirkene fulle. Det dreier seg om å sette Kristus i sentrum.

Les mer:
Dutch cardinal advocates Christ-centered reform over controversial issues

Vi kan ikke gjenoppfinne katolsk tro, sa en annen erkebiskop, Anthony Fisher OP, fra Sydney i Australia, eller undervise ulike former for katolisisme i ulike deler av verden. Skulle vi ha ordinasjon av kvinner ett sted, men ikke et annet? Likekjønnet ekteskap et sted, men ikke et annet? En ariansk kristologi et sted, og en nikensk et annet? Jeg tror ikke det, sier erkebiskopen. En fragmentert tro, betyr en fragmentert kirke.

Australian archbishop: Synod on Synodality cannot ‘reinvent the Catholic faith’

Og til slutt et hjertesukk fra biskop Barron: Kirken dør i Tyskland, hvorfor er vi så fiksert på det som skjer der? Vi burde heller rette oppmerksomheten mot Nigeria!

Five Lessons to Learn from the African Church
Bischof Barron: „Die Kirche stirbt in Deutschland… warum studieren wir nicht die Kirche in Nigeria?“

Denne saken ble først publisert i “Ukens nyheter”.

Ukens nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.

Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”