Salve festa dies
Av sr Ragnhild Marie Bjelland OP

«Salve Festa dies» – Vær  hilset, festens skjønne dag, jubler kirken på Påskedag – en dag uten like, den store festdag.

Kirken jubler etter å ha sørget, Kirken jubler fordi livet har vunnet over døden.
«Salve Festa dies» Vi har  all grunn til juble. Døden har seiret. Kristus er oppstått fra de døde.
Forundret var hun, Maria Magdalena, da hun så Herren i hagen, hvordan kunne da dette ha gått til?
Grått hadde hun, sammen med de andre kvinnene – og der var han, lys levende, hennes Rabbuni – læreren og mesteren.
Tårene kunne hun tørke, jubelen kunne hun slippe løs.
Herren er oppstanden!
Hele påsketiden er og skal være en eneste jubel, som Maria Magdalena skal vi juble og synge med henne ;
« Han lever, og jeg skal få bringe hans venner det salige ord –  tenk, jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, å, kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud. »[1]

Ja, sannelig er denne dagen en Salve Festa Dies, en jubelens dag. Måtte intet mørke hindre oss i å juble sammen med Maria Magdalena og alle kristne.

«Tenk, jeg skal hans hilsen frembære», – dette er den misjonsbefalingen vi alle har fått: vi skal frembære Herrens hilsen, som er det glade budskap.
Vi skal, som Maria, synge det ut i glede over å få lov til å være Herrens budbærere.

SALVE FESTA DIES !!!

2Se, triumferende gikk frem / fra gravens natt og dødens hjem / den livets fyrste, lysets helt, / som solen av sitt mørke telt. / Halleluja! Halleluja!

3Han, som i klippegraven var, / han gjør sin guddom åpenbar, / han legger dødens klede av / og stiger herlig av sin grav. / Halleluja! Halleluja!

4Å Jesus Kristus, livets drott, / som troner i ditt himmelslott, / se nådig til oss alle ned / og hør vår bønn: Skjenk oss din fred! / Halleluja! Halleluja!

[1]  Å, salige stund uten like. Tekst   Johan Halmrast 1890 (Lov Herren 612)